Polkø i 2019 blekner helt mot krigsårene
Vill kamp om originalflaska
Bjørn Håvard Larsen holder tradisjonen med å stå i kø på Vinmonopolet i hevd. Han overnatter gladelig en uke utenfor polet for å få tak i de edleste dråpene. Men han slipper å møte politi med hester og køller, Det har ikke alltid vært slik.
Bjørn Håvard Larsen fra Trondheim har stått i polkø hvert år siden 2007. Målet er alltid å sikre seg de beste flaskene som Vinmonopolet har å by på – koste hva det koste vil. Og kvalitets-kvoten er aldri stor.
I vinter overnattet han en hel uke foran polutsalget på Aker Brygge. I fjor var han var førstemann i køen for å sikre seg en rødvin av merket Romanée-Conti til nesten 40.000 kroner flasken.
Men køståingen som i dag fremstår som kuriosa var blodig alvor – for eksempel under krigen
– Har hørt om det der. Det var jo ikke toppviner de var ute etter. Det var vel bare brennevin som gjaldt den gangen, smiler Bjørn Håvard Larsen.
Bjørn Håvard Larsen kan godt forstå hvordan folk hadde det, og han får kjente assosiasjoner ved synet av bildene fra polkøene i krigsårene.
Stengt i to måneder
Ved krigsutbruddet 9. April 1940 var det 41 polutsalg i Norge. Da tyskerne paraderte gjennom gatene, var alle utsalgene stengt. Politiet forlangte dem lukket av hensyn til ro og orden.
Mens polutsalgene holdt stengt var mange av skjenkestedene åpne. Folk strømmet til – også de som vanligvis ikke går omveien om et skjenkested for å få i seg de edle dråper. Resultatet ble rekordomsetning selv om kelnerne hadde ikke lov å servere mer enn 12 cl brennevin per person. Hetvinsrasjonen lå på en halvflaske. Herostratisk berømte Valkyrien (Valken) på Majorstua hadde for eksempel hatt fulle hus helt siden invasjonen.
Først 10. juni 1940 ble polutsalgene åpnet igjen, og det var da moroa begynte. Vinmonopolet satt på store lagre, og kunne lett forsyne sine utsalg da de åpnet igjen på forsommeren. Likevel var det rasjonering fra første stund: Kun fire flasker av gangen, og bare én av de fire kunne være brennevin eller hetvin.
Og det var bare begynnelsen.
Norsk sprit
I november 1940 ble det klart at man måtte sette rasjonering og kvoter i et system. Men nå begynte det å haste for at folk skulle få nødvendig tilbehør til julefeiringen. Og dermed måtte man gripe til et etablert rasjoneringskort, nemlig det som gjaldt for kaffe og te. Salget skulle foregå ved at ekspeditørene i utsalgene klippet av det venstre hjørnet på kjøpekortet for kaffe og te. Kvoten var én flaske – uansett innhold.
Én flaske var for de fleste ensbetydende med den som inneholdt mest alkohol. Omsetningen av brennevin gikk til værs. Vinsalget derimot falt med 80 %.
Kaffe-kortløsningen var imidlertid ikke uten svakheter: Også barn hadde slike kort. Og foreldrene brukte dem flittig vekk på polet. Folk kunne også bestille sin flaske per post ved å klippe av kaffekortet selv og sende inn hjørnet sammen med pengene. Polansatte druknet i brev, og polets avdeling i Trondheim mottok 5000 brev hver eneste dag. Man måtte sette inn store ekstramannskaper for på ta unna bestillingene slik at folk fikk drikkevarer til jul. Man antok at polets ansatte i løpet av krigen hadde klippet ca. 50 millioner merker!
Kjøpekort
Ledelsen i Vinmonopolet skjønte at man måtte finne andre ordninger. Da lille julaften kom, ble polutsalgene stengt og ingen visste når de ville åpne igjen. I starten på januar kunne man lese meddelelse fra AS Vinmonopolet i avisene om at ”fra 6. Januar til og med lørdag 11. Januar utsteder Vinmonopolet kjøpekort for brennevin og vin for personer over 21 år”.
For å få kortet, som kostet en krone, måtte man fylle ut et søknadsskjema. Søkerne ble nøye sjekket opp mot strafferegisteret. Var man tidligere tatt for drukkenskapsforseelser fikk man ikke kort. Ved utgangen av 1941 var nesten 13000 nordmenn oppført på polets svartelister.
20. januar åpnet utsalgene igjen. ”Alle” hadde kort. Men det var altfor mange om altfor få flasker.
Politi med køller og hester ble satt inn i forsøk på å dempe gemyttene
Køene vokste foran utsalgene og det lille som var av originalvarer forsvant som dugg for solen. Misnøyen var stor. Folk ventet og køet bare for å oppdage at flaska de så sårt vart ute etter var utsolgt.
Køkaos
De 14 utsalgene i Oslo hadde ikke mange originale flasker i hyllene. En briljant hjerne i polets administrasjon fant da ut at ”vi konsentrerer salg av originalflasker til fem utsalg. Da vil det jo bare bli fem køer”! Tanken var at da ville det bli flere heldige pr. kø OG man ville skille mellom dem som hadde råd til originalvarer og dem som nøyde seg med sekunda vare.
6. Mars 1941 var det premiere for det nye systemet. Resultatet ga seg selvsagt nesten selv. Køene var enorme. Lenger enn noen gang. Og polet hadde tatt grundig feil. Kampen om originalflaska involverte de fleste samfunnslag. En flaske originalt brennevin hadde også stor verdi på svartebørsmarkedet. Det var stor knapphet på andre og mer nødvendige ting, og med en flaske Royal Castle som byttemiddel kunne man få tak i det meste.
Proffer mot kaos
Med stadig mindre originalbrennevin tilgjengelig, fant man ut at salget skulle skje på torsdager. Og dermed nådde kø-hysteriet uante høyder. De velbeslåtte sikret seg ofte de fleste flaskene. De hadde nemlig råd til å hyre inn profesjonelle køståere med fullmakt, som gjerne kunne få 25.- kroner for jobben – mer enn fem kroner mer enn hva den billigste originalwhiskyen kostet.
Allerede ved tretiden om natta var de første på plass. Kø-proffene kom med et betydelig antall fullmakter, og med pålagte tomflasker med skrukork tilsvarende det de skulle kjøpe, gjorde de betydelig innhugg i original-lageret. Folk flest raste og var lei av å møte tomme hyller, og etter bare noen måneder måtte Vinmonopolet innføre forbud mot å handle på fullmakt. Nå var det kun personlig fremmøte som gjaldt.
Om de proffe dermed mistet jobben sin? Nei da – de fortsatte sin virksomhet, men med en annen strategi. De sto der inntil deres oppdragsgivere – ofte byens mer velstående, dukket opp rett før åpningstid, og tok stedfortrederens plass. Etter kort tid var originalflasken på plass i riktig veske!
Kø-forbud
Neste trekk kom fra politiet. Der hadde man sett seg lei på køene foran utsalgene og virksomheten til de profesjonelle køståerne. Forbud mot kødannelse utenfor utsalgene før klokken 07.30 ble innført. Resultatet ble at man kunne observere masse mennesker som gikk hvileløst frem og tilbake utenfor polutsalgene, gjemte seg bak nærmeste hjørne og tittet ustanselig på klokkene sine. På slaget 07.30 stormet de mot døren og det oppsto regelrett slåsskamp om de beste plassene før åpningstid kl. 11.00.
Vinmonopolets ledelse var engstelige for at folk og vindusruter kunne komme til skade, og ba ordensmakten om hjelp mot sine egne kunder. Politi med køller og hester ble satt inn i forsøk på å dempe gemyttene.
Dette kunne ikke fortsette. Og Vinmonopolet sluttet å selge originalt brennevin og det spesielle torsdagssalget opphørte. Originalbrennevin ble erstattet med whisky og konjakk blandet ut med norsk sprit.
Som om det skulle hjelpe. Et oppblandet produkt som Brandy Special ble nemlig svært ettertraktet. Det var blitt med et slag blitt til ”kvalitetsbrennevin”.
Og dermed var det på`n igjen. Nye køer. Og nye kø-forbud fra politiet, nå gjeldende fra kl. 0600. Resultat: Slåsskamper, knuste vinduer, politi med køller og folk med sønderrevne klær og fysiske skader.
1. september 1942 kom neste trekk mot køene. Nå skulle alle med etternavn på A til K få kjøpe kvalitetsvare, såkalt A-vare (norsk-lagret brennevin, utenlandsk brennevin, svak- og hetvin) i salgsperioden september-oktober. Folk med etternavn på L til Å skulle bare få kjøpe B-varer som karve-akevitt, krydret og dobbeltrenset brennevin. I neste periode var det omvendt, slik at L til Å fikk A-vare.
NS-mannen Alf Larsen Whist overtok som styreformann i Vinmonopolet (se Vi Menn uke nummer 53, 2017 eller Vi Menn+), og sørget egenhendig for økt import fra Frankrike, og folk kunne igjen kjøpe fine franske merker. Men med et tross alt noe begrenset utvalg av disse merkene, ble de raskt ettertraktet. Med andre ord; nye køer. Nå kunne man finne folk som stilte seg opp klokka 15 onsdag ettermiddag for å være klar når utsalget åpnet tirsdag morgen kokka åtte. Resultat: Nytt politiforbud mot kø – nå før kl. 0700. Enhver som stiller seg i kø før dette tidspunkt blir arrestert!
Vinmonopolet skriver i sin beretning ”Det var en psykologisk thriller som utspant seg på Egertorget – og ved Tigerstadens øvrige utsalg – to minutter på sju. Skulle man ta sjansen? Jo, plutselig var det en som bykset fram, og hordene fulgte etter. Men tjuvstarteren ble tatt i nakken av konstablene og ført bort til svartemarja, mens fortauet ble ryddet av lovens lange arm på fire bein. Tilbake til start. På slaget sju var det vill fart framover igjen!”
Det hører med til historien at Quisling & co. fikk det de ønsket av originale produkter.
Uten å stå i kø.
Kilder: Fiin Gammel (Hamrang/Myrvang); Vinmonopolet; Aftenposten.
Nakkeskudd og Plankesaft
Krigen ute i Europa gjorde det vanskelig å få stabile leveranser av vin og brennevin. På den annen side var det stor beholdning av norskprodusert sprit. Og slik oppsto for eksempel Norway Blend. Det var en whisky av original kvalitet, men blandet opp med norsk sprit – såkalt forskjæring. Og dermed ble whiskybeholdningen drøyere.
I mangel på originalvarer fra utlandet, laget man i stedet norske ”B-varer”. I mangel på poteter brukte man sulfittsprit, som var et biprodukt fra celluloseproduksjonen. Borregaard Fabrikker leverte mye av denne spriten, som Vinmonopolets renset til finsprit. Spriten var egentlig av god kvalitet, og man laget produkter som ”Borgerakevitt”, ”Karveakevitt”, ”Krydret Brennevin” og ”Dobbeltrenset Brennevin”. På folkemunne fikk de navn som ”nakkeskudd” og ”plankesaft”.
Hjemmebrent? Vanskelig, ettersom sukker var rasjonert vare.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 9 2018
Denne saken ble første gang publisert 14/06 2019, og sist oppdatert 11/06 2019.
