DE BLÅ SIDENE
«Bare vent, de kommer snart til å bli skilt», sa mamma bestandig om andre. Det ødela mye for meg
Mamma tok fra meg troen på kjærligheten.
Under hele oppveksten min fikk jeg høre at menn er svikefulle og ingenting å samle på.
Jeg vokste opp hos moren min, som var alene med meg helt fra jeg var fire år gammel.
Hun la aldri skjul på at hun var blitt bedratt og forlatt, og hun skyldte på faren min for at hun slet både økonomisk og med seg selv.
Hun presiserte ofte at hun aldri skulle ha en mann inn i livet sitt igjen, og spesielt sa hun dette hvis hun hørte om andres giftermål, lykke eller kjærlighet.
– Bare vent, de kommer snart til å bli skilt, kunne hun med overbevisning.
Mamma ba meg om å tenke på meg selv som et selvstendig individ, og hun gjentok ofte hvor viktig det var at jeg skulle klare meg selv. Derfor fikk jeg dette med utdannelse inn med teskje.
– Ikke gjør deg avhengig av en mann, men skaff deg en utdannelse så du kan stå på egne ben, sa hun stadig til meg da jeg var tenåring.
Faren min hadde forlatt mamma til fordel for en annen kvinne, og han hadde etablert seg på nytt og fått to barn til. Meg var det ikke plass til i den nye familien, og de få gangene jeg var der på besøk, kjente jeg meg aldri velkommen. Det gjorde mamma bitter.
Hennes aller største ønske var at faren min skulle få kjenne på den smerten hun selv bar med seg, så hun håpet at han også skulle bli bedratt og forlatt av sin nye kone.
– Det hadde vært til pass for ham, sa hun med bitter stemme.
I tillegg til sviket fra min far, hadde hun også blitt sviktet av sin egen far, som forsvant utenlands da hun var 13 år. Hun så ham aldri igjen og hørte ingenting om ham før han døde.
Først da fikk hun vite at han hadde bodd sammen med en spansk kvinne hele livet, og at han hadde vært som en far for hennes tre barn.
Mamma fylte meg med negative tanker om alt som het kjærlighet, og hun henviste alltid til par i nabolaget, venner eller familiemedlemmer som hadde blitt skilt.
Les også (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Hadde mamma rett?
Jeg ble selvsagt forelsket i gutter da jeg var i tenårene, og jeg hadde også et par kjærester. En av dem var mye hjemme hos oss, men mamma engasjerte seg aldri i ham.
Hun regnet med at det kom til å bli slutt mellom oss uansett, så hun ønsket derfor ikke å bli kjent med ham. Hun hadde rett.
Før jeg fylte 20 hadde jeg to brutte kjærlighetsforhold bak meg. Da hadde jeg opplevd akkurat det hun hadde snakket om. Den ene kjæresten min gjorde det slutt fordi han ble forelsket i en annen, mens han andre flyttet fra byen, og jeg så ham aldri igjen.
Jeg hadde dyp kjærlighetssorg begge gangene og gråt meg i søvn i flere uker. Mamma sto i bakgrunnen og fortalte meg at dette kun var begynnelsen, for i hennes verden var alle menn, unge som gamle, drittsekker. Og jeg trodde på henne.
Jeg fulgte også rådet hennes om å satse på en utdannelse. I de fem årene jeg studerte, holdt jeg meg borte fra alt som het gutter. Jeg hadde min mors ord i bakhodet og fokuserte på å bli selvstendig.
Jeg fullførte utdannelsen min med glans og fikk drømmejobben. På det tidspunktet var flere av mine studievenninner blitt gravide, og det samme var et par av mine barndomsvenninner.
Et sted inni meg kjente jeg på misunnelsen. De hadde funnet sine menn og var vel etablerte. Alt så ut til å gå deres vei.
Underveis i studiene var jeg blitt kjent med mange hyggelige gutter som virket snille og oppgående. Kanskje menn ikke var så verst likevel når det kom til stykket?
Jeg hadde knapt å tenke denne positive tanken før en venninne kom gråtende hjem til meg og fortalte at samboeren hennes hadde bedratt henne.
Min spontane reaksjon var å gjenta alle min mors ord, og jeg sa straks at alle menn var drittsekker. Men så tok jeg meg i det og prøvde heller å lytte til det hun hadde å si.
Det viste seg etter hvert at hun selv hadde vært utro først, det var en liten detalj som hun først hadde unnlatt å si noe om. De gikk ifra hverandre, og begge fant seg nye kjærester etter hvert, som de fikk det bedre sammen med.
Jeg møtte flere menn, og jeg ble forelsket. Men i bakhodet mitt trodde jeg ikke at det de sa var sant. Jeg trodde dem ikke når de ga meg komplimenter og kjærlighetserklæringer. Jeg hadde ikke tillit til dem når de ville satse seriøst.
Da fikk jeg kalde føtter og gikk ut av forholdene. Jeg trengte å beskytte meg selv, jeg var så redd for å bli skuffet, bedratt og forlatt.
Les også (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok
Jeg åpnet meg
Først da jeg møtte Kristian, kjente jeg at jeg ikke ville slippe taket i ham uansett hvor redd jeg var for å binde meg til en mann. Han var nemlig den mannen jeg hadde drømt om utseendemessig, han hadde alt jeg ønsket meg av kvaliteter og vi passet så godt sammen.
Kristian var den første mannen jeg fortalte om oppveksten min til. Jeg åpnet meg og sa rett ut at jeg ikke trodde på kjærligheten, fordi jeg var oppdratt til å tro at det ikke fantes noen menn som hadde gode hensikter.
Med Kristians tålmodighet og mange undrende spørsmål, skjønte jeg at jeg hadde et altfor unyansert syn på dette med menn og kjærlighet. Jeg var blitt så farget av min egen mor og hennes erfaringer at jeg hadde adoptert dem og latt dem bli til mine.
Å bli skuffet og få kjærlighetssorg en og annen gang gjennom livet er helt normalt, det innså jeg etter hvert. Det kunne jeg ikke skåne meg selv for lenger, ellers ville jeg aldri få et fullgodt liv.
Kristian og jeg pratet veldig mye om dette. Det første året vi var kjærester brukte vi i hovedsak til å prate sammen og diskutere livet og alle dets fallgruver. Det var viktig for meg, og det ble et vendepunkt i følelseslivet mitt.
Kristian var reflektert, og han fikk også meg til å reflektere på en annen måte enn tidligere. Han fikk meg til å innse at jeg var styrt av min mors altfor mange negative erfaringer, og at jeg måtte leve mitt eget liv og gjøre mine egne erfaringer.
Vi snakket om at ingen kan beskytte seg mot livets smerte, enten det er i et forhold eller ellers i livet. Vi aner ikke hva som venter oss rundt neste sving, uansett om vi lever og bor alene eller er gift.
Jeg turte heldigvis å satse på Kristian. Vi giftet oss og fikk to barn. Mamma ristet på hodet da jeg fortalte henne at vi skulle gifte oss, og hun kom motvillig i bryllupet vårt, fortsatt like bitter på min far som alltid.
Kristian og jeg har vært gift i 18 år i år, og jeg mener fortsatt at han er drømmemannen min. Han har vist meg at han er der for meg, i gode og onde dager. Han er en familiemann, et vanlig hverdagsmenneske som liker å ha det rolig og trygt rundt seg.
Jeg er utrolig glad for at jeg satset på Kristian og at jeg trodde på oss som par. For før jeg møtte ham, var jeg sikker på at jeg alltid kom til å bo og leve alene. Men ordentlige menn finnes!
Det er mange av venneparene våre som har vært sammen like lenge som oss, så min mors erfaringer gjelder ikke for meg lenger. Jeg ser henne i et helt annet lys nå, jeg ser at hun holder fast ved den bitterheten som kom da faren min forlot oss.
Jeg har prøvd å snakke med henne om dette, men til ingen nytte. Bitterheten har bitt seg fast i henne. Hun tror fortsatt ikke på kjærligheten og har holdt seg unna menn og levd alene hele tiden.
Det er hennes valg. Mitt valg var å gi kjærligheten fra Kristian en sjanse, og det har jeg aldri angret på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
