DE BLÅ SIDENE
Da yngstebarnet vårt var ett år, kom Ivar hjem og sa at han var lei alt sammen
Jeg ble helt sjokkert og trodde han tullet med meg.
Før vi fikk vårt første barn sammen, var Ivar og jeg flinke til å bruke tid sammen ute i naturen. Vi var stadig ute i skog og mark i nærheten, og ofte dro vi på lengre turer med telt også.
Alt endret seg da jeg ble gravid. Under svangerskapet hadde jeg verken lyst eller overskudd til å komme meg ut i skog og mark.
Borte fra storbyens mas og jag hadde vi hatt god tid til å la tankene fly og diskutere store og små temaer oss imellom. Nå dro han heller alene.
Det hendte også at Ivar dro av gårde sammen med noen kamerater, men etter at babyen kom ble det mindre av den slags også for ham.
Vår nye tilværelse var kaotisk, for både Ivar og meg. Babyen vår var mye syk, og vi sov knapt en hel natt på flere måneder.
Da jeg ble gravid igjen et år senere, så jeg at Ivar ikke syntes noe om det. Men han sa ingenting. Han visste like godt som meg at abort uansett ikke kom på tale.
Fra å være nære og alltid sammen, splittet vi oss ubevisst.
Ivar tok seg av vårt eldste barn, mens jeg koste mest med babyen. Vi fikk nye roller, som vi i og for seg trivdes i, men vi hadde ikke lenger overskudd til å ivareta hverandre slik vi burde.
Jeg trodde at det kom til å gå seg til etter hvert, at det kun handlet om en periode av livet vårt som var hektisk. Jeg tenkte ikke på det ansvaret både Ivar og jeg hadde for å ivareta hverandre og forholdet vårt.
Hverdagen besto for det meste av å få logistikken til å gå opp. I helgene var jeg sliten, og med to barn på slep hadde jeg ikke ork til å komme meg ut.
Jeg så at Ivar stadig trippet ved siden av meg og var rastløs, men jeg var en sliten og utmattet småbarnsmor med fokus kun på familielivet.
I alt dette dukket det opp mange små irritasjonsmomenter, som gjorde at det ofte ble dårlig stemning hjemme.
Ivar søkte seg mer og mer ut og vekk. På en måte var det litt deilig også, bare det å få ham ut av huset, men samtidig irriterte det meg at han stakk fra alt ansvaret og lot meg sitte igjen alene med barna.
Hadde fått nok
Da yngstebarnet vårt var halvannet år, kom Ivar hjem en dag og sa at han var lei av alt sammen. Han gikk ut i boden og hentet bagen sin for å pakke.
Jeg ble helt sjokkert og trodde først at han bare tøyset med meg. Jeg forsto ingenting.
Men han mente alvor. Han hadde bestemt seg for at han skulle bo hos foreldrene sine i noen uker fremover, for å tenke over hvor veien bar videre.
Han mente at vi hadde mistet hverandre som kjærester og kun fungerte som et arbeidsteam.
Han var også lei av at jeg aldri var fornøyd med innsatsen hans og at det alltid var noe han gjorde galt i mine øyne. Det var nok mye sant i det han sa, for jeg kjente at jeg rødmet da han sa det.
Jeg har aldri tidligere følt meg så desperat som jeg gjorde i det øyeblikket han gikk ut døren. Jeg følte meg så sviktet, samtidig som alle følelsene mine ble aktivert og jeg kjente på en intens sjalusi.
Skulle han virkelig gå fra meg? Og fra barna? Skulle han virkelig svikte oss som familie? Jeg var i totalt sjokk og gråt mens jeg la barna våre den kvelden.
Jeg ante ikke om Ivar mente at dette var et definitivt brudd eller hva som ville skje videre. Men dette fikk meg definitivt til å se på forholdet vårt i et nytt perspektiv.
Hans fravær ga meg distanse nok til å revurdere alt vi hadde vært igjennom sammen etter at vi ble foreldre.
Vi hadde mistet fullstendig grepet på både hverandre og hjemmet vårt.
Det var mye kaos rundt oss, med masse klesvask som aldri rakk å bli brettet og lagt inn i skapene. Huset var fylt av rot, og vi hadde lite system i tingene våre.
Barnas leker fløt rundt omkring. Og jeg som ikke anså leker som rot, ryddet sjelden opp. Jeg tråkket heller over dem.
I løpet av den måneden Ivar bodde hos foreldrene sine, kom han ofte innom og oppfordret meg om å komme meg ut litt mer. Og det gjorde jeg. Jeg gikk lange turer alene eller sammen med venninner, for
å klarne hodet og samle ny energi.
Les også (+): I voksen alder fikk jeg en telefon som kastet om på alt jeg trodde jeg visste om min familie
Enige
Etter hvert begynte vi å prate sammen. Og vi var enige om at vi måtte ta noen nødvendige grep hvis vi i det hele tatt skulle ha noe håp om å fortsette forholdet vårt.
Ivar hadde tydeligvis hatt noen kloke og forløsende samtaler med foreldrene sine, for en kveld kom han innom etter at barna hadde lagt seg.
Han hadde med seg en liste over alt han ønsket at vi skulle jobbe med og endre på. Den handlet om alt fra egentid som kjærester og å ta en gjennomgang av økonomien vår, til å rydde og skape en ny struktur rundt barna.
«Vi har det i oss», sa han overbevisende og henviste til tiden før vi fikk barn. Da hadde vi hatt orden på det meste.
Ivar og jeg bestemte oss for å klare det. Vi hadde ikke bedt noen om å være barnevakt tidligere, fordi vi anså barna som vårt ansvar. Det endret vi på.
Nå inviterte vi foreldrene våre til å være barnevakt, og de reagerte med glede. «Jeg trodde aldri du skulle spørre», sa moren min og sa at hun hadde forstått det slik at vi ikke ville at noen andre skulle passe barna våre. Men sannheten var altså at vi ikke ville være til noe bry.
Les også (+) Profilbildet var uklart, men jeg avtalte å møte ham
Inne på et nytt spor
I dag har vi det annerledes. Takket være velvillige besteforeldre, har vi barnefri én helg i måneden, hvor vi har som mål å være utendørs.
På vinteren drar vi på dagsturer til fjells for å stå på ski, eller vi ligger ute i telt.
Vi har også vært på noen helgeturer til Sverige og ligget på hotell. Barnas leker ryddes hver kveld, og barna må hjelpe til med det selv.
Klær og annet rot er ryddet opp i og sortert, slik at vi har blitt kvitt alt som ikke passer eller som vi ikke trenger.
Alle disse endringene har ført oss nærmere hverandre igjen, og vi har fått en annen åpenhet rundt våre egne behov. Ikke minst føler jeg nå at jeg tåler mer og at jeg ikke blir så lett irritert på Ivar lenger.
Jeg har omsider forstått at vi ikke kan lene oss på barna våre og tro at alt annet går av seg selv. Vi er nødt til å ta vare på hverandre og kjærligheten også, ellers vil forholdet vårt ryke til slutt.
Å holde sammen og være i utvikling er vårt overordnede mål for fremtiden, og da må både Ivar og jeg jobbe for det med en bevissthet i hverdagen. Og jeg tror at vi er inne på det rette sporet nå, og det kjenner jeg betyr alt for meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
