Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit, men noe skjedde som endret alt

Mennesker har en tendens til alltid å måle seg mot andre, og jeg tror at kvinner er verst.

I en verden hvor mange fremstår som veldig vellykket, er det lett å føle seg mislykket. Selv om jeg innerst inne visste at jeg ble lei meg av å gjøre det, skjelte jeg til det alle andre hadde, og jeg ønsket å ha det som dem.

Følte meg som taperen

Denne selvdestruktive «øvelsen» begynte allerede da jeg var liten jente. Søsteren min, Inger, var i mine øyne både flinkere og penere enn meg. Hun var blond og blåøyd, slank og flink i idrett, mens jeg hadde kommunebrunt hår, korte ben og var treg til å løpe. Som om ikke det var nok, fikk hun bedre resultater på skolen.

Hjemme hos oss følte jeg meg som taperen. Det skyldtes at det vanket så mye skryt på Ingrid, og ikke på meg. Foreldrene mine ønsket åpenbart at jeg skulle ha vært mer som henne. I hvert fall var det slik jeg oppfattet det.

Jeg ville være som henne og så lengselsfullt på alle de kvalitetene hun hadde, og som jeg var blottet for. Det kjentes urettferdig at det var slik.

Tvilte på opphavet

Da jeg var åtte år, fikk jeg det for meg at jeg ikke kunne ha samme mor og far som henne, for jeg var så stygg, og hun var så vakker. Jeg sa hva jeg tenkte til mamma en gang, og da lo hun og sa at vi hadde samme foreldre. Men da jeg gikk ut, var jeg overbevist om at jeg egentlig var adoptert, og at hun bare ville trøste meg.

Barndommen min ble en reise i å sammenligne meg med andre. Når jeg satt i klasse­rommet, kikket jeg på de andre jentene og gikk steg for steg gjennom alle kroppsdelene deres. Jeg konstaterte at de var finere enn meg.

Det er merkelig å tenke tilbake på hvor tidlig jeg lærte meg å bryte meg selv ned psykisk. En gang spurte jeg mamma hvorfor Inger var så pen. Hun svarte at vi er født forskjellige.

Selvtilliten min var på bunn.

Sammenlignet meg selv med alle andre

I dag tenker jeg at hun kunne ha lagt til at jeg også var vakker. Men det gjorde hun altså ikke, noe jeg tok som en bekreftelse på at hun var misfornøyd med meg.

Jeg hadde gode foreldre som sørget for meg på alle måter, det må sies. Kanskje gjorde de egentlig ikke forskjell på søsteren min og meg, men jeg følte at de gjorde det.

Fordi hun vant idrettskonkurranser, hørte jeg dem skryte av henne. Det fineste de kunne si om meg, var at jeg var så flink til å tegne. Det var en overdrivelse. Sannheten er at jeg var gjennomsnittlig flink i det meste. Jeg var hverken spesielt dårlig eller god.

Jeg nevner disse tingene for å vise hva slags tanker jeg hadde da jeg gikk inn i tenårene. Jeg sammenlignet meg selv med alle de andre jentene, og uansett hvordan ting var, konkluderte jeg med at jeg ikke holdt mål.

Dyrket misnøyen

Hjemme sa de at jeg ikke måtte være så selvkritisk. Men det gikk ikke inn. Som voksen ser jeg at de på ingen måte var misfornøyd med meg som datter. Det var jeg som var misfornøyd med meg selv, og jeg dyrket denne misnøyen.

Jeg forelsket meg, men visste at jeg aldri kom til å få gutten jeg ville ha. For venninnen min, som var kulere og penere, var også betatt av ham. I mange år var det dristigste jeg gjorde romantisk, å avstandsforelske meg. Lykken var å ligge i min egen seng og drømme om vakker kjærlighet.

Søsteren min kom inn på ingeniørstudiet, hvilket var veldig flott. Jeg hadde middelmådige karakterer og måtte velge en utdannelse som ikke krevde de samme resultatene.

Jeg kom inn på lærerhøgskolen, utrolig nok, og sa til meg selv at jeg ikke var noen stor gave til barna. Jeg, som ikke hadde vært spesielt skoleflink, skulle lære dem å bli flinke. Det føltes rart.

Men jeg fikk tre fine år, og jeg møtte en mann som ville ha meg. Det løftet meg opp og ga meg selvtillit.

I noen år sammenlignet jeg meg ikke så mye med andre, bare litt. Jeg hadde en lei tendens til å se på klærne de andre på min alder hadde. Jeg hadde dårlig råd og kunne ikke kjøpe dyre og fjonge klær, og derfor følte jeg meg «tantete» sammen med dem.

Ville ikke slippe taket

Einar og jeg fikk jobb, begge to, og flyttet til et tettsted hvor vi kjøpte oss et rekkehus. Det var ikke et veldig fint sted å bo, men han var fornøyd.

Jeg skjelte nok mer til de andre vi ble kjent med. Det føltes som om alle hadde det finere enn oss. Derfor likte jeg heller ikke å ha gjester hjemme.

Da jeg sa til kjæresten min hva jeg tenkte, blåste han av det. Han ba meg slutte å sammenligne meg med andre. Han sa at hvis jeg først skulle sammenligne deg med noen, kunne jeg heller måle meg mot dem som hadde det mye verre enn oss. Det var lettere sagt enn gjort. Følelsen av å være mindre pen, mindre stilig og ha et dårligere hjem enn kollegene mine, ville ikke slippe taket.

Det jeg ikke tenkte på, var at de vi jobbet sammen med, hadde gått den samme veien som oss. De var eldre og hadde mindre gjeld og bedre råd. De tenkte ikke på det samme som meg.

Men igjen: Jeg klarte ikke å se det. Det jeg syntes var verst, var klærne, som jeg brukte til de var loslitte. Jeg drømte om å vinne masse penger, slik at jeg kunne fylle skapene med nye, trendy og flotte plagg.

Vendepunktet

Vendepunktet kom tilfeldig, og det ble en velsignelse i livet mitt. På skolen skulle elevene og jeg ha et miljøprosjekt, og vi tok for oss bomullsindustrien i verden. Vi leste masse om hvordan produksjonen av bomull bruker opp vannet menneskene trenger for å overleve. Jeg stilte spørsmålet: Hva kan vi gjøre med dette?

En klok elev rakte opp hånden og sa: «Vi kan la være å kjøpe klær!»

Det viste seg at hans mamma var politiker med spesiell interesse for miljø­saken, og hun hadde innført innkjøpsstopp for hele familien. Hvis de trengte nye klær, var det gjenbruk som gjaldt. Gutten var stolt da han fortalte at klærne hans var arvet eller kjøpt på Fretex.

Den dagen bestemte vi oss i klassen for at alle skulle bli flinkere til ikke å ønske seg nye klær, og jeg lovet mine elever at jeg skulle bruke mine gamle bukser og jakker i stedet for å handle nytt. Det lå stolthet i denne avgjørelsen.

Jeg kvittet meg med et åk da jeg fikk et overordnet mål om å bidra til mer vann til de fattige i verden. Det ble slutt på å sammenligne meg med andre. De klærne andre kom med, gjorde ikke lenger så stort inntrykk.

Les også (+) Pappa gjorde min bror omtrent arveløs. Og jeg gjorde nesten en forferdelig feil

Miljøaktivist

Jeg er blitt miljøaktivist, og det morsomme er at jeg har fått med meg mine kolleger på innkjøpsstoppen. Vi skal nå prøve å la være å kjøpe nye plagg i ett år. Det er blitt en slags konkurranse, og det har bidratt til en mer avslappet holdning på lærerværelset.

Hos oss er det ingen som sender blikk til en som kommer i en utdatert bukse eller sliten jakke. Tvert imot.

Jeg mener at historien min har et budskap til andre: Finn et overordnet mål, det løfter deg opp og flytter fokuset over på noe positivt!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller