Det som sto i barnevernets papirer ga meg sjokk

Jeg hus­ker in­gen­ting av det fæle som skjed­de meg da jeg var li­ten. In­gen­ting!

Først nå, et­ter å ha blitt bes­te­mor til fem ny­de­li­ge barn, vet jeg hvor­for jeg ble et bar­ne­hjems­barn.

Det vet jeg tak­ket være et ar­kiv som tok vare på alt som ble skre­vet om meg og min sak frem til jeg var 18 år gam­mel. En hel barn­dom er som hvisket bort. Ikke ett min­ne fin­nes, hver­ken av gode el­ler dår­li­ge ting. Er det vir­ke­lig mu­lig?

Sva­ret er ja. Jeg har for­trengt. For å be­skyt­te meg selv har jeg gjemt sorg, tå­rer, savn og drøm­mer i en slags ikke-ek­si­ste­ren­de boks, og lok­ket ble på et tids­punkt skrudd hardt igjen. Så kan­skje hand­ler min his­to­rie mest om over­le­vel­ses­stra­te­gi­er.

Snø­en har la­vet ned de sis­te da­ge­ne, og det er kaldt ute. Jeg bor i en liten bygd uten­for Oslo, der jeg i mange år har hatt et godt liv med en fa­mi­lie jeg elsker: Min ek­te­man­n Tor og våre tre søn­ne­r, mine flot­te svi­ger­døt­re­ne og de fan­tas­tisk skjøn­ne bar­ne­bar­na våre.

Fortrengt barndom

Et­ter at jeg møt­te Tor på 1980-tal­let, har jeg hatt et godt liv, selv om jeg har hatt pe­ri­oder med ufor­klar­lig psy­kisk syk­dom. Dette er i og for seg en historie for seg selv, men for å gjøre en lang historie kort: For en tid si­den fikk jeg en te­le­fon fra en ung­doms­venn­in­ne, som for­tal­te at kom­mu­nen de voks­te opp i, had­de bedt alle bar­ne­hjems­barn om å sjek­ke sin sak, i til­fel­le de had­de krav på er­stat­ning. Jeg og min venninne tilbrakte en periode i oppveksten sam­men på et ung­doms­hjem. «Har du søkt?» spur­te hun.

Jeg ble naturligvis nys­gjer­rig. Jeg, som ikke har brukt tid på å gra­ve i egen for­tid, be­stem­te meg for å finne ut mer om meg selv. Jeg viss­te at jeg mis­tet mo­ren min da jeg var 12 år gam­mel, og at jeg ble plas­sert på et bar­ne­hjem, for så å plas­se­res på nye bar­ne­hjem tre gan­ger de nes­te åre­ne. Men ut­over det hus­ket jeg ikke noe.

Kom­mu­nen jeg voks­te opp i, send­te to tyk­ke bun­ker pa­pi­rer, det var nes­ten som to bø­ker, og alt som var skre­vet, om­hand­let mitt liv.

Jeg fikk sjokk. Kun­ne min sak ha vært så stor? Had­de jeg vir­ke­lig opp­levd alt som sto der? Brått for­sto jeg at jeg sann­syn­lig­vis var en av per­so­ne­ne som kom­mu­nen øns­ket å nå ut til. Min barn­dom ble tatt fra meg da jeg mis­tet mam­ma­en min. Hun døde da jeg var 12 år, og et­ter­lot seg tre barn. Jeg var den mel­loms­te.

Voldelig stefar

Mam­ma var gift med en mann som ikke var min far, og min ste­far søk­te om å få bli fos­ter­fa­ren vår. Han mis­bruk­te meg sek­su­elt og var vol­de­lig. Av oss tre søst­re­ne var det meg han pluk­ket ut. Det står be­skre­vet i min sak at han sto på ba­det og vas­ket meg på ryg­gen da en bar­ne­verns­an­satt kom for å ha til­syn. Mel­lom lin­je­ne an­ty­des det hva han kan­skje holdt på med. Jeg var 12 år. Hvil­ken ste­far vas­ker ryg­gen på en 12-årig jen­te?

Overgrepene fortsatte, og da jeg var 14 år, røm­te jeg til mammas søs­ter og for­tal­te hva jeg var ut­satt for. Selv kla­rer jeg ikke å huske hvor­dan jeg kom meg dit, men det som skjed­de, var at tan­te kon­tak­tet bar­ne­­ver­net.

I pa­pi­re­ne står det at jeg også for­tal­te dem om over­gre­pe­ne, men li­ke­vel var det in­gen som an­meld­te ste­fa­ren min.

Det sies i dag at menn som mis­bruk­te barn, ikke ble politianmeldt den gan­gen, på be­gyn­nel­sen av 1970-tal­let. Tenk, de lot det gå. Jeg ble plas­sert på et bar­ne­hjem.

På det før­s­te bar­ne­hjem­met ble jeg låst inne. Hel­ler ikke det­te hus­ker jeg. Det står i pa­pi­re­ne, alt sam­men, også at jeg måt­te strik­ke bin­de­ne mine selv, og at jeg ble tvun­get til å spi­se mat jeg ikke lik­te, mat som gjor­de meg kvalm.

Så var jeg inn­om et barnehjem til, og end­te opp på et mil­jø­hjem for ung­dom, der jeg visst­nok had­de det greit. Der bod­de jeg til jeg var 19 år og gif­tet meg.

Et sort hull

De al­ler fles­te som har hatt en tøff barn­dom, hus­ker i det min­ste fø­lel­se­ne de bar på. Sor­gen over ikke å ha det som alle and­re, sav­net et­ter to gode for­eld­re og et nor­malt liv.

Jeg kla­rer ikke å hen­te frem sli­ke ting, hel­ler. Barn­dom­men har vært som et sort hull.

I pa­pi­re­ne mine står det at jeg an­nen­hver uke gikk til be­hand­ling på psy­kia­trisk po­li­kli­nikk for­di jeg var trau­ma­ti­sert. Det for­tel­les at jeg had­de be­svi­mel­ses­an­fall og hys­te­ris­ke an­fall, men jeg hus­ker ikke det en­gang.

I dag ten­ker jeg først og fremst at det er hor­ri­belt at kom­mu­nen ikke tok af­fæ­re. De viss­te hva som had­de skjedd, tross alt. Jeg fikk in­gen sko­le­gang et­ter sjet­te­klas­se.

Jeg gif­tet meg ung med en som ikke var snill, og jeg fikk et barn, som jeg adop­ter­te bort. Hel­dig­vis kom jeg meg ut av det de­struk­ti­ve ek­te­ska­pet, og jeg møt­te Tor, man­nen min. Jeg for­tal­te ham om bar­net jeg had­de gitt fra meg, og han for­sto. Han har vært min klip­pe si­den da. Vi to skap­te det gode li­vet sam­men. Jeg så meg ikke til­ba­ke.

Les også (+) – Rett etter at det grusomme hadde skjedd, fant jeg ut at jeg var gravid

Adoptert

Jeg vet nå at de to søst­re­ne mine også hav­net på bar­ne­hjem, men jeg vet ikke om de også ble mis­brukt. De vil ikke snakke med meg om opp­veks­ten. I tillegg fikk jeg fle­re sjokk et­ter hvert som jeg les­te. Jeg fikk vite at jeg var adop­tert– at den mam­ma­en jeg trod­de var mo­ren min, ikke var det på or­dent­lig. Jeg vet in­gen ting om mitt bio­lo­gis­ke opp­hav.

Jeg har gått til en psy­ko­log, som har for­søkt å åpne min­ne­ne mine, og for­di jeg har lest, har jeg nå en slags fø­lel­se av å huske ting, men jeg hus­ker bare det som står skre­vet. Jeg tror det skyl­des at min opp­vekst ikke in­ne­holdt nor­ma­li­tet. For­di min­ne­ne har vært så tris­te, har jeg for­trengt dem. Det må være slik, tenker jeg.

Gjen­nom en ad­vo­kat søk­te jeg om er­stat­ning for en tapt barn­dom og tapt sko­le­gang. Jeg ble til­kjent i un­der­kant av en mil­li­on kro­ner.

Det hø­res mye ut, og det er fint at jeg nåd­de frem, men sann­he­ten er at det ikke fin­nes et be­løp i ver­den som kan kom­pen­se­re for en elen­dig og ut­rygg opp­vekst. Nå for­står jeg hvor­for jeg har slitt med psy­ken i pe­ri­oder av li­vet. Det har vært pri­sen jeg be­tal­te for å for­tren­ge.

Men midt oppi alt er jeg stolt og glad for at jeg, til tross for mine er­fa­rin­ger, klar­te å gi egne barn tryg­ge og gode ram­mer da de voks­te opp.

Jeg tror ikke jeg vil bru­ke mye tid på å gra­ve i egen for­tid. Man­nen min og jeg er enige om at vi skal fo­ku­se­re på da­gen i dag og frem­ti­den. Ser jeg meg bak­over, blir jeg bare trist.

Bar­net jeg adop­ter­te bort, har jeg ald­ri hørt fra, og jeg vel­ger å tro at det skyl­des at han har hatt det bra.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle