Jeg var gift, men flørtet med andre menn. Så gjorde jeg noe jeg angrer bittert på

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Det stakk i hjertet mitt da datteren min, Ylva, stakk innom i ettermiddag.

Hun fortalte at faren hennes, Jens, skal gifte seg med Åsa.

Hun sa at hun gledet seg på deres vegne. Festen skulle bli storslagen. Alle gjestene var invitert på et høyfjellshotell, der ekteskapet skulle feires tre dager til ende.

Jeg kjente på en brennende sjalusi, men sa ingenting. Ingen vet hvordan jeg har det. Det jeg angrer mest på her i livet, er nemlig skilsmissen.

Flørtet med andre

Da jeg var gift med Jens, gikk jeg lenge og drømte om noe annet. Jeg følte meg litt lykkelig, men ikke lykkelig nok. Forholdet vårt gikk på skinner.

Jeg trodde likevel at det ville være grønnere på den andre siden av gjerdet.

Det førte til at jeg flørtet med andre menn. Og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var menn som ønsket å innlede et forhold til meg. De sendte meg meldinger som ga meg den oppmerksomheten jeg var ute etter.

Jeg var aldri fysisk utro. Men flørtingen førte til at jeg ble nødt til å ta et oppgjør med meg selv. Skulle jeg bli i ekteskapet mitt med Jens? Eller skulle jeg utfordre meg selv og gå ut av det?

Lenge kjente jeg på usikkerheten. Men det var bare til jeg ble stormende forelsket i en yngre kollega. Jeg trodde han var like interessert i meg som jeg var i ham.

Ba om skilsmisse

Jens trodde ikke sine egne ører da jeg sa at jeg ville skilles. Egentlig ville jeg bare ha en pause, for å se hvordan det var å bo alene. Men det ville ikke han. Han sa det var enten eller. Jeg gikk for skilsmisse.

Jens lot meg likevel få litt tid etter at jeg hadde flyttet ut. Han drøyde med å legge huset ut for salg. I tilfelle jeg angret.

Men den muligheten varte ikke lenger enn tre måneder. Da hadde jeg allerede funnet meg til rette i min nye tilværelse og nøt dagene alene. Huset ble lagt ut for salg.

Der og da trodde jeg oppriktig at jeg hadde tatt det rette valget, og at det ikke ville gå lang tid før jeg kom til å møte drømmeprinsen min igjen.

Det viste seg imidlertid raskt at gresset slett ikke var grønnere på den andre siden.

Etter at jeg flyttet fra Jens, trakk kollegaen min seg vekk. Jeg opplevde heller ikke at andre menn var så interessert som jeg hadde trodd.

Venninnene mine var stort sett opptatt, og når jeg først fikk med meg noen ut, opplevde jeg det som meningsløst. Jeg hadde ikke lyst til å bli bedre kjent med noen av mennene jeg møtte. Jeg sammenlignet dem automatisk med Jens.

Jeg var ensom om kveldene, og jeg tok meg i å tenke på Jens. Hva drev han med nå?

Les også (+) Jeg var voksen da de fortalte at jeg var adoptert. Jeg fikk sjokk

Sjalusien kom snikende

En kveld satte jeg meg i bilen og kjørte til huset han hadde kjøpt. Jeg sakket farten og kikket etter ham. Dette gjentok seg. Som regel var det mørkt i vinduene, og allerede da kjente jeg en snikende sjalusi.

Tenk om han allerede hadde funnet seg en annen?

En mørk kveld så jeg en ukjent liten, rød bil foran garasjen hans. Og jeg så to skygger bak gardinene. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få en så sterk reaksjon, men gråten kom med en gang.

Det var da jeg innså at jeg ikke var ferdig med Jens. Jeg hadde bare ønsket meg litt tid for meg selv, finne ut om jeg var attraktiv nok for andre menn. Det var jeg ferdig med nå. Det ble ikke slik jeg hadde forventet.

Hater henne

Gjennom barna mine har jeg hørt mye om Åsa. De skryter av henne. De forteller at Jens er lykkelig, og at de to passer så godt sammen. Jeg kan ikke noe annet enn å late som ingenting. Men sannheten er at jeg lider hver eneste gang navnet hennes blir nevnt.

Inni meg hater jeg henne, og jeg skulle ønske at det ble slutt. For det hadde kanskje gitt meg en mulighet til å få Jens tilbake. Nå skal de gifte seg. Jeg gikk rett i kjelleren etter at Ylva hadde dratt.

Jeg må bare erkjenne at jeg fortsatt elsker Jens, og at jeg gjorde et stort feilsteg da jeg gikk fra ham. Jeg vet at det er for sent. At det aldri kommer til å bli oss igjen.

Men jeg vet også at jeg må jobbe meg gjennom den hemmelige kjærlighetssorgen. Jeg må ha troen på at den vil gå over, slik at jeg en dag kan bli lykkelig igjen.