LESERNE FORTELLER
Da mannen min døde, lot jeg barna bestemme. Etter ti år hadde jeg fått nok
«Vi vil ikke at du skal få en ny mann, mamma!» Da jeg ble enke i ung alder, fikk jeg klar beskjed fra mine tenåringsbarn.
Jeg hadde nettopp rundet 40 år da mannen min døde brått, og jeg satt igjen med to tenåringsbarn som var i sorg og sjokk.
De var svært knyttet til sin far og kom i en emosjonell krise. Selv gikk jeg også i kjelleren, for jeg elsket Olav høyt og inderlig. Vi skulle bli gamle og late sammen, pleide vi å fleipe med, men slik ble det altså ikke.
Vår historie gikk tilbake til ungdomsårene, og jeg opplevde aldri å flytte hjemmefra for å teste ut livet alene. Olav og jeg flyttet sammen. Da han døde, hadde jeg ingen erfaring med å være alene, alltid hadde vi vært to.
Jeg elsket å dele ansvaret med ham for både barna, økonomien og praktiske gjøremål i hus og hjem. Like mye verdsatte jeg stundene da vi to satt sammen i sofaen etter at barna hadde lagt seg. Da snakket vi sammen om små og store ting. Jeg følte meg ikke alene og aldri ensom. Vi var to om alt.
Da han døde, hadde jeg to barn å ta vare på som trengte meg ekstra mye den første tiden. I denne fasen hadde jeg knapt nok tid til å tenke på meg selv. Venner sa at jeg måtte passe på at jeg også hadde fokus på egen sorgbearbeiding, men det ble med tanken. Jeg visste at jeg bar på vonde følelser, men måtte ta meg sammen for å vise barna at livet gikk videre.
Ny mann?
Da det hadde gått ett år, satt ungene og jeg sammen en kveld og snakket om faren.
– Vi vil ikke at du skal få en ny mann, mamma!, sa de plutselig unisont.
Jeg hadde ikke engang tenkt tanken selv og ble veldig overrasket over utspillet.
– Hvorfor sier dere det?
– Fordi pappa ville ha snudd seg i graven om du hadde blitt sammen med en annen. Vi vil det ikke, gjentok de.
Først da begynte jeg å tenke over livet mitt. Jeg var tidlig i 40-årene og fremdeles en ung dame. Skulle jeg leve resten av livet alene? Tanken på barna mine fikk meg til å lande på at det måtte bli sånn. De var det viktigste for meg, og jeg ville ikke gi dem mer sorg enn de allerede hadde.
Dessuten klarte jeg meg godt, selv om jeg savnet stundene med Olav, samarbeidet vi hadde hatt, samtalene og hånden hans å holde i.
Årene gikk fort, og brått flyttet ungene mine ut. Jeg var alene og hadde ikke så mye som sett på en annen mann. Når venner spurte meg:
– Er det ikke på tide å se om det finnes en ny kjærlighet?, så avfeide jeg det.
– For meg kan det aldri bli en annen enn Olav, sa jeg bestemt.
Les også (+): Jeg gjorde noe ingen andre i bygda hadde gjort før, og det skulle koste meg dyrt
Tomhet
Overgangen fra å være en familie på fire til en enslig kvinne i et hus var stor. Jeg begynte å føle tomhet. Det var så stille rundt meg at jeg ble urolig av det. Jeg sa til barna mine at jeg følte det slik, og da sa de veldig kjapt: «Du høres ut som du har tenkt å finne en erstatter etter pappa. Det får du ikke lov til!»
De ville holde minnet om faren verdig, sa de, og det innebar at jeg ikke kunne få en ny kjæreste.
– Han hadde blitt så lei seg, minnet de om.
Og det var sant, for han elsket meg, slik jeg elsket ham. Men måtte det bety at jeg ikke skulle få leve videre?
I mange år tok jeg hensyn til barna. Da jeg åpnet opp overfor en venninne om hvorfor jeg ikke søkte etter en ny venn, så hun sjokkert på meg.
– Lar du de voksne barna dine bestemme hvordan du skal leve ditt liv?, sa hun.
Jeg sa at jeg gjorde det av egen, fri vilje, men også fordi jeg respekterte det som ville ha vært min manns ønske.
– Mener du å si at Olav ikke ville ha unt deg et godt liv videre? Slik kjente ikke jeg ham, for han ønsket deg det beste, innvendte hun.
Jeg fikk noe å tenke på. Men det tok enda noen år før jeg møtte en mann jeg åpnet døren for. Da jeg hadde passert 50 år og hadde vært alene lenge, følte jeg meg så ensom at jeg ikke klarte mer. Jeg innså at jeg ikke er skapt for å leve et liv alene.
Da barna mine fikk vite at jeg hadde fått en kjæreste, ble de sinte på meg. De til og med gråt og sa at jeg sviktet den døde pappaen og dem.
– Men har ikke jeg lov til å være lykkelig?, spurte jeg.
De sa at man ikke trengte å tråkke på andres følelser for å ha det bra.
Jeg ble så lei meg at jeg sa til vennen min at jeg ikke var sikker på forholdet vårt likevel. I valget mellom ham og barna måtte det bli dem jeg hadde båret frem og født inn i verden.
Les også (+): Da min beste venninne ville skilles, brøt helvete løs
Sto opp for egen lykke
I flere måneder var jeg ulykkelig, men jeg sa til barna at jeg hadde hørt på dem og ikke ville gjøre mer ut av romansen jeg hadde hatt. De slo seg til ro med det.
Selv satt jeg alene hjemme og gråt. Jeg gråt fordi jeg savnet en å gjøre små, hverdagslige ting med. Mine voksne sønner hadde ikke tid til meg. De ville nekte meg å ha et godt liv og gjorde ingen ting for å gjøre mitt savn mindre påtrengende.
Jeg oppsøkte en terapeut for å sortere ut tankene mine, og det er jeg glad for i dag, for samtalene hos henne fikk meg til å reise meg som kvinne og mor. Venninnen min hadde rett. Jeg kunne ikke la barna bestemme hvordan jeg skulle leve mitt liv.
– En ting skal dere vite. Jeg elsker pappaen deres fremdeles. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha fortsatt livet med ham. Slik ble det ikke, og det er ikke min skyld. Jeg vet at han unte meg det beste, og det innebærer også å ha en å dele livet med, så sånn blir det!, sa jeg.
Den ene gikk ut av rommet og slo døren igjen bak seg. Den andre ble stille og så på meg:
– Ok, mamma, jeg ser poenget, sa han.
Jeg tok opp igjen kontakten med kjæresten min, og han ble glad og takknemlig. I et par måneder ville ikke sønnene mine snakke med meg, og de ville definitivt ikke hilse på min nye venn. Lojaliteten til faren lå så sterkt i dem at de ikke klarte det på ett år.
Men nå er vi kommet noen skritt videre. Vi har feiret julen sammen, og de har til og med hatt det hyggelig med Jan, som jeg er blitt samboer med. Han har ingen barn og føler seg knyttet til mine gutter allerede. Livet er blitt bra igjen, endelig.
Den største gaven jeg fikk i julen, var at min ene sønn sa til meg at faren hans hadde nok likt Jan. «Ja, det hadde han, for de er i grunnen ganske like», sa jeg. Vi lo og han ga meg en klem.
Jeg deler historien min for å synliggjøre at alle må få leve sitt liv. Vi skal ta hensyn til følelsene til våre nærmeste, men ikke for enhver pris, og ikke inn i det urimelige.
Heldigvis for meg løste ting seg for oss til slutt, men jeg måtte rette opp ryggen, bli sterk og tørre ta hensyn til meg selv. Jeg tenker i dag at guttene mine egentlig alltid har ønsket meg alt godt.
Det var sorgen deres som kom til uttrykk da de tok styring over mitt liv og mine valg.
Jeg har tilgitt dem for lengst.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
