Uten Joachim hadde Frihetsstatuen blåst over ende

Når det blåser stiv kuling over Liberty Island, går det en nesten umerkelig skjelving gjennom Frihetsgudinnen, og den hevede høyre­armen svaier svakt tre tommer til hver side. Aldri mer enn det. Hun står trygt i vinden. Det har hun gjort siden 1886.

Det høres kanskje ut som en selvfølge at en statue ikke skal blåse over ende, men den gangen Frihetsgudinnen ble satt på sin faste plass, hersket det fortsatt en viss usikkerhet om hva som måtte til.

Oversett i seremoniene

To lovende franskmenn sam­arbeidet om å lage statuen, som besto av et skjelett av stål gjemt under den synlige kledningen av kobber. Billedhuggeren Bartholdi sto for kunsten, og ingeniøren Gustave Eiffel – som senere satte navn til et temmelig kjent smijernstårn i Paris – for den tekniske konstruksjonen. Dermed skulle man kanskje tro at det er Eiffels fortjeneste at statuen ikke har veltet.

Men nei.

– Det er visse ting dere bør vite, sto det i et brev som Frihetsgudinnekomiteen mottok i 1986 i forbindelse med at statuen fylte 100 år. Avsenderen het Einar Giaver, og han kom med interessante tilleggsopplysninger til den offisielle versjonen:

«Min far, Joachim G. Giæver, har dessverre blitt oversett i seremoniene. Statuen ville aldri stått så lenge uten hans kløkt. Da statuen ankom fra Frankrike, i deler og i kasser, fant man ut at det innvendige stålet som skulle holde figuren, var utilstrekkelig. Hvis den ble reist slik den var, ville ikke statuen tåle sterk vind», skrev Einar Giaver. Han opplyste om at de ansvarlige kontaktet sjefingeniør Joachim G. Giæver ved Schiffer Bridge Company i Pittsburgh.

– Det var han som designet stålkonstruksjonen som holdt statuen sammen, og han overvåket hele byggeprosessen. Beviset på vågestykkets suksess er at statuen nå har stått mot vind og belastninger i 100 år, skrev Giaver.

Skyskraperpioneren

Frihets­gudinnens lange vei til USA

Både hodet og høyrearmen til Frihetsgudinnen ble vist på utstillinger lenge før hun fikk sin faste plass. 

Statuen er laget med den romerske gudinnen Libertas som inspirasjon, og var en gave fra Frankrike, egentlig til 100-årsjubileet for den amerikanske uavhengighetserklæringen. Hun ble ti år forsinket, litt fordi franskmennene måtte krige litt med prøysserne, men mest fordi amerikanerne var lunkne til å betale for oppføringen. Først da New York Times-redaktøren Joseph Pulitzer oppfordret til kronerulling i 1886 ordnet det seg, slik at Frihetsgudinnen kunne hilse millioner av immigranter som kom sjøveien velkommen til drømmenes land. 

I dag kan vi plusse på enda 33 år. Frihetsgudinnen ser fortsatt ut som hun alltid har gjort, bortsett fra at hun er blitt grønnere med årene. Det skyldes at kobberet, som franskmennene hentet på Karmøy, har irret. Mer naturstridig kan det virke at ingen i 1886 kunne mer om vindavstivning av stålkonstruksjoner enn Joachim Gotsche Giæver, født i Jøvik ved Ullsfjorden i Troms 30 år tidligere. Der var det riktignok mye vind, men lite stål. Ingeniørkarrieren han valgte var således ikke helt åpenbar fra starten.

– Han begynte som handelsbetjent hos broren sin, Anton. Det var nok for å tjene penger til utdannelsen, sier Ola Giæver jr. Han er oldebarnet til nevnte Anton, som etablerte handelssted på Lyngseidet. En av oldefarens brødre, Johannes, gjorde det samme på Havnnes. En tredje bror, Petter, fortsatte driften på Jøvik.

Sporene slekten har satt i amerikanske storbyer har for Ola lenge vært en mer ukjent del av slektshistorien – selv om den har hengt der i alle år, rett foran øynene hans. Gamle bilder av skyskrapere fra Chicago på veggene i den herskapelige Giævergården, barndomshjemmet på Lyngseidet.

Prat i slekten

– Det ble jo pratet i slekta om han Joachim, som dro til Amerika og bygde litt og ble rik. Jeg har vokst opp med mange artige anekdoter, og har oppkalt en sønn etter ham, til og med. Men vi har nok alle vært litt skeptiske. Historier om rike onkler i Amerika er jo gjerne litt overdrevne, sier Ola Giæver jr.

Men jo flere opplysninger Ola og slektningene hans med årene har gravd frem i gamle brev og bøker og arkiver, jo mer har de skjønt at det faktisk er motsatt.

Visst var han en rik grand-grand­onkel. Hans store lidenskap var seiling på Lake Michigan, og da snakker vi ikke om joller. Hans favorittyacht, i Chicagopressen døpt «Vikingskipet», hadde han kjøpt av milliardærfamilien Vanderbilt.

– Det er først nå, når jeg har blitt 65, at det har gått opp for meg hva han egentlig gjorde der borte, sier Ola Giæver.

Å stramme opp Frihetsgudinnen var nemlig bare starten på en ingeniørkarriere som brakte Joachim Giæver til himmels. Skyskraperne han bygde, står som påler i amerikanske skylines og norsk utvandrerhistorie.

Stål i ben og fingrer

Hvis han hadde levd i dag, hadde norske medier sikkert kalt ham Skyskraper-Joachim, noe som ville vært treffende på mer enn ett vis. Han ruvet i landskapet selv også. Nordisk Tidende beskrev Joachim som en «god­modig kjempe som sto høit hevet over verdens smaa pirkerier». Hele Giæverslekta var etter sigende full av digre menn, slik at det er lett å føle sympati med Joachims mor Hanna, som fødte åtte sønner og 13 barn i alt. Joachim var nummer ni i rekken, én av åtte som nådde voksen alder og den eneste som reiste til Amerika.

I motsetning til de fleste andre nordmenn som emigrerte på den tiden, dro han ikke for å komme vekk fra armod her hjemme. Han kom fra velstående kjøpmannsslekt, og tok utdannelse ved bygningsteknisk linje ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt (opprettet 1870 og forløperen til dagens NTNU). Han dro trolig til USA av den enkle grunn at det var bedre jobber for sivilingeniører der. Han kom til Minnesota i 1882. En kort periode var han teknisk tegner for jernbanen før han ble sjefingeniør i Pittsburgh og konstruerte stålbroer over elvene der.

Målte krefter med sterkeste mann

I 1893 skulle amerikanerne feire Columbus› oppdagelse av kontinentet 400 år tidligere, blant annet med en stor verdensutstilling i Chicago. Da var det påkrevd med hjelp fra tidens beste arkitekter og ingeniører. Dit kom for eksempel George Ferris med sin morsomme, nye oppfinnelse Ferrishjulet, som vi nordmenn heller kaller pariserhjul. Dit kom Joachim Giæver, som assisterende sjefingeniør for utstillingens omfattende bygningsmasse. Og ikke minst: Dit kom Daniel Burnham, en arkitekt og byplanlegger som ofte omtales som Skyskrapernes Far.

Forresten kom Joachims bror Petter også til verdensutstillingen. En av historiene Ola har vokst opp med, er den om Petter som målte krefter med tivoliets sterke mann.

– I fingerkrok, visstnok. Chicagos sterkeste mann møtte sin overmann der. Giæverne var som sagt digre og harde i klypa, sier Ola Giæver.

Høye og slanke

Storbyene – og Chicago først av alle – var på vei inn i høyhusenes tidsalder da Burnham og Giæver innledet sitt samarbeid etter verdensutstillingen. Burnham tegnet, og Giæver regnet ut hvordan det hele måtte gjøres, for å si det enkelt. Etter Burnhams død i 1912, overtok partneren Frederick Dinkelberg den rollen (også han kalles i enkelte kilder sky­skrapernes far, så det er tydeligvis litt forvirring om farskapet).

Høye tomtepriser gjorde det attraktivt å bygge i høyden, men det var først da stålet kom at bygningene kunne vokse seg høye og slanke. I stedet for at stadig tykkere murvegger skulle bære vekten av hele bygningen, ble de bærende delene laget av stål. En annen oppfinnelse gjorde dessuten det hele mer praktisk: Heisen.

Norsk ingeniør i fremmed land

Så skyskraperne skjøt i været og forandret storbyenes silhuetter for godt. Her i Norge måtte man stort sett nøye seg med fotografier. Men også de gjorde inntrykk, skal vi tro artikkelen i Trondhjems Adresseavis etter et foredrag Joachim Giæver holdt i 1914 under en sommerferie i gamlelandet.

– Det kan grøsse i en bare ved tanken på de enorme skyskraperne vi har sett på brevkort. Kan det være mulig at en Trondhjemstekniker ikke bare har hatt en haand med ved oppførelsen av en saadan – men endog er specialist i arbeidet? spurte avisen, selv om den visste svaret:

– Joachim G. Giæver er et lysende eksempel på hvor langt en norsk ingeniør kan drive det i et fremmed land. Han har gjort ære på sitt land og sin stand.

Toppen er nådd

Det var ikke bare høflighetsfraser: Giæver ble noen år senere tildelt St. Olavs Orden av Kong Haakon VII, som tydeligvis delte avisens oppfatning.

I Trondheim viste Giæver blant annet lysbilder fra den 164 meter høye Equitable Building i New York, som var under arbeid nettopp den sommeren og som en gang var verdens største kontorbygning. Han fortalte om de store endringene han hadde vært med på under årene i USA, om overgangen fra jern og sten til stål, og om viktigheten av at fundamentene gikk dypt, helst helt ned til grunnfjellet. Men en av uttalelsene traff ikke helt:

– Det kan være tvilsomt om de høie bygninger er helt fordelaktig. I New York synes man nu at være gaat for høit, sa Joachim Giæver.

Foredraget ble uansett belønnet med et rikt bifall og anerkjennende ord fra de fremmøtte, går det frem av referatet.

Joachim Giæver døde i Chicago i 1925. Men skyskraperne hans har overlevd. Og Frihets­gudinnen har ikke rikket seg en millimeter.

Bygde skyskraper med bilheis

Dessverre døde Joachim Giæver før hans siste prakt­verk sto ferdig: Jeweler´s Building i Chicago hadde egen heis for gullsmedenes biler.

I 1924 bestilte arkitektfirmaet Giaver & Dinkelberg terrakotta-murstein til en 41 etasjers bygning som var under planlegging på adressen 35 East Wacker Drive i Chicago. 22. mai året etter ble de ferdige planene sendt til byens bygningsmyndigheter. En uke senere ga Joachim Giæver tapt for kreften. Han fikk dermed aldri se slutt­resultatet av tegningene sine. Bygningen var den høyeste utenfor New York da den sto ferdig, og ble kjent som «Jewelers› Building», fordi den var bygd på oppdrag fra juvelérbransjen (som kjapt ble erstattet av et oljeselskap, uten at navnet ble endret av den grunn).

Gullsmedenes sikkerhet var en av grunnene til at bygningen ble utstyrt med en uvanlig heistype. Bilene ble ikke parkert i garasjen, men fraktet opp til spesielle nisjer i den enkelte etasje. Bil in, bil out, ville meglere kanskje kalt det i dag.

− Systemet var helautomatisk, styrt av heisoperatører på kjellernivå og garanterte at eieren kunne både forlate bilen og sette seg inn i den uten at den var rørt av andre, heter det i et hefte utgitt av Kommisjonen for Chicagos landemerker. Andre kilder er usikre på hvor lenge Giævers spesialheis var i bruk, eller om den noen gang var det, men tegningene hans har i hvert fall overlevd.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn