Alle trodde jeg hadde et perfekt liv. De skulle bare visst

Det er langt på natt, og jeg klarer ikke å sove. Jeg har vært i selskap hos en kollega i kveld, og der traff jeg tilfeldigvis igjen Trude, som gikk i klassen min på ungdomsskolen.

Vi har ikke sett hverandre siden den gangen, for jeg flyttet ut av byen i noen år og fullførte både videregående og utdannelsen min utenbys. Nå har jeg flyttet tilbake til hjembyen min sammen med mann og barn, og jeg var helt uforberedt på det jeg fikk høre om meg selv i kveld.

Jeg kjente at jeg ble litt sjenert da jeg oppdaget at Trude var blant gjestene. Hun kjente meg igjen med en gang og lo og skravlet om gamle lærere og tiden på ungdomsskolen. Vi hadde aldri noe kontakt utover det vi hadde på skolen. Jeg hadde et par venninner fra gaten der jeg vokste opp, mens Trude var en del av en stor gjeng.

Vi mimret om det vi husket rundt denne tiden og snakket også om andre fra klassen. Trude hadde stort sett oversikt over hvem som drev med hva, mens jeg ikke visste stort om noen.

I løpet av kvelden, og mens Trudes vinglass stadig ble fylt opp, fortalte hun meg at det var få som likte meg på ungdomsskolen.

– Vi opplevde deg som bortskjemt og arrogant, kunne hun fortelle meg og la ut om at jeg og de dyre klærne mine var noe de snakket om på skolen.

Jeg rødmet da hun sa det, og da hun skjønte at jeg ble utilpass, la hun til at hun liker meg nå, og at alle mennesker gjerne forandrer seg til det bedre jo eldre de blir. Trude la ut om det store huset jeg vokste opp i og at det var stor forskjell på henne og meg, hun som hadde vokst opp i en liten blokkleilighet.

Før jeg valgte å bryte opp fra selskapet, spurte hun meg om jeg fortsatt var venninne med Elisabeth og Ragnhild, som var bestevenninnene mine den gang. Det svarte jeg ja til.

Da jeg gikk derfra, følte jeg at hele samtalen med Trude hadde vært påtrengende og tøff, selv om hun helt sikkert ikke mente å såre meg. Hun var bare i det snakkesalige hjørnet, derfor hadde hun bust ut med sin egen og de andres opplevelse av meg.

Min egen virkelighet så helt annerledes ut enn slik Trude fremstilte meg. Det orket jeg ikke å si noe om til henne, for det synes jeg ikke at hun har noe med.

Ikke trenger jeg å forsvare meg heller. Allikevel vekket hun til live en del av fortiden min som jeg normalt ikke tenker så mye på lenger.

Les også (+) – Jeg forlot min samboer for en selvopptatt og ondskapsfull kvinne

Ensom og utenfor

Det er helt riktig som Trude sa, at jeg vokste opp på en av byens beste adresser og hadde suksessrike foreldre som tjente veldig godt. De jobbet sent og tidlig, og jeg og min eldre bror Simen var mye hjemme alene.

På sine mange reiser, mens mormor og bestefar bodde hos oss og passet oss barna, handlet de klær og ting til oss som en slags kompensasjon for sitt fravær. Det var derfor jeg alltid hadde siste mote når det gjaldt klær og utstyr.

Det ingen så, var hvor ensom og utenfor jeg følte meg bestandig. Jeg hadde riktignok Elisabeth og Ragnhild som jeg delte fritiden min med, men jeg fortalte aldri om at faren min alltid drakk når han først var hjemme, eller at foreldrene mine alltid var opptatt med sitt.

Simen og jeg ble aldri sett eller inkludert i deres liv, og vi levde ikke som alle andre familier. Vi feiret aldri julaften hjemme. Da dro vi på høyfjellshotell, fordi foreldrene våre ikke orket å ordne til jul. De mente at vi da kunne stå på ski og kose oss sammen, mens vi fikk maten servert.

Vi fikk nok av gaver, men jeg har ikke et eneste minne om at vi gjorde i stand til jul, bakte kaker eller pyntet juletre. Foreldrene mine likte enkle løsninger, og de hadde råd til å kjøpe seg fra det meste.

Så der gikk jeg rundt i det som den gang var nærmiljøet mitt, med dyre merkeklær og en fremtoning de tolket som arrogant og utilnærmelig. Jeg, som gikk forbi tre blokker på vei til skolen og drømte om å bo i en av dem, fordi jeg forestilte meg at en familie kunne leve tettere og mer samlet i en mindre bolig.

I det store huset vårt kunne alle sitte i hvert sitt rom, kveld etter kveld, uten å snakke sammen. Og selv om jeg stadig hadde venninnene mine til overnatting, følte jeg meg ensom og utenfor. Jeg opplevde at alle andre var tøffere og mer selvsikre enn meg.

De vanket i gjenger og var aldri redd for å bruke stemmene sine. Jeg turte aldri det, aller helst ville jeg være usynlig og ikke ta plass.

Jeg husker at jeg ble kalt soss og at noen var spydige mot meg på grunn av klærne mine nå og da. Men for det meste fikk jeg gå i fred.

Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg kom fra et ressurssterkt hjem som Trude og de andre mente så perfekt ut fra utsiden, og at det beskyttet meg på en underfundig måte?

Les også (+) Jeg var 40 år, nyskilt og nedbrutt. Så sa mamma noe som endret alt

Det som betyr mest

Etter at jeg dro hjem fra selskapet, har jeg tenkt på oppveksten min og hvilke forestillinger vi kan skape oss av andre mennesker på grunn av de ytre rammene. Simen og jeg hadde snille foreldre, men de var også egoistiske og lite familiære.

At vi bodde i et stort hus handlet om at de tjente godt med penger, og det var deres måte å bruke dem på. Kunst og dyre biler var også deres interessefelt. Men jeg kan knapt huske at jeg satt på min fars fang eller at jeg ble lest for som liten.

Jeg husker at det var ubehagelig når far drakk sine drinker i helgene og endret adferd. Bevegelsene hans ble langsommere, og han kunne fortelle de samme historiene om og om igjen.

Så hver gang han satte seg ned med drinken i hånden, trakk jeg meg unna ham. Vi var mye sammen med besteforeldrene våre, og de ga oss de beste barndomsminnene, i hvert fall for min del.

Selv erfarte jeg tidlig at det ikke er noen sammenheng mellom alt som kan kjøpes for penger og det å føle seg lykkelig og tilfreds med livet. Etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen, flyttet foreldrene våre til utlandet og bodde der i et par år.

Da bodde Simen og jeg hos besteforeldrene våre. Vi hadde det fint hos dem, men lengselen etter et ordentlig familieliv har alltid ligget i meg. Kanskje det er grunnen til at jeg selv har fått tre barn og har vært hjemmeværende i noen år, fordi det føltes riktig og naturlig for meg å være rundt mine egne barn.

Jeg var aldri arrogant eller bortskjemt. Jeg klarer på ingen måte å identifisere meg med denne oppfatningen av meg som ungdom. Jeg var usikker, og jeg var mye alene.

At jeg aldri sa så mye i skolesammenheng, handlet om at jeg ikke følte meg som en av de andre, som jeg tenkte var tryggere på seg selv enn hva jeg var.

Foreldrene mine bor fortsatt i det store huset. De er gamle nå, og de har hatt et spennende og rikt liv innenfor sine yrker. Vi har regelmessig kontakt, men jeg har aldri følt meg spesielt knyttet til dem.

Det gjorde inntrykk på meg å høre Trude fortelle hvordan de andre oppfattet meg i barndommen, og at det var så langt fra min egen opplevelse av meg selv på den tiden. Det viser at vi aldri kan vite hvordan andre egentlig har det, før vi blir ordentlig kjent med dem.

Alle har vi en historie som har vært med på å forme oss og livet vårt. Vi kan ha mange illusjoner om at penger og status gjør oss lykkeligere, men min erfaring er at det å være en samlet og tett familie betyr mye mer.

Det familielivet jeg aldri fikk som barn, har jeg selv skapt sammen med mannen min. Vi deler gleder og sorger som en sammensveiset familie, og det er noe jeg nyter og setter pris på hver eneste dag.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg var voksen da de fortalte at jeg var adoptert. Jeg fikk sjokk

Jeg ble gravid med en psykopat