Verdens mest ensomme soldater

Det måtte en nordmann til for å designe prøvelsene de danske soldatene må igjennom. Temperaturen var på 36 kuldegrader da de startet. I løpet av natten har den sunket til minus 42. De åtte soldatene som går på tunge Nato-planker i mørket rundt den enkle flystripen på Mesters­vig militærstasjon er for lengst slitne. Nå har de lagt inn det siste giret som går på ren stahet og vilje.

Oppgaven er like enkel som den er vanskelig å gjennomføre:
Å gå 100 kilometer uavbrutt i en rundløype på ski. I den ene lommen har hver mann en pistol for å kunne beskytte seg mot isbjørn. I den andre; en sjokoladeplate som er eneste proviant. Det er alt av utrustning.

Dette er den siste avgjørende styrkeprøven etter åtte måneders utdannelse for de åtte aspirantene. Snart skal de få vite hvem som er de seks utvalgte til å tjenestegjøre sammenhengende uten permisjon i 26 måneder i Siriuspatruljen, eller Slædepatruljen Sirius som er dens egentlige navn. De to siste får en takk for innsatsen og beskjed om å dra hjem. Slik er man sikker på at kun de aller best skikkede får jobben.

Viljen viktigste faktor

Soldatene får bruke så lang tid de vil på skimarsjen. I praksis bruker de et sted mellom 17 og 24 timer på oppgaven, avhengig av fysikk og skiferdigheter.

– Det er viljen som er den viktigste faktoren. Og den er sterk nok til at jeg tror at disse karene ville gått enda to mil hvis jeg ba dem om det, forteller Vidar Aune.

Evne til å overleve

I fem år var vinterkrigsinstruktør Aune fra Haltdalen hovedansvarlig for opptreningen til sledepatruljen. Trønderen fant opp 100-kilometers testen som har en helt spesiell hensikt: Langs den øde østkysten av Grønland der de danske soldatene patruljerer, er depotene utplassert med 200 kilometers mellomrom.

Dersom det verste skulle skje, at hundesleden og makkeren går gjennom isen og synker med all mat og alt utstyr, skal man fortsatt kunne ta seg til nærmeste depothytte opptil 100 kilometer unna kun ved hjelp av et par ski.

– Testen er selve beviset for dem selv på at de evner å overleve selv om alt skulle gå til helvete, sier Aune.

I likhet med dansker flest, har bare om lag halvparten av kandidatene til Siriuspatruljen hatt langrennsski på beina. Allerede i løpet av de tre første ukene av opplæringen har de tilbakelagt 350 kilometer.

– De er herlige folk å jobbe med, bedyrer Aune.

Selv om mange av soldatene har hatt bakgrunn fra krigsoperasjoner på Balkan og i Afghanistan, er vinternaturen på Grønland en helt annen fiende som dreper deg nådeløst hvis du gjør en feil.

Kranglet med Norge

Daneborg, som opprinnelig ble opprettet som en amerikansk værstasjon under andre verdenskrig, er hovedkvarteret til sledepatruljen.

Historien til Siriuspatruljen startet med disputten om Nordøst-Grønland skulle tilhøre Norge eller Danmark. Krangelen endte med at norske fangstmenn okkuperte Eirik Raudes land med støtte fra den norske regjeringen i 1931. To år senere tapte Norge på alle punkter da Danmark brakte saken inn for den internasjonale domstolen i Haag. Samtidig krevde domstolen at Danmark aktivt måtte vise tilstedeværelse.

Under krigen ble sledepatruljer opprettet for å holde tyskerne unna Grønland, og i 1953 ble dagens sledepatrulje formelt opprettet. Og i 1953 fikk den sitt endelige navn, Slædepatruljen Sirius.

I dag har Arktis fått så stor geopolitisk betydning at president Donald Trump prøvde å få kjøpt Grønland i fjor.

Trekker tenner

Men fortsatt er det hundesleder som gjelder. Å frakte ut tørrfisk til hundene på depoter sommerstid er mye enklere og billigere enn å etablere store drivstoffdepoter til snøscootere og helikoptre. Dess­uten har hundespann langt færre mekaniske problemer og starter alltid i kulda.

Akkurat det med å være selvhjulpne er selve essensen i utdanningen til soldatene. Mannskapet på 12 på Daneborg kan ikke ringe en servicemann hvis vaskemaskinen streiker. Riktignok kan de ringe en lege eller veterinær på satellittelefonen, men å sette sprøyter, trekke tenner eller utføre enkel kirurgi må de klare selv.

Den åtte måneder lange spesialutdannelsen inneholder blant annet symaskinkurs, sprengningskurs, truckførerkurs, kurs i tannbehandling, veterinærkurs og kokkekurs for å nevne noe. Listen er lang.

Som en del av forberedelse må mannskapene bygge sin egen slede. Etter to år er sledene til forgjengerne utslitt. Det spesielle er at det meste av sledekonstruksjonen må surres sammen med tau for at den skal bli elastisk nok til å tåle alle julingen. Metallskruer blir sprø og ryker i kulda.

Isolert og sosiale

Før det har kandidatene vært gjennom en grundig seleksjon både fysisk og mentalt.

Utfallet av den psykologiske vurderingen er avgjørende når man skal plukke ut folk som skal fungere sammen i lag på sledepatruljene under ekstrem isolasjon i månedsvis.

– Jeg anså meg selv som en erfaren soldat da jeg ble antatt som 22-årig sersjant med erfaring fra Kosovo. Men den første trenings-sledeturen med erfarne kollegaer ga noen aha-opplevelser, forteller Mads Wørmer (36). Han endte opp med å komme tilbake enda et år som sjef etter at han var ferdig med den 26 måneder lange tjenesten.

– De første tre dagene i høyt tempo fikk meg til å frykte at det kom til å bli to lange år på Grønland. I etterkant er jeg overrasket over hvor fort tiden gikk.

Drøyt to års sammenhengende tjeneste uten permisjon på et av verdens mest øde steder høres ut som et ensomt oppdrag.

Et paradoks er at det krever gode sosiale egenskaper for å takle isolasjonen.

– Mange tror at det er ensomt å dra av gårde inn i ødemarken, men man må tvert imot være sosialt anlagt. For man er jo aldri alene. Makkeren er der hele tiden, og det er viktig at man fungerer sammen. Jeg har vært heldig med makkerne, men det finnes historier om noen som knapt har snakket sammen på flere måneder.

Hva gjør man da?

Ga seg ikke

– Tja, er makkeren umulig kan du alltids prate med hundene, spøker Bjarki Friis (45). Han er noe så sjeldent som en tidligere Sirius-mann som snakker norsk med Bærumsdialekt etter å ha vokst opp på Blommenholm med islandsk mor og dansk far.

Før det hadde familien tilbrakt noen år på Grønland. Faren hadde dessuten tjenestegjort i to perioder ved Siriuspatruljen, noe som vekket polarbasillen hos Bjarki. Da han måtte begynne med briller, trodde han det var over og ut med drømmen om å få tjenestegjøre der. Helt til det plutselig kom noe som het øyelaseroperasjon.

– Jeg søkte, kom inn på Forskolen (grunnutdanningen), men fikk beskjed etter syv måneder at jeg ikke var med videre. To år senere søkte jeg på ny, ble plukket ut, men kom ikke inn på Forskolen. I skuffelsen jobbet jeg noen år som guide på Svalbard før jeg omsider kom inn på tredje forsøk. Jeg var nesten fylt 30 og hadde lært at drømmen kan gå i oppfyllelse bare man er sta nok.

I dag jobber han som geolog på værvarslingen på Island hvor han blant annet overvåker status på vulkanene.

Hjem før jul

Hver 1. november legger de nye mannskapene ut på den første turen fra Daneborg sammen med en erfaren makker som fungerer som mentor, med beskjed om å være tilbake rett før julaften.

Avhengig av vær og føre innebærer det et sted mellom 650–1500 kilometer. Enten sydover mot den tidligere gruvebyen Mestersvig eller nord mot Danmarkshavn. Seks patruljer med to mann i hver som skal markere dansk suverenitet i verdens største og mest øde nasjonalpark, et landområde som tilsvarer tre ganger Norges areal.

For mange er dette den ultimate friheten. Men den har også sin pris.

– Det er mørkt, du ser ingenting bortsett fra konturene av fjellene, havisen er fortsatt tynn og risikabel. Du tryner og banner og lurer på hvorfor du meldte deg frivillig. Men du blir god til å bygge motivasjon, forteller Bjarki.

I slutten av januar drar mannskapene ut på nytt. Denne gangen skal de være alene i nesten fem måneder frem til isen går i juni. Men når lyset kommer, blir alt mye bedre.

Farlig fiende

Siriuspatruljen er ulik andre militære jegeravdelinger ved at soldatene hverken skal gjemme seg i terrenget, angripe en fiende eller sparke inn dører. Bevæpningen er også lett: En pistol, foruten en gammel boltrifle til å kunne skyte sel med eller forsvare seg mot isbjørn.

Mads Wørmer hadde vært ute på patrulje med makkeren en måneds tid da isbjørnen dukket opp midt på dagen. Som oftest lar de seg skremme vekk, men denne var uvanlig nysgjerrig og aggressiv. Flere ganger måtte de skremme den vekk med rop og knallskudd mens bjørnen fortsatte å forfølge dem.

Da de hadde lagt seg for kvelden, alarmerte hundene dem på nytt. Denne gangen lot ikke bjørnen seg skremme da den angrep teltet.

– Det var en hektisk situasjon hvor man skulle gjøre alt for ikke å skyte bjørnen, samtidig som man selv ikke skulle bli et bytte. Dessverre ble vi nødt til å skyte i nødverge, forteller Mads.

Til gjengjeld er slik dramatikk sjelden. Selv om hver dag består i å tilbakelegge en maratondistanse, er den preget av faste rutiner.

Klokken åtte hver morgen blir posisjon og status rapportert på radio og videreformidlet til Arktisk kommando i Nuuk mens man varmer teltet med primusen og lager frokost. Etter at leiren er revet og hundene har fått morgenstell, bærer det i vei. Avhengig av vær, terreng og føreforhold betyr det mellom seks og ni timers patruljering før man etablerer ny leir for kvelden.

Flymaskin-drømmer

– Kulden er noe man venner seg til, forteller Mads. 20 kuldegrader er en god sledetemperatur, men synker den under minus 35, blir det «irriterende kaldt». Så lenge man holder seg i gang går det fint, men det blir vanskelig å stå stille. Og verst er det når man skal slå leir og mate bikkjene mens man er kald og svett.

Middagen er dagens andre måltid og selve høydepunktet før nye rapport skal sendes inn. Og så er det alltid noe som skal repareres. Typisk har man én time til egentid før man sovner som en stein i 22-tiden.

På grunn av den fysiske anstrengelsen gnager det i tarmene mesteparten av dagen. Bjarki forteller hvordan sulten og ensomheten av og til gir hjernen et mentalt frikvarter i den totale ensomheten.

– Av og til ser man kondensstripene fra et rutefly på himmelen. Plutselig er tankene der oppe sammen med passasjerene. Jeg sitter blant dem, nyter varmen og god mat. Så går tankene videre til flyvertinnene og jeg kan faktisk kjenne lukten av parfymen deres.

Vemod

Den største luksusen er når et militærfly en sjelden gang trener på et flydropp. Er man heldig, følger det med en fersk yoghurt eller en øl i pakken.

– Kjøttet fra en selvskutt rype eller hare kommer også i kategorien ekstrem luksus, legger Mads til. Og på depothyttene er det mel slik at man kan bake boller på kullovnen.

Han blir fortsatt andektig når han beskriver de små gledene underveis i et av verdens mest utfordrende landskap. Men for mange kan den første tiden når man kommer hjem være utfordrende.

– Man savner hundene og man lengter etter det man hadde sammen der oppe. Hver 1. november er en spesiell dato hvor jeg tenker tilbake på da jeg dro av sted for første gang.

[email protected]