Jeg forsto ikke hvorfor pappa ble så sint. Svaret kom da jeg fylte 14

– Hei, jeg heter Pia (28) og er litt annerledes enn de fleste andre. La meg få være det.

Den vakre jenta med det lange håret går rett på sak.

– Psykiateren min sier jeg opplever verden med litt andre øyne. De ser ut som mange andres – de er blå – men de fanger opp hver minste detalj de ser. Som oftest er det veldig fint. Det hender jeg skriver dikt om hva som etterpå flimrer i hodet mitt, eller noterer det i én av mine mange skrivebøker.

Av og til henger hun seg opp i detaljer, forteller hun videre. Å tolke alt bokstavelig kan være forvirrende.

– Jeg liker heller ikke at planer endres eller at favorittstolen min foran peisen hjemme hos mamma og pappa blir flyttet på. Det gjør meg urolig og sårbar.

– Det er ikke alltid jeg mestrer livet, men det er mye bedre enn det pleide å være. Kanskje fordi også pappa har begynt å akseptere hvem jeg er?

Diagnosen

Pia var 14 år da diagnosen ble satt.

«Du har Asperger syndrom», fikk hun og foreldrene vite.

– Hvordan var det å høre det?

– «Asperger, hva for noe?» var min første reaksjon. Jeg hadde aldri hørt om ordet.

Asperger er en diagnose i autismespekteret.

– Vi ble forklart hva det innebar. Jeg hadde hørt om autister. En eldre gutt på skolen var det. Alle kunne se at han var annerledes. Han gikk med hodet bøyd og pratet ikke med noen.

– «Jeg er da ikke sånn», tenkte jeg.

Pia følte likevel ingen redsel over å få en diagnose.

– Å få svar på hvorfor jeg følte meg annerledes, ble snarere en lettelse.

Også fordi folk rundt henne fikk et svar de trengte.

– Etterpå ble det vist større forståelse for min annerledeshet. Jeg fikk også en psykiater å prate med. Det ble roligere inni meg.

Hun foretrekker å bli kalt autist eller autistisk.

– Hvorfor?

– Det er viktig å respektere den språkbruken ethvert menneske velger, svarer hun.

– Det er bare å spørre.

Hun liker ikke å høre oss si «autistiske personer» eller «personer med autisme».

– Da virker det som det autistiske er separat fra meg som menneske, et tillegg du kan fjerne. Noe pappa egentlig ønsket.

– Hvorfor sier du det?

– Autisme er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Det påvirker personligheten min og er en del av min identitet. For pappa var det vanskelig å akseptere.

– «Se på meg!» pleide han å si når vi pratet. Han savnet blikkontakten. Øynene mine liker ikke å se inn i andres. Noe som gjorde ham sint. Jeg gjorde ham sint fordi jeg er annerledes.

I motsetning til sine to eldre, sosiale søstre hadde hun ingen nære venner.

– Jeg kjente ikke behov for å knytte nære bånd til andre, men var glad for å ha familien min.

Under oppveksten klaget faren ofte på at hun «satt inne og sturet».

– Mamma lot meg være i fred, men sa hun savnet å klemme meg. Jeg vil helst ikke det.

Farens misnøye gjorde Pia urolig.

– Mens mamma ga meg trygghet med rutiner, var pappa konstant oppgitt over meg. Oppførselen hans gjorde meg stresset. Jeg prøvde å unngå ham.

Sosiale spilleregler

Ungdomstiden avslørte for alvor at Pia slet med å forstå livets sosiale spilleregler.

– Til da hadde mamma og pappa ment at jeg bare var asosial av natur.

Hun hadde et godt språk og fikk toppkarakterer på skolen.

– Du kan jo ikke se at jeg er autist, som hun selv sier.

Nettopp det har skapt problemer når hun har vært i overkant direkte med ukjente.

– Når jeg først åpnet munnen, pleide jeg å si rett ut hva jeg tenkte. Ikke alle setter pris på det. Blant annet ved kassen på butikken har jeg opplevd at andre er blitt sinte på meg. Da jeg var yngre, sa ofte pappa at jeg var uhøflig. Jeg kunne for eksempel si til mamma at «den leppestiften er stygg i ditt bleke ansikt». I dag vet jeg bedre.

Pia sliter med å planlegge. Det er upraktisk, da stress og mas gjør henne ustabil.

– Pappa krevde mer av meg enn jeg klarte å innfri. Det førte til kritikk. Selv om jeg forsto at han var snill, fikk jeg vondt i magen å være sammen med ham. Det er vanskelig å forstå hvordan en autist tenker. Selv for meg fra innsiden.

Les også (+): Jeg var bare 13 år. Det som skjedde endret meg for alltid

Ingen begrensninger

Pia forteller for å bidra til at vi bedre kan forstå det å være autistisk.

– Mange av oss autister prater altfor lenge når vi først får ordet, forteller hun og smiler.

– Nå vet jeg å passe meg. Også jeg lærer av mine feil.

– Hvordan er det å være deg i dag?

– Jeg har fremdeles sosiale utfordringer, innser hun.

– Å forholde meg til nye folk og situasjoner er ikke noe jeg takler intuitivt, men jeg er blitt flink til å analysere og bruke logikk. Å være autist er riktignok en utfordring, men jeg ser det ikke som en begrensning.

I mange år har Pia studert fysikk og matematikk. Nå holder hun på med masteroppgaven.

– Jeg ønsker å forske. Å kunne tolke mennesker vil i mitt arbeid være mindre viktig.

Hun mener det er viktig å få en tidligst mulig diagnose.

– For ikke å havne i psykisk uføre, sier hun.

Selv har hun unngått slike problemer og har også fått venner som voksen.

– Diagnosen ga meg en tilhørighet til andre som også sliter med sosiale koder. Vårt vennskap er basert på at vi aksepterer hverandre som vi er.

Sammen med dem har hun sett filmer og dokumentarer som gir ansikt til det å være autist.

– Vi er ikke alltid enige i fremstillingene, men også vi autister er ulike. Som mamma sier: «Det viktigste er at du liker deg selv!»

– Det gjør jeg. Også pappa liker dagens Pia. Og han er ikke sint lenger.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle