SAMTALE I NATTEN
Før datteren min døde, ringte hun og avslørte hemmeligheten sin
To dager før Stine døde, ringte hun meg og avslørte en tung hemmelighet. Jeg grubler fremdeles på hva som er den fulle sannheten.
Et bilde rekkes over kafébordet. Det er av Evas datter, Stine.
Øynene hennes er like lyseblå som den vakre mammaens. Begge er også blonde.
Datteren ble ikke eldre enn 21 år.
– Allerede som 13-åring startet hun med narkotika, forteller Eva.
– Hvordan fant du ut det?
– Det lå en lapp i postkassen hvor det sto: «Stine har begynt å røyke hasj og drikke alkohol.» Jeg tror det var hun selv som hadde skrevet den. Som et slags rop om hjelp.
– Hva gjorde du?
– Jeg tok det opp med mannen min på den tiden, faren hennes. «For noe tull!» slo han det bort. Han mente aldri at hun gjorde noe galt.
– Spurte dere ikke henne?
– Nei, dessverre, sier hun sørgmodig. Vi valgte å «se det an».
Men datterens problemer ble ikke borte selv om foreldrene ignorerte dem. Tvert imot, så utartet de.
Skilsmisse
Da datteren var 15 år, flyttet Eva fra familiens store hus og til en leilighet i nabolaget.
– Jeg orket ikke mer, forteller hun.
– Mannen min drakk tett og var verbalt undertrykkende. «Er du sikker på at du klarer det der?» var typisk ham å si til meg. Han hånet meg jevnt og trutt. Også med Stine til stede.
Datteren tok etter farens munnbruk overfor moren.
– Jeg følte at de begge var ute etter meg. Stine var utvilsomt pappas jente. Vårt forhold var bare nært de første årene av livet hennes.
Eva forteller at hun oppsøkte psykolog for å lette hjertet.
– Det nyttet jo ikke å prate ut med de to hjemme. Psykologen foreslo at jeg skulle flytte for meg selv. Hun sa: «Hvis ikke blir du totalt kuet!»
På det tidspunktet var det heller ingen tvil om at datteren ruset seg.
– Der og da var jeg maktesløs. Derfor forlot jeg både barn og mann.
I ettertid holder Eva fast på at valget hennes var riktig.
– Da jeg forlot ham, sa han: «Du klarer deg aldri alene.» Det har jeg grundig motbevist. Jeg blomstret!
Året etter at Eva flyttet, fant datteren en kjæreste som hun ble samboer med.
– Et lykketreff, tenkte jeg. Gutten virket både kjekk og solid.
De var sammen i tre år. Først i ettertid forsto Eva at også han var stoffmisbruker.
– Kanskje var det han som introduserte henne for sterkere stoffer? spør hun seg.
Hun overtalte flere ganger datteren til å bli innlagt på avvenning.
– Jenta rømte. Hun var veldig smart, skjønner du. Stine hadde toppkarakterer på skolen, og merkelig nok hadde hun null fravær. Likevel kastet hun bort livet sitt!
Eva arbeidet på den tiden i en stor kantine.
– Stine visste når den travleste tiden på jobben min var. Da ringte hun meg ofte og spurte om penger. Jeg klarte som regel ikke å tenke meg om, og svarte ja. De pengene gikk nok til stoff ...
– Tok det på deg å se henne slite?
Eva nikker ned mot kaffekoppen.
– En venninne av meg sa: «Du lever ikke lenger, Eva. Du bare eksisterer.»
Sjokkerende beskjed
Da det ble slutt med kjæresten, flyttet Stine tilbake til sin far.
– Jeg håpet jo at hun hadde det bra hos ham, men i ettertid har jeg stilt meg selv tunge spørsmål rundt hva som egentlig foregikk bak veggene i det huset.
Selv om hun var bekymret for datteren sin, evnet Eva å gripe lykken.
– På et engelskkurs møtte jeg verdens snilleste mann, forteller hun glad.
– Han hadde hverken vært gift eller hadde barn, og han ble straks forelsket i meg. For meg tok det riktignok litt lengre tid, men han viste seg å være gullet i enden av regnbuen.
Det var Eva som gikk ned på kne og fridde.
– Jeg er mer spontan av meg enn min tålmodige Kjell, og tenkte at det å gifte seg var en god idé, ler hun muntert.
Eneste skår i gleden var bekymringen for Stine.
– En dag ringte hun meg. Hun gikk rett på sak og sa: «Vet du hvorfor jeg begynte å ruse meg? Fordi jeg ble misbrukt!» Sjokkert stotret jeg frem: «Av hvem?» Det ville hun ikke svare på.
Dette ble deres siste samtale.
– To dager senere ble hun funnet død. Det skyldtes en overdose, men jeg har spurt meg selv om barnet mitt ønsket å dø? Det kommer jeg aldri til få svar på.
Les også (+) Underslaget ødela nesten ekteskapet
Dårlig samvittighet
Faren til jenta lever ikke lenger i dag, men Eva forteller at hun den gangen konfronterte ham med hva datteren hadde fortalt like før hun døde, og at hun spurte ham rett ut om det var han som hadde vært overgriperen.
– Da jeg spurte, var vi begge sorgtunge etter Stines bortgang. Han bare så på meg med store, undrende øyne og benektet på det sterkeste å ha gjort henne vondt.
– Hvorfor mistenkte du ham?
– Stine sa at det har pågått under hele oppveksten. Om det er sant, så måtte det ha vært ham. Det var ingen andre menn som var så nær henne jevnlig.
– Tror du det kan ha vært ham?
Eva bekrefter det lydløst.
– Jeg har tenkt tilbake på en del episoder, og jeg tror at det kan ha vært noe som foregikk, sier hun uten å ville utdype.
– Det eneste jeg vil nevne, er at han ofte var inne på Stines rom da hun var liten for å «kile henne på ryggen». Jeg trodde selvsagt at det var harmløst, men nå er jeg ikke lenger like sikker.
Eva har også tenkt mye på hvor nært knyttet datteren ble til faren sin, og hvordan hun nærmest holdt seg vekk fra moren.
– Hun fikk et fjernt, unnvikende blikk, og det skjedde lenge før hun begynte med stoff, minnes Eva.
Hun har grublet mye på dette.
– Om hun ble utsatt for overgrep, da er det grusomt at jeg ikke beskyttet henne bedre!
På tross av tyngende samvittighet og sorg over å ha mistet sitt eneste barn, som nå ville ha vært 43 år, evner Eva å leve med positivt fortegn.
– Jeg er heldigvis født med lyst humør. Livet er for dyrebart til ikke å bli verdsatt. I dag har jeg en mann som er snill og god, og jeg har morsomme venninner. Til syvende og sist er det opp til hver og én av oss å skape et best mulig liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.