Leserne forteller
Jeg var så lykkelig med henne. Altfor sent forsto jeg hva som var i ferd med å skje
Jeg har lest mye om psykopater, men de har vært menn. Kanskje var det derfor jeg ikke klarte å se hva jeg levde med.
Jeg er en mann, som ønsker å dele det jeg i dag vil beskrive som et 20 års mareritt. I mange år var jeg sikker på at det var jeg som var problemet, og at bare jeg endret meg, ville alt blir bra, men det var en vrangforestilling.
I dag ser jeg helt annerledes på hva jeg sto i, og det er fordi jeg har gått i terapi. Jeg skal begynne med begynnelsen.
Da jeg møtte Gunn, som var fem år eldre enn meg og var mor til to barn, forelsket jeg meg hodestups. Hun var sterk, seksuelt erfaren, kvikk i replikken, full av sjarm og vidd.
Tidlig forsto jeg at hun hadde en gal eksmann, som bare skapte trøbbel og var helt umulig. Jeg hørte at hun var i ordgemeng med ham på telefonen og forsto at det dårlige forholdet dem imellom var veldig tøft for henne å stå i.
Derfor støttet jeg henne og stilte jeg opp for barna hennes som om de var mine egne.
«Du er en bedre far enn faren deres», pleide hun å si i starten, og jeg fikk lyst til å bli enda bedre og var på tilbudssiden med det meste.
Da hun bestemte at barna ikke skulle til faren annenhver helg «fordi det var så ustabilt hos ham», sa jeg meg enig.
Jeg var enig i det meste hjemme hos oss, og i halvannet år hadde jeg det bra. Da Gunn ble gravid, var jeg overlykkelig. Vi bodde i huset hun beholdt etter skilsmissen, og jeg kjøpte meg inn i det. Plutselig var vi en familie på fem.
Det var da Jesper ble født at jeg følte at ting endret seg. Gunn ble en annen person, veldig oppfarende og sint, og hun var kontrollerende og aldri fornøyd med meg eller min innsats.
Hele tiden korrigerte hun ting jeg sa, og hun gjorde meg nærmest til latter fordi jeg ikke sa eller så ting slik hun gjorde.
Og ja, noen ganger brukte jeg ord feil. Jeg var ikke like språklig bevandret som henne.
Det gjør noe med deg når du lever med en som hele tiden forteller deg hva du gjør feil. Jeg ville bare ha det til å fungere hjemme hos oss og strakk meg langt for å bli den mannen hun ville at jeg skulle være.
Det var bare ett problem; samme hva jeg gjorde, var det ikke bra nok.
Min motivasjon ble til slutt å gjøre henne til lags. Hvis hennes eldste datter kranglet om at hun ville til faren og Gunn nektet henne det, stilte jeg meg bak Gunn, selv om jeg egentlig tenkte at jenta måtte få velge det selv. Hun var blir tenåring.
Da vi hadde holdt sammen i ti års tid, hadde jeg en periode da jeg følte meg veldig nedfor, uten at jeg kunne forklare hvorfor.
Gunn innprentet meg at det hadde med jobben min å gjøre. Hun mente at sjefen min utnyttet meg og ga meg for dårlig lønn.
Jeg lyttet til henne, fordi det var det som alltid lønte seg, og det resulterte i at jeg forlot en jobb jeg egentlig likte, til fordel for en som ikke passet meg like godt.
Gunn og jeg hadde hele tiden diskusjoner. Eller rettere sagt; hun diskuterte, og jeg ga opp. Det ble som hun ville og i min disfavør, stort sett alltid.
Hun satte meg til å jobbe i huset når jeg kom hjem sliten fra jobb, beordret meg ofte til å hente tenåringsbarn om natten og til å gå inn i konfliktene hun hadde med egne barn.
Det jeg ikke forsto, var at hennes barn på et tidspunkt avslørte at hun var en vanskelig person, og at faren var lettere å ha med å gjøre. Da de ville tilbringe mer tid med ham, satte hun seg på bakbena og fortalte dem i klare ordelag hvor håpløs faren deres egentlig var.
Selv hilste jeg alltid hyggelig på eksmannen hennes, han var høflig og ok overfor meg.
«Han er en mester i å virke snill», sa hun sarkastisk, hvis jeg sa det jeg tenkte.
Les også (+): Den ene datteren min arvet en gammel slektning. Det ble helt krise
Latterliggjort
I dag ser jeg at jeg burde ha sett at hun snakket om seg selv, og ikke ham, for Gunn var en mester i å fremstå blid, hyggelig og sjarmerende i alle sosiale lag.
Hun var det naturlige midtpunktet, som også hadde det moro på andres bekostning, og særlig min.
Jeg forsto ikke hvorfor jeg ofte følte meg nedstemt hver gang vi hadde vært sammen med andre. Jeg var så vant til å bli latterliggjort at det ikke falt meg inn at det var stygt gjort av henne.
Vi hadde Jesper, som jeg ønsket alt godt i livet, og jeg hadde en idé om at bare vi klarte å holde familien sammen, fikk han det bra.
I dag vet jeg hvordan det er å miste seg selv gradvis. Etter krangler var det jeg som ba om unnskyldning. Gunn ba aldri om unnskyldning, hadde alltid rett, sto alltid på sitt.
Heller ikke sa hun takk når jeg hjalp til med ting – alt var en selvfølge.
Jeg var forvirret i mange år og visste ikke hvorfor jeg ofte hadde en urolig og trist følelse i magen. Ofte når vi hadde hatt diskusjoner, spesielt om barna og faren deres, bearbeidet hun meg til å lande på de samme svarene som henne.
I dag ser jeg at jeg ikke kunne være meg selv. Jeg fikk ikke ha egne meninger og kunne ikke si henne imot. I tillegg var hun enormt kontrollerende.
Hadde jeg avtalt med søsteren min å hjelpe henne med å pusse opp, mente Gunn at jeg hadde altfor mye ugjort hjemme til å gjøre en innsats for andre.
«Det gjør du bare ikke», truet hun.
Jeg orket ikke mer bråk eller uro, og det ble som hun sa. Gradvis mistet jeg vennene mine og familien min, og hadde bare sosial kontakt med hennes venninner.
Flere av dem var samme type person som henne, og de kranglet ofte og var uvenner i perioder, for så å finne hverandre igjen.
Gunn likte ikke moren min eller søsteren min, mente at jeg skjemte dem bort og var dumsnill. Heller ikke dette orket jeg å si imot.
Det beste og enkleste var alltid å tie og gi etter. Når hun klarte å få meg til å gjøre store ting, som å pusse opp badet, hendte det at hun brukte sex som belønning.
Les også (+): Mannen min fant seg en 25 år yngre kvinne, og nå skal de ha barn!
Psykopat
Det var i ektesengen jeg fikk de første fysiske reaksjonene på at jeg ikke hadde det bra. Jeg fikk det rett og slett ikke til lenger. Hun latterliggjorde meg ved et par anledninger fordi jeg ikke var mann nok.
Jeg gikk til legen, som ikke fant noe galt, og han spurte om jeg hadde det bra i samlivet ellers.
«Jeg vet ikke helt», svarte jeg.
Da jeg delte litt, ga han meg en henvisning til terapeut.
«Det kan være en mental sperre», mente han.
Og min mentale sperre het Gunn. I samtaler med psykologen gikk det opp for meg at jeg var under skoen til samboeren min. Hun hadde til og med fått meg i konflikt med sønnen vår, som var blitt 18 år.
Psykologen mente jeg fremsto som ekstremt usikker, uten selvtillit. Og jeg tenkte: Hvor var det blitt av styrken jeg én gang hadde?
Psykologen ga meg en bok med hjem.
«Du kan lese denne boken og se om du får noe ut av den», fikk jeg beskjed om.
Psykopati var temaet jeg dypdykket i, og jeg ble revet med. «Ofrene blir psykologisert og isolert», sto det, og jeg så meg selv.
Da jeg leste om kvinnelige psykopater, føltes det som om det sto spesifikt om kvinnen jeg hadde gjort alt for i mer enn 20 år.
Jeg klarte å bryte ut før relasjonen til sønnen min ble ødelagt. I dag vet jeg at det var eksmannen til Gunn som hadde det vanskelig. Han forlot henne fordi han ikke orket å bli manipulert og kontrollert av henne.
Søsteren min sier i dag at jeg har virket hjernevasket i flere år.
«Vi kjente deg til slutt ikke lenger», har jeg fått høre.
Nå er jeg igjen meg, og jeg har fokus på å være en god pappa, i tråd med egne verdier og tanker.
Til andre som lever i det samme som jeg gjorde, vil jeg si: Våkne opp. Gå før det er for sent og du er blitt helt ødelagt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 05/08 2024.
