«Usynlig» kostnadsbombe
Verdens merkeligste krigsskip er dødelig stille
Zumwalt-destroyerne er nesten like usynlige på radaren som spøkelsesskip om natten, og de går svært stille. Dødelig stille. Hvert skip kostet fire ganger så mye som hele det norske Fridtjof Nansen-prosjektet med fem fregatter og seks helikoptre.
Zumwalt-klassen er en klasse destroyere med missilutrustning, utviklet for den amerikanske marinen. Skipene var tenkt brukt ved angrep mot landmål, og er den største satsingen i den amerikanske marinens historie. Så var da meningen at de skulle erstatte de klassiske slagskipene.
Det første – USS «Zumwalt» – ble sjøsatt i 2013 fra verftet Bath Iron Works rett nord for Portland, Maine på USAs østkyst, og sjøtestet første gang i desember 2015. Skipet fikk øvrig fått navn etter admiral, krigshelt og krigsveteran Elmo Zumwalt. Skipet har så langt operert i Stillehavet, men er nå stasjonert i Mexicogulven og marinebasen i Pascagula, Missisippi, der skipet skal gjennomgå teknologisk oppgradering.
Den avanserte destroyeren gjorde seg bemerket allerede under testingen til sjøs i 2015: Mannskapet responderte på et nødsignal fra en fisker som hadde forlist og befant seg i havsnød på en gummiflåte utenfor kysten av Maine på den amerikanske østkysten.
Fiskeren ble raskt lokalisert av alt det avanserte søkeutstyret om bord. Mannskapet på destroyeren fisket ham enkelt opp til tross for høy sjø, og fikk ham transportert til sykehus med et kystvakt-helikopter.
Ulikt alle andre skip
En Zumwalt-destroyer er ulik alle andre skip i verden. Til tross for at USS «Zumwalt» er et 182 meter langt skip, 30 meter lengre enn noen annen destroyer i den amerikanske flåten, har farkosten en radarprofil omtrent som en fiskebåt. Skipet er knapt synlig på radar på grunn av den uvanlige skrogfasongen der skroget over vannlinjen skråner innover og har en overbygning av komposittmaterialer.
De fleste systemene om bord, inklusive fremdriftsmaskineriet, er basert på strøm. For å levere energi, produserer gassturbinene og generatorene 78 megawatt. Skipet har en toppfart på 30 knop, og en voldsom ildkraft med sine 80 utskytningsrør for kryssermissiler nedsenket i skroget langs skipets lengde.
Zumwalt-klassen er også den første som har elektriske kanoner, såkalte railguns som skyter ut prosjektiler i en fart som tilsvarer syv ganger lydens hastighet.
Heldigitalt krigsskip
En destroyer er i utgangspunktet en type krigsskip som forbindes med ubåtjakt.
Zumwalt-klassen er den aller nyeste og største destroyer-klassen i US Navy.
Lengde: 190 meter
Bredde: 24,6 meter
Dypgang: 8,4 meter
Fremdrift: Elektromotorer på 105 000 HK
Toppfart: 30 knop
Bestykning: 80 utskytningsceller fordelt på 20 moduler. Hver celle inneholder Tomahawk krysserrakett eller Sea Sparrow-missiler eller tilsvarende.
Luftstyrke: 1 MH-60R helikopter og 3 ubemannede MQ 8 Fire Scout helikopterdroner.
Kommandobroen på Zumwalt blir beskrevet som et flytende datasenter, og er av filmfrikere blitt sammenlignet med Star Trek-filmenes stjerneskip USS «Enterprise».
Alt fra våpensystemene til skipets fremdrift styres digitalt fra broen. Skipets programvare består av seks millioner linjer med kode. Det gjennomdigitaliserte skipet klarer seg dermed med en besetning på under 157 mann.
Nettverksbasert krigføring er et begrep det amerikanske forsvarsdepartementet begynte å bruke på 1990-tallet. Nettverket gjør det mulig å dele informasjon i sanntid med flere andre våpenplattformer, slik at sensorer i luft eller på bakken kan gi informasjon til andre enheter som så bruker informasjonen til å sikte seg inn med skarp ammunisjon.
Norge har satset mye på slike nettverk, bestående særlig av F-35 jagerfly, CV90 stormpanservogner og droner.
Bred våpenmeny
Våpensystemene på destroyeren er bygget for å nå mål på land 160 kilometer unna, men skal også kunne true mål nær kysten. Skipet har sensorer og våpen spesialdesignet for krigføring både langs kysten og til før nevnte nettverksbasert krigføring.
Våpenprodusenten BAE Systems leverte skipets Advanced Gun System (AGS). Systemet besto av en 155 mm-kanon og en såkalt Long Range Land Attack Projectile (LRLAP) som benyttet avansert ammunisjon, utviklet for å treffe mål bak horisonten. Så besluttet US Navy å erstatte ammunisjonen og fjerne kanonene som ikke lenger kunne brukes. I fjor startet monteringen av erstatningen; hypersoniske missiler.
PVLS missil-avfyringssystemet (Peripheral Vertical Launch System) kan fyre av en lang rekke missiler, som for eksempel Tomahawk-missiler, SM-3 og Sea Sparrow. Sea Sparrow blir også brukt av mange andre sjøforsvar rundt om i verden. Blant annet var de i bruk på de norske fregattene i Oslo-klassen. Skipet har hangarplass til to helikoptre.
Storstilt avbestilling
Opprinnelig planla amerikanerne å bygge 32 slike destroyere, men bare tre er bygget. Per i dag er bare to i drift. Årsaken er at budsjettene ikke helt overraskende sprakk. Tanken var å spre utviklingskostnadene tilsvarende 100 milliarder kroner på 32 skip. Men med økende kostnadssprekk ble antallet planlagte skip redusert, først til 24, deretter til syv, og deretter stoppet ved tre skip. Hver av dem endte med en sluttregning på nærmere 80 milliarder kroner, nesten det dobbelte av de mest moderne atomubåtene av Virginia-klassen.
Til sammenligning var hele det norske fregattprogrammet med fem fregatter og seks NH 90-helikopteret kostnadsberegnet til 21 milliarder kroner.
Allerede da USS «Zumwalt» var under utprøving, måtte det amerikanske forsvaret innse at så mange nye ideer og nye systemer i ett skip ble en stor utfordring. Marinen erklærte seg trygge på skipets design selv om mange var skeptiske til at et skrog som skråner innover ville ligge stabilt i vannet, spesielt i røff sjø. Bekymringen viste seg overdrevet under tester i svært grov sjø utenfor Alaska.
De største problemene − bortsett fra de økonomiske − oppsto faktisk på helt flatt og stille vann: På vei gjennom Panama-kanalen på vei til den daværende hjemmehavnen i San Diego, mistet Zumwalt kraften på babord propell.
De hyperavanserte systemene ble oversvømmet, og Zumwalt seg inn i en sluseport. Resten av turen til Stillehavet måtte fullføres ved hjelp av slepebåter − åpenbart langt mer driftssikre og rimeligere i bruk enn super-destroyeren.
