Da sønnen vår fikk diagnosen, falt brikkene endelig på plass

– Allerede da Magnus var et par år sa magefølelsen min at «noe er galt», åpner Karen (53).

– Han kunne bli så sint. Skrikene hans var skingrende!

Trengte hjelp

Det søte ansiktet med et dryss fregner får en dyp rynke i pannen når hun forteller om sønnen.

– Pål og jeg var ikke uerfarne som foreldre. Vi hadde fem år eldre Kaia. Årene med henne hadde vært ren idyll. Vi var fullstendig uforberedte på hva som ventet.

Karen trekker pusten langt ned i magen og sender den langsomt ut.

– Da Magnus fylte tre år, og dinosaur-kaken hans ble hentet frem, hamret han løs på den med nevene. Hylende kastet han kakebiter mot familien, mens han gjentok «stygg, stygg, stygg». I det øyeblikket skjønte vi at det ikke lenger var mulig å bortforklare hans væremåte. Sønnen vår trengte profesjonell hjelp.

Ble ikke stilt en diagnose

Karen bekrefter at de i forkant hadde nevnt raseriet hans for helsesøster på det lokale legekontoret.

– Hun mente at han ville vokse av seg sinnet. Vi håpet jo det.

– Hvem tok dere kontakt med etter bursdagen?

– Familielegen sørget for at Magnus ble grundig undersøkt av barnelege og psykolog, men det ble ikke stilt en diagnose.

– Hva sa de?

– De spurte og grov om hvordan vi hadde det hjemme. Som om det skulle være årsaken til at sønnen vår var iltrende sint, sier hun irritert.

– Pål og jeg har vært et par siden studietiden og har alltid fungert bra.

Magnus slo meg

Et problem som viste seg tidlig var at Magnus slet med å sove.

– Vi kunne våkne av at han hoppet opp og ned i sengen vår.

De ble fortalt at trass og sinne er normalt, og spurt om han var sjalu på storesøsteren. Det ble foreslått at de noterte ned adferden hans.

– Psykologen reagerte på at han viste sinne overfor både voksne og barn. Det er jo mer vanlig at små barn kan bli sinte på andre barn, og enkelte ganger også slå. Magnus slo meg. Det gjorde mer enn fysisk vondt å ta imot slagene hans.

Varsellampene blinket

De noterte ned reaksjonene til sønnen.

– Det synliggjorde et mønster. At han for eksempel ikke tålte å bli fortalt at han måtte slutte med det han holdt på med. Da fyrte han seg opp.

– Klarte dere likevel å sette grenser?

– Jeg gruet meg for å si fra, innrømmer hun, men vi prøvde vårt beste.

– Hvor lang tid brukte han på å roe seg ned etter et utbrudd?

– Det varierte en del. Ute blant andre, som på butikken, tok det lengre tid enn om vi var alene. Det virket ikke som han trivdes i lag med flere.

Varsellampene blinket stadig oftere. Sinnet hans vokste med alderen.

– Han slang maten rundt seg ved bordet, startet slåsskamper i barnehagen og senere på skolen, og nektet å la seg korrigere. Det var ingen tvil om at han slet med å håndtere følelsene.

Truet med kniv

Listen over situasjoner hvor sønnen hadde gått til angrep på andre ble stadig lengre.

– Jeg har ikke tall på hvor mange samtaler vi har hatt på grunn av problemene med Magnus. Med barnehageansatte, lærere, leger og psykologer – og andre foreldre. Han fikk ingen venner og det virket heller ikke som han var interessert. Magnus var fryktet. Også av sin egen søster. Det var umulig å vite hva han kunne finne på.

Det ble sagt at adferdsproblemene hans kunne være tegn på utviklingsforstyrrelser som ADHD eller autisme.

– Det var åpenbart ikke ADHD. Han ble enda mer propell av medisinene. Jeg trodde heller ikke at han var autist.

Mens de stadig søkte etter en forklaring, flyttet foreldrene hver for seg.

– Årsaken var Kaia. Den rolige og snille jenta vår fortjente en bedre oppvekst enn å bo midt i marerittet med Magnus. Vi tok avgjørelsen etter at han som andreklassing truet søsteren med kniv. Vi innså at sønnen vår kunne være livsfarlig.

Diagnosen

Det hardt utsatte ekteparet byttet på å bo med hver av barna sine.

– Det ble noen strie år. Jeg er stolt av at forholdet tålte belastningen. Kanskje fordi vi begge søkte trøst og støtte hos hverandre?

Hun understreker at «selv om Magnus oppførte seg som et monster, har han helte tiden vært elsket av oss foreldre».

Sønnen slet med å konsentrere seg og hang etter på skolen. De fikk ham inn på en privat skole hvor undervisningen var bedre tilrettelagt.

– Han var blitt tenåring og virket litt mer tilfreds, men var fremdeles impulsiv og ustabil. En natt våknet jeg av at han forsøkte å kvele meg. «Jeg skal drepe deg», sa han. Der og da tror jeg han mente det. Selv om han brått slapp taket.

Tårene triller nå nedover kinnene.

– Vi fikk ham innlagt og fikk endelig et svar: Magnus var bipolar. En psykisk lidelse som gjør at humøret og aktivitetsnivået svinger mer enn hos andre.

Dagboken vi hadde ført over humørsvigningnene hans hjalp diagnosen i mål.

Hun kjenner ikke til andre med psykiske lidelser i familien.

Les også (+) Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår

Takknemlig

Magnus fikk medisinsk og terapeutisk hjelp hos en psykiater.

– Han hjalp gutten vår å få det godt med seg selv, roser hun legen.

I dag har sønnen god utdannelse og en jobb hvor han stortrives. Han trener og spiser bra, og sørger for nok søvn.

– Han har som oss andre sine opp- og nedturer, men er ganske stabil. Han har en skjønn kjæreste og er blitt bestevenn med søsteren sin. Kaia tilga ham. Magnus har bedt oss om tilgivelse for «å ha vært voldelig». Stakkars, han kunne ikke noe for det. Sønnen vår var livsfarlig fordi han var syk, konkluderer hun bestemt.

– Medisinene viste overraskende fort resultater. Jeg har lest om andre som aldri har funnet den hjelpen psykiateren ga vår sønn – og oss. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på takknemlighet for det.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle