SAMTALE I NATTEN

Før datteren min døde, ringte hun og avslørte hemmeligheten sin

To da­ger før Sti­ne døde, ring­te hun meg og avslørte en tung hem­me­lig­het. Jeg grubler frem­de­les på hva som er den ful­le sannheten.

Pluss ikon
TRAGISK SKJEBNE: Evas datter ble ikke mer enn 21 år.
TRAGISK SKJEBNE: Evas datter ble ikke mer enn 21 år. Foto: Illustrasjonsbilde, Getty Images
Sist oppdatert

Et bil­de rek­kes over ka­fé­bor­det. Det er av Evas dat­ter, Sti­ne.

Øy­ne­ne hen­nes er like ly­se­blå som den vak­re mam­ma­ens. Beg­ge er også blon­de.

Dat­te­ren ble ikke eld­re enn 21 år.

– Al­le­re­de som 13-år­ing star­tet hun med nar­ko­ti­ka, for­tel­ler Eva.

– Hvor­dan fant du ut det?

– Det lå en lapp i post­kas­sen hvor det sto: «Sti­ne har be­gynt å røy­ke hasj og drikke al­ko­hol.» Jeg tror det var hun selv som had­de skre­vet den. Som et slags rop om hjelp.

– Hva gjor­de du?

– Jeg tok det opp med man­nen min på den ti­den, fa­ren hen­nes. «For noe tull!» slo han det bort. Han men­te ald­ri at hun gjor­de noe galt.

– Spur­te dere ikke henne?

– Nei, dess­ver­re, sier hun sørg­mo­dig. Vi valg­te å «se det an».

Men dat­te­rens pro­ble­mer ble ikke bor­te selv om for­eld­re­ne ig­no­rer­te dem. Tvert imot, så ut­ar­tet de.

Skils­mis­se

Da dat­te­ren var 15 år, flyt­tet Eva fra fa­mi­li­ens sto­re hus og til en lei­lig­het i na­bo­laget.

– Jeg or­ket ikke mer, for­tel­ler hun.

– Man­nen min drakk tett og var ver­balt un­der­tryk­ken­de. «Er du sik­ker på at du kla­rer det der?» var ty­pisk ham å si til meg. Han hå­net meg jevnt og trutt. Også med Sti­ne til ste­de.

Dat­te­ren tok et­ter fa­rens munn­bruk over­for mo­ren.

– Jeg føl­te at de beg­ge var ute et­ter meg. Sti­ne var utvil­somt pap­pas jen­te. Vårt for­hold var bare nært de før­s­te åre­ne av li­vet hen­nes.

Eva for­tel­ler at hun opp­søk­te psy­ko­log for å let­te hjer­tet.

– Det nyt­tet jo ikke å prate ut med de to hjem­me. Psy­ko­lo­gen fore­slo at jeg skul­le flyt­te for meg selv. Hun sa: «Hvis ikke blir du to­talt kuet!»

På det tids­punk­tet var det hel­ler in­gen tvil om at dat­te­ren ru­set seg.

– Der og da var jeg mak­tes­løs. Der­for for­lot jeg både barn og mann.

I et­ter­tid hol­der Eva fast på at val­get hen­nes var rik­tig.

– Da jeg for­lot ham, sa han: «Du kla­rer deg ald­ri ale­ne.» Det har jeg grun­dig mot­be­vist. Jeg blomst­ret!

Året et­ter at Eva flyt­tet, fant dat­te­ren en kjæ­res­te som hun ble sam­bo­er med.

– Et lyk­ke­treff, tenk­te jeg. Gut­ten vir­ket både kjekk og so­lid.

De var sam­men i tre år. Først i et­ter­tid for­sto Eva at også han var stoff­mis­bru­ker.

– Kan­skje var det han som in­tro­du­ser­te henne for ster­ke­re stof­fer? spør hun seg.

Hun over­tal­te fle­re gan­ger dat­te­ren til å bli inn­lagt på av­ven­ning.

– Jen­ta røm­te. Hun var vel­dig smart, skjøn­ner du. Sti­ne had­de topp­ka­rak­te­rer på sko­len, og mer­ke­lig nok had­de hun null fra­vær. Li­ke­vel kas­tet hun bort li­vet sitt!

Eva ar­bei­det på den ti­den i en stor kan­ti­ne.

– Sti­ne viss­te når den trav­les­te ti­den på job­ben min var. Da ring­te hun meg ofte og spur­te om pen­ger. Jeg klar­te som re­gel ikke å ten­ke meg om, og svar­te ja. De pengene gikk nok til stoff ...

– Tok det på deg å se henne slite?

Eva nik­ker ned mot kaf­fe­kop­pen.

– En ven­nin­ne av meg sa: «Du le­ver ikke len­ger, Eva. Du bare ek­si­ste­rer.»

Sjokkerende beskjed

Da det ble slutt med kjæ­res­ten, flyt­tet Sti­ne til­ba­ke til sin fa­r.

– Jeg hå­pet jo at hun had­de det bra hos ham, men i ettertid har jeg stilt meg selv tun­ge spørs­mål rundt hva som egent­lig fore­gikk bak veg­ge­ne i det hu­set.

Selv om hun var be­kym­ret for dat­te­ren sin, ev­net Eva å gri­pe lyk­ken.

– På et eng­elsk­kurs møt­te jeg ver­dens snil­les­te mann, for­tel­ler hun glad.

– Han had­de hver­ken vært gift el­ler had­de barn, og han ble straks for­els­ket i meg. For meg tok det rik­tig­nok litt leng­re tid, men han vis­te seg å være gul­let i en­den av regn­bu­en.

Det var Eva som gikk ned på kne og frid­de.

– Jeg er mer spon­tan av meg enn min tål­mo­di­ge Kjell, og tenk­te at det å gif­te seg var en god idé, ler hun mun­tert.

Enes­te skår i gle­den var be­kym­rin­gen for Sti­ne.

– En dag ring­te hun meg. Hun gikk rett på sak og sa: «Vet du hvor­for jeg be­gyn­te å ruse meg? For­di jeg ble mis­brukt!» Sjok­kert stot­ret jeg frem: «Av hvem?» Det ville hun ikke sva­re på.

Dette ble de­res siste sam­ta­le.

– To da­ger se­ne­re ble hun fun­net død. Det skyld­tes en over­do­se, men jeg har spurt meg selv om bar­net mitt øns­ket å dø? Det kommer jeg ald­ri til få svar på.

Les også (+) Underslaget ødela nesten ekteskapet

Dår­lig sam­vit­tig­het

Fa­ren til jen­ta le­ver ikke len­ger i dag, men Eva for­tel­ler at hun den gan­gen kon­fron­ter­te ham med hva dat­te­ren had­de for­talt like før hun døde, og at hun spur­te ham rett ut om det var han som had­de vært over­gri­pe­ren.

– Da jeg spur­te, var vi beg­ge sorg­tun­ge et­ter Sti­nes bort­gang. Han bare så på meg med sto­re, und­ren­de øyne og be­nek­tet på det ster­kes­te å ha gjort henne vondt.

– Hvor­for mis­tenk­te du ham?

– Sti­ne sa at det har på­gått un­der hele opp­veks­ten. Om det er sant, så måt­te det ha vært ham. Det var in­gen and­re menn som var så nær henne jevn­lig.

– Tror du det kan ha vært ham?

Eva be­kref­ter det lyd­løst.

– Jeg har tenkt til­ba­ke på en del epi­so­der, og jeg tror at det kan ha vært noe som fore­gikk, sier hun uten å ville ut­dy­pe.

– Det enes­te jeg vil nev­ne, er at han ofte var inne på Sti­nes rom da hun var li­ten for å «kile henne på ryg­gen». Jeg trod­de selv­sagt at det var harm­løst, men nå er jeg ikke len­ger like sik­ker.

Eva har også tenkt mye på hvor nært knyt­tet dat­te­ren ble til fa­ren sin, og hvor­dan hun nær­mest holdt seg vekk fra mo­ren.

– Hun fikk et fjernt, unn­vi­ken­de blikk, og det skjed­de len­ge før hun be­gyn­te med stoff, min­nes Eva.

Hun har grub­let mye på det­te.

– Om hun ble ut­satt for over­grep, da er det gru­somt at jeg ikke be­skyt­tet henne bedre!

På tross av tyn­gen­de sam­vit­tig­het og sorg over å ha mis­tet sitt enes­te barn, som nå ville ha vært 43 år, ev­ner Eva å leve med po­si­tivt for­tegn.

– Jeg er hel­dig­vis født med lyst hu­mør. Li­vet er for dy­re­bart til ikke å bli verd­satt. I dag har jeg en mann som er snill og god, og jeg har mor­som­me ven­nin­ner. Til syv­en­de og sist er det opp til hver og én av oss å ska­pe et best mu­lig liv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 29/09 2020, og sist oppdatert 06/06 2024.

Les også