Sara og datteren hennes fikk bo hos oss. Mannen min sa at det var noe han måtte fortelle meg

Daniel og jeg ble lykkelige foreldre til en datter da vi var i starten av 20-årene.

Ingen av oss hadde fått noen utdannelse. I starten var ansvaret for den vesle jenta overveldende, men vi vokste inn i oppgaven som foreldre.

Det ble noen krangler, men alt i alt hadde vi det fint i rekkehuset vi leide. Vi var ikke like stormende forelsket som i starten. Men vi hadde kjent hverandre siden vi var 15 år, så det var kanskje ikke så rart.

Ung mor

I barselgruppen min var det en annen kvinne, Sara, som også var ung mor. Hun var søt og utadvendt, og vi begynte å treffes på fritiden. Vi gikk turer med barnevogn, snakket mye sammen og ble snart nære venninner.

Sara hadde store problemer med barnefaren. De hadde bare vært kjærester i et par måneder da hun ble gravid. Han hadde ikke vært innstilt på å få barn, men Sara hadde insistert på å beholde det.

Sara beskrev kjæresten som umoden og lat. Han hisset seg opp over de minste ting, skjelte henne ut og truet annenhver dag med å kaste henne ut. Sara hadde allerede skrevet seg opp på venteliste til egen leilighet.

Kastet på dør

Derfor møttes vi aldri hjemme hos henne. Sara kom alltid hjem til oss. Vi koste oss med en kopp te mens jentene lå på et teppe og pludret.

Noen ganger kom Daniel hjem fra jobben i et flyttebyrå mens vi satt og skravlet. Hvis jeg ba ham om begynne på middagen, så Sara imponert på meg. Hennes kjæreste hjalp aldri til med noe praktisk.

Da jentene var blitt ni måneder, ringte Sara sent en kveld.

Gråtende fortalte hun at kjæresten hadde kastet henne ut. Nå sto hun der på gaten med den vesle jenta i barnevognen og hadde ikke noe sted å dra. Jeg sa at hun selvfølgelig bare skulle komme til oss.

Daniel var lite begeistret for dette og mente hun måtte ha andre steder å dra. Men Saras foreldre bodde i en annen del av landet. Det kunne ikke falle meg inn å la venninnen min og datteren stå ute i kulden.

Sara var svært takknemlig da jeg lukket henne inn. Daniel oppførte seg ordentlig, selv om han nok var misfornøyd med at datteren vår nå måtte ligge mellom oss i sengen.

Ventet på leilighet

I starten unnskyldte Sara seg for at hun trengte seg på.

Daniel spurte meg stadig hvor lenge hun hadde tenkt å bli værende. Jeg svarte at hun ble hos oss til hun hadde fått seg egen leilighet.

Allerede den første uken hadde jeg dratt med Sara til kommunen, der hun hadde søkt om et nytt sted å bo. De kunne ikke si når hun ville få et tilbud. Jeg beroliget Sara og sa hun kunne bli hos oss til det løste seg.

Sara hjalp til med det praktiske mens hun bodde hos oss. Det var en fordel for Daniel også. Når han kom hjem fra jobb, slapp han alle praktiske plikter. Vi koste oss rundt middagsbordet, og Sara insisterte alltid på å ta oppvasken.

Sara sov rett på den andre siden av den tynne gipsveggen som skilte de to soverommene. Og med datteren vår liggende mellom oss ble det vanskelig å ha noe sexliv.

Ting endret seg

Etter en måned hadde Sara fortsatt ikke fått noen leilighet, og jeg begynte å bli litt utålmodig. Det var hyggelig å ha henne hos oss, men jeg savnet å være alene med Daniel og datteren vår.

Daniel virket derimot ikke lenger så utålmodig. Tvert imot.

Når Sara ville ta oppvasken, insisterte han på å hjelpe henne. Jeg hørte at praten gikk, og at de lo og koste seg. Hvis jeg kom inn på kjøkkenet, sendte han meg et irritert blikk. Jeg begynte å føle meg oversett.

En natt våknet Saras datter og gråt. Jeg hørte at Sara sto opp og tok henne med ut i stuen. Like etter sto Daniel opp og listet seg inn på stuen.

Det tok over en halv time før han kom tilbake igjen. Han krøp forsiktig opp i sengen igjen for at jeg ikke skulle våkne.

Jeg ble sjalu, ikke bare på egne vegne. For Daniel var plutselig mer opptatt av å hjelpe Sara med hennes lille jente enn han var av å ta seg av vår egen datter.

En dag vi var alene, spurte jeg Daniel om han var blitt betatt av Sara. Det nektet han for.

Men den lette rødmingen fortalte en annen historie. Det samme gjorde de små smilene og skjulte blikkene i retning Sara. Jeg fikk en mistanke om at Sara gjengjeldte følelsene bak min rygg.

Fortroligheten med Sara forsvant også. Jeg visste ikke om det var på grunn av sjalusien min eller om hun var blitt mer avmålt overfor meg.

Jeg bet tennene sammen og trøstet meg med at det ikke kunne være lenge før hun fikk en leilighet nå.

Overraskelsen

Etter enda en måned fikk Sara endelig et tilbud om en leilighet. Det var en stor lettelse da Daniel og en kollega kjørte flyttelasset hennes fra ekskjæresten til den nye leiligheten.

Mens de hjalp til med flyttingen, flyttet jeg datteren vår tilbake på barnerommet. Jeg gledet meg til at Daniel og jeg skulle tilbake til tosomheten vår.

Men det skjedde aldri. Da vi endelig hadde huset for oss selv igjen, begynte Daniel å unngå meg. Han var taus og virket nesten like uinteressert i datteren vår som i meg.

Etter en uke sa han at det var noe han måtte fortelle meg.

Han fortalte at han og Sara var blitt stormende forelsket mens hun bodde hos oss. Han hadde besøkt henne flere ganger etter at hun hadde flyttet ut. De hadde kommet frem til at de ikke kunne leve uten hverandre.

To dager senere hadde han flyttet ut.

Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Alt raste sammen

Hele min verden falt i grus. Jeg følte meg forrådt av de to menneskene som sto meg nærmest.

Det tok meg svært lang tid å komme over det som hadde hendt. Men på grunn av datteren vår måtte jeg bite tennene sammen, og langsomt kom jeg til hektene igjen.

Nå er datteren min fire år. Jeg hilser høflig på Sara og Daniel når de kommer for å hente henne. Men Sara blir aldri venninnen min igjen.

Hun forsvarer seg med at man ikke er herre over følelsene.

Men jeg er overbevist om at hvis Sara virkelig hadde betraktet meg som en god venninne, hadde hun ikke forelsket seg i mannen min.

Da hadde hun flyttet hjem til foreldrene sine allerede da hun fornemmet at han var i ferd med å få følelser for henne. I stedet ble hun boende og innledet et forhold til ham bak ryggen min.

I dag er jeg blitt svært skeptisk til hvilke nye venninner jeg skaffer meg. Heldigvis har jeg ikke mistet troen på kjærligheten. Så en dag kommer jeg nok til å føle meg klar for et nytt forhold igjen. •

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle