Vi trodde barna våre skulle bli venner. Der tok vi skammelig feil

Heidi var blitt gravid med lille Mathias med en tilfeldig fyr hun hadde møtt på byen. Faren til sønnen min, Viktor, hadde jeg kjent i årevis. Vi hadde vært enige om at vi skulle få barn sammen, men under graviditeten min falt han for en annen og gikk fra meg.

At Heidi og jeg var alenemødre, gjorde at vi fort fant sammen.

Vi møttes og gikk turer med barnevogn. Vi snakket, gråt og ble veldig gode venninner. Vi la de små guttene våre på et mykt teppe under en uro, satte oss i sofaen og krøllet bena sammen under oss. Vi betrodde hverandre våre innerste tanker og bekymringer, mens vi drakk masse kaffe.

Helt ulike

Heidi og jeg ble bestevenninner. Vi klarte oss rett og slett ikke uten hverandre. Vi var helt sikre på at guttene våre, som hadde tilbrakt så mye tid sammen, også skulle bli like gode og tette venner som oss.

Der tok vi skammelig feil.

I stedet skulle det vise seg at Viktor og Mathias slett ikke gikk godt sammen. De var svært forskjellige i sinn og temperament. De tørnet sammen hele tiden. De kranglet om lekene, bet, dyttet og rev hverandre i håret.

Heidi og jeg forsøkte å megle så godt vi kunne. Innimellom lyktes vi med å roe dem ned med en tegnefilm. Men forholdet deres bare fortsatte å utvikle seg til det verre.

Viktor hadde krutt i baken, var oppfarende og ville helst leke ville leker med sverd. Mathias på sin side, var innadvendt og ville helst leke stille og rolig med Lego eller Spiderman.

Etter én enkelt time i en fornøyelsespark i nærheten, som endte i det reneste ragnarok, ble Heidi og jeg nødt til å droppe planen om å dra på sommerferie sammen. Det var noe vi hadde gledet oss veldig til.

Men vi var enige om at guttenes vanskelige forhold ikke skulle få lov å ødelegge vennskapet vårt. Derfor gikk vi heller aldri inn og tok parti i barnas konflikter.

Vi forsøkte i stedet å hjelpe dem med å løse problemene selv. Men vi hadde aldri en rolig stund sammen. Allerede før vi skulle møtes, kom det høylytte protester fra guttene.

Les også (+) Jeg ble gravid med min gifte elsker

Måtte gi opp

Da guttene større , ble vi enige om at det ikke var annet å gjøre enn å kaste inn håndkleet. Vi orket ikke mer av denne voldsomme krigen.

Guttene var lettet over å slippe hverandres selskap. Men vi to hadde jo to lyst til å fortsette å treffes. Nå klarte vi det bare når ingen av oss hadde barna, og det var svært sjelden.

Dermed ble alt sammen veldig vanskelig. Men begge prioriterte å ta oss tid til å treffes iblant. Vi klarte ikke å møtes mer enn et par ganger i måneden.

Til gjengjeld fikk vi en helt annen ro til å konsentrere oss om å være sammen. Vi kastet aldri bort et minutt, og vennskapet vårt ble enda dypere. Det var også befriende å oppdage at selv om det var de to små guttene som hadde ført oss sammen, var det ikke bare dem vi hadde til felles.

Bestevenner

Gjennom de påfølgende årene fulgte vi stadig med på hverandres liv, selv om det noen ganger bare ble på telefon. Innimellom prøvde vi å la guttene møtes igjen.

Men det ble aldri noen suksess. Sånn var det bare, det var ikke mulig å forandre på det.

I dag har guttene flyttet hjemmefra. Både Heidi og jeg har fått en mann i livene våre. Men vi er fortsatt hverandres aller beste venninner. Vi er for lengst blitt enige om at riktig nok klarte guttene våre å skille oss fra hverandre. Men det er det ingen andre som skal klare. I dag treffes vi akkurat så ofte som vi selv vil.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.