De blå sidene
Godheten min mor var kjent for, gjaldt alle mennesker unntatt meg
Alle trodde mamma ga meg en god og trygg barndom. Sannheten var helt annerledes.
Kan det være at en mor ikke liker sin egen datter? Jeg tror det. Jeg er ganske sikker på at mamma aldri har likt meg og den jeg er.
Kanskje minner jeg henne for mye om faren min, han som dro fra henne og pådro henne skam. Jeg ser ikke bort fra at det er en sammenheng.
Mamma vokste opp i et kristent hjem med en far som var predikant, og hun har vært troende gjennom hele sitt liv. I byen vi bor i, er hun kjent for å være et fantastisk menneske.
For meg er det rart å høre folk si så mye vakkert om henne, for jeg kjenner henne fra en helt annen side.
Sett fra utsiden fikk jeg en god barndom med en streng, men rettferdig mor som gjorde sitt beste ut fra situasjonen hun var i. «Situasjonen» var at hun ble alenemor, mot sin vilje.
Far reiste fra henne da jeg var ett år gammel, og hun mener fremdeles at han dro uten å ha noen god grunn.
Han døde bare noen år senere, så jeg ble aldri godt kjent med ham, og jeg fikk aldri hans versjon av historien.
Så det var mamma og meg. Jeg var den søte piken i hjemmestrikket kjole som møtte på søndagsskolen hver søndag.
Jeg var med i speideren og måtte be til Gud hver kveld.
Jeg fikk god og ordentlig mat og var ren og pen bestandig, og jeg lærte definitivt hva som var rett og galt.
Jeg var et barn og fant på ting. Jeg var en pike lik andre piker og kom iblant i konflikter. Det ble slått hardt ned på hjemme, og mamma holdt aldri med meg. Mine forklaringer på hvorfor ting skjedde, ble aldri lyttet til eller forstått. «Du oppfører deg», truet hun før hun tok meg i armen og slengte meg inn på rommet mitt.
Når hun vred om nøkkelen, hørte jeg henne mumle halvhøyt: «Den jenta er jeg alvorlig bekymret for».
Men jeg var ikke slem, og jeg ville helst gjøre alt riktig.
Etter hvert forsto jeg at det var umulig å bli perfekt i mammas øyne. Hun var misfornøyd med meg i alle sammenhenger.
Jeg var ikke flink til å kle meg riktig, sa de feil tingene og «kom aldri til å skikke meg».
«Jeg forstår ikke hvor du kommer fra. Jeg forstår ikke at du kan være datteren min», sa hun. Og selv om hun ikke sa det direkte, forsto jeg at jeg minnet henne om pappa, den mannen som sviktet henne, og som hun aldri sluttet å hate eller forakte.
Hvis jeg skal sette ord på oppveksten min, vil jeg si at jeg bar med meg en sorg.
Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien
Fikk ikke være meg selv
En lærer kommenterte dette til mamma en gang, og da skyndte hun seg å si at det skyldtes sorgen over ikke å ha en pappa.
Det var en forklaring læreren tok til seg. Han spurte ikke meg. Hadde han gjort det, ville jeg ha kunnet si at jeg ikke led på grunn av faren min.
Han hadde ikke gjort meg noe vondt, hadde ikke tatt fra meg selvtillit. Det var mamma han hadde såret. Jeg var for liten til å savne da han dro.
Etter hvert som jeg ble eldre, følte jeg større og større grad av tomhet i mitt eget hjem.
Jeg følte at jeg ikke fikk være meg selv, at jeg ikke ble verdsatt for den jeg var. Jeg var glad i dyr, men ble nektet å ha et selv.
Jeg ville ri, men fikk beskjed om at jeg skulle bli speiderleder. Ikke noe fikk jeg bestemme selv. Fordi mamma var en sterk mor, ble det som hun ville, med det resultat at jeg ikke gikk inn i noe med sann glede.
«Vær takknemlig! Du oppfører deg som et bortskjemt og dårlig menneske», sa hun til meg iblant, hvis jeg forsiktig sa at jeg ønsket å gjøre andre ting med livet mitt.
Hun brukte ingen godord når hun snakket med meg. Ordene egoistisk, sur, utakknemlig, ufordragelig, lat og vrang ble derimot brukt om meg til stadighet.
Jeg visste tidlig at jeg aldri skulle bli en slik mamma som hun var overfor meg. I stille stunder lovet jeg meg selv å la barna mine få være seg selv, hvis jeg en dag ble mor. De skulle ikke tvinges inn i en form og bli sjikanert hvis de forsøkte å komme ut av den.
Mammas form var fast i kantene, så fast at det ikke nyttet å få sitt eget liv før jeg ble så voksen at jeg kunne flytte. Jeg fant en hjemløs katt på gaten og ga den et hjem.
Jeg så på dette som en god gjerning, men det var det ikke i hennes øyne. «Få den ut», sa hun, men heldigvis for meg kunne jeg endelig bestemme selv. Og jeg oppdaget noe rart: Godheten min mor var kjent for, gjaldt mennesker. Punktum. Og alle mennesker unntatt meg.
Det begynte å gå opp for meg hvor forståelsesfull hun var overfor alle andre. Jeg begynte å se et mønster i hennes væremåte. Hun var Mor Godhjerta blant sine kristne venner. Hun samlet inn penger til barn i den tredje verden, og stilte opp på flekken hvis mennesker ble syke.
Hvis jeg fikk feber og ringte henne, sa hun kort: «Gå til legen!»
Jeg lengtet etter en omsorgsfull mamma som så meg, og jeg fortsatte å lengte etter at jeg ble voksen og flyttet for meg selv. Men årene gikk, og jeg forsto at hun aldri kom til å bli mykere i sin morsrolle.
Hun var myk overalt ellers, jeg innså at hun kanskje brukte opp de positive kreftene på alle andre.
Men midt i realitetsorienteringen hadde jeg en drøm om at hun, når jeg en dag fikk barn, kom til å endre seg og bli verdens beste mormor.
Det skjedde ikke. I stedet hengte hun seg opp i at jeg ga barna feil oppdragelse. I hennes øyne fikk de altfor mye frihet, og jeg satte altfor få grenser. «De er blitt uoppdragne», kunne hun si.
Aldri bra nok. Det er meg, sett med min mors øyne. Jeg burde ikke ha vært lei meg for dette, men sannheten er at jeg er det. Min skam i livet er ikke at faren min dro, men at mamma er så lite fornøyd med meg.
Les også (+) – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Nå får jeg kjærlighet
Jeg har fått verdens mest herlige svigerforeldre. De skryter av meg og gir meg støtte og kjærlighet, og de undrer seg over at moren min ikke engasjerer seg i livet mitt. Dette er min skam. Jeg er flau fordi hun så åpenlyst er misfornøyd med meg.
Og for at det skal være sagt: Jeg er et godt menneske. Jeg forsøker å være varm og nær overfor alle jeg møter. Jeg er ikke aktiv i menigheten, men jeg er et troende menneske som ber aftenbønn med barna mine hver kveld.
Men jeg nekter å tvinge ungene mine inn i den formen som mamma tvang meg inn i. Mine barn skal få være glade og frie. De skal få velge fritidsaktiviteter ut fra interesser. Jeg kan ikke la henne styre dette som mormor.
Jeg håper at mamma leser denne historien og kjenner oss igjen. Hvis hun gjør det, er det mitt håp at hun forstår at jeg er glad i henne.
Mitt største ønske er at hun skal se meg som den jeg er og være glad i meg, med mine feil og mangler. Det var ikke min skyld at faren min dro. Det er på høy tid å slutte å se seg bakover.
Selv om vi ikke klarer å løse opp i alt som er vanskelig, har jeg likevel et godt liv, for jeg har en mann jeg elsker, to nydelige barn og to svigerforeldre som er fantastiske.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
