skattejakt:
Ryktene hadde gått i årevis: Nazi-ubåten i Kattegat inneholdt ufattelige rikdommer. Så ble vraket funnet ...
Ryktene gikk om gull, diamanter og kunst for utallige millioner. Men «nazi-skatten» viste seg å være noe helt annet.
Ryktene hadde gått i årevis: Ubåten som ble senket i Kattegat under andre verdenskrig inneholdt ufattelige rikdommer. Så fant noen vraket på 65 meters dyp i Kattegat.
Fant vraket
Ryktene om den utrolige skatten fikk etter hvert god drahjelp fra Aage Jensen, som var Danmarks eneste profesjonelle skattejeger.
Jensen og teamet hans fant vraket av ubåten i 1986, og i årene som fulgte fóret han verden med historier om den fantastiske naziskatten som skulle befinne seg om bord U-534. Og media og publikum svelget det rått.
Derfor fikk det ekstremt mye oppmerksomhet da man i august 1993, 48 år etter at U-534 ble senket, lyktes med å heve vraket.
Endelig skulle man få vite hva ubåten skjulte, og spenningen var stor.
Minst like stor ble skuffelsen da man endelig tok seg inn i vraket.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Rømte mot Norge
Ubåt 534 fra den 33. flotilje ble senket 5. mai 1945. Den hadde forlatt Kiel to dager tidligere, i all hast. Havna var satt i flammer av 126 Mosquito bombejagere, og var i kaos.
Den 76 meter lange ubåten måtte derfor til havs, og rakk ikke engang bunkre før den forlot havnen i Kiel.
På dette tidspunkt hadde Berlin allerede falt, og Hitler hadde tatt sitt eget liv i bunkersen.
Karl Dönitz, sjefskommandør for marinen, var utnevnt til hans etterfølger. De tyske styrkene overgav seg flere steder, og Dönitz ga ordre om at alle tyske ubåter skulle overgi seg.
Men, kapteinløytnant Herbert Nollau på U-534 hadde sine egne planer. Av ukjente grunner bestemte han at U-534 heller skulle sette kursen mot Norge. Blant mannskapet var stemningen god – de var sikker på at krigen straks var over, og at det var bare et spørsmål om tid før de skulle få reise hjem til familiene sine.
Men først skulle de igjennom et traumatisk drama – og det var ikke alle av dem som kom hjem igjen.
Les også: Verdens farligste fly
Skjebnesvangert valg
På vei mot Norge holdt ubåten seg på overflaten, siden dette virket langt mindre risikabelt enn å dykke i det tungt minelagte området. Dette skulle bli skjebnesvangert. Klokken 13.38 den 5. mai ble ubåten oppdaget av to Liberator-fly fra RAFs 206. skvadron.
Britenes etterretning var overbevist om at U-534 fraktet en rekke høytstående nazister, som forsøkte å flykte. De engelske flyene hadde derfor klare ordre om å senke ubåten, og gikk innbitt til verks for å gjennomføre oppdraget.
Det første RAF-flyet bommet på målet, men ble selv truffet og styrtet i havet. Neste fly hadde derimot større hell. En bombe traff U-534 rett bak kommandotårnet, og den sank langsomt en drøy mil nordøst for øya Anholt.
Mannskapet på 52 kom seg ut av ubåten, og ble plukket opp fra sjøen av en tysk vaktbåt. Noen av de døde imidlertid av skader senere. Selve ubåten sank og ble liggende på 65 meters dyp.
Så begynte historiene om ubåtens last å svirre.
Les også: Elskesjuke og naive nordmenn lurt for én milliard
Gull, edelstener og kunst
Allerede på 70-tallet fablet folk om U-534s utrolige skatt. Siden den britiske etterretningen trodde ubåten hadde fraktet nazitopper, er det kanskje ikke så merkelig at historiene oppsto.
Det het seg at nazistene hadde med seg gull, edelstener, stjålne malerier og annen kunst for svimlende verdier. Disse verdisakene skulle brukes til å finansiere opprettelsen av et nytt nazi-rike i en annen del av verden.
Så kom skattejegeren Aage Jensen inn i bildet, og ga ryktene ytterligere vann på mølla.
Etter å ha lokalisert vraket i 1986, dannet han et konsortium med det formål å heve ubåten. Etter en litt treg start, gikk forleggeren Karsten Ree høsten 1991 inn med mellom 20 og 30 millioner kroner (veldig mye penger den gang) i prosjektet.
Ree eide Den Blå Avis, en slags markedsplass i bladformat, som i dag kan sammenlignes med norske finn.no.
Kanskje trodde Ree faktisk på Jensens utrolige historier om hva ubåten inneholdt, eller kanskje så han bare et potensial for å melke historien for alt den var verdt.
Øya Anholt ble i hvert fall tapetsert med plakater for Den Blå Avis og hevingen av U-534 i 1993, og de stelte i stand et pressesirkus uten like.
Det vil si, de forsøkte i hvert fall å stelle i stand et pressesirkus. Problemet var at alt av media som ville omtale hevingen og være tilstede mens det skjedde, ble avkrevd store summer.
Flere TV-kanaler fikk tilbud om eksklusive rettigheter, og selv om Jensen hevdet å ha inngått en millionkontrakt med et amerikanske TV-selskap, var det til slutt bare en australsk TV-kanal som faktisk gikk med på prisen Jensen og Ree krevde.
Les også: Glem Casanonva og Don Juan – tidenes største skjørtejeger kom fra Hadeland
Skjøt etter journalister
Enkelte frilansjournalister og fotografer forsøkte å få bilder av hevingen uten å signere på svindyre kontrakter. Den svenske fotografen Lennart Bentson leide seg en båt, og kom nært nok til å få gode bilder av arbeidet.
Kort tid etter ble han innhentet av en av konsortiumets båter, og bøller ikledd trøyer med logoen til Den Blå Avis forsøkte å ta fra Bentson filmrullene ved hjelp av vold og trusler.
Enda mer dramatisk ble det for den danske fotografen Finn Frandsen, som kretset over området i helikopter da ubåten ble hevet. Han opplevde å bli beskutt med rifle fra en av redningsbåtene som kretset rundt hevingsoperasjonen.
Senere ble Karsten Ree selv, som før prosjektet med hevingen av ubåten hadde blitt betraktet som en seriøs forretningsmann, tiltalt for hendelsen.
Til det norske ukebladet Vi Menn innrømte Ree å ha avfyrt skuddene, men hevdet at han handlet i nødverge.
Som en del av bergingen måtte ti tonn ammunisjon fjernes fra ubåtvraket, og denne lå på dekket av bergingsbåten da helikopteret begynte å kretse over dem.
– Jeg var livredd for en akustisk utløsning. Derfor avfyrte jeg fire varselsskudd, uttalte Ree til Vi Menn.
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Vi Menn takket nei
Trykte medier fikk lignende tilbud som TV-kanalene, inkludert nevnte Vi Menn. Med en pris på rundt 250.000-300.000 kr for en reportasjepakke valgte imidlertid ukebladet å takke nei.
Man visste jo uansett ikke sikkert hva som fantes inne i ubåten. Det skulle vise seg å være et klokt valg.
Selv Karsten Ree hadde måttet innrømme at de ikke hadde noe håndfast av verdi, annet enn medierettighetene, før de fikk åpnet ubåten.
Man hadde ingen garanti for at det faktisk befant seg noe av verdi på innsiden, tvert imot hadde flere historikere i årevis påpekt at sannsynligheten for at ubåten faktisk gjemte en gedigen skatt var svært liten.
Av disse var det også flere som hadde stilt seg tvilende til Aage Jensens uttalelser etter at vraket ble lokalisert.
Jensen hadde blant annet påstått at de hadde observert lik inne i ubåten da de undersøkte vraket før hevingen. Dette stemte dårlig med det faktum at alle av mannskapet kom seg ut før ubåten sank.
Den store skuffelsen
Da U-534 endelig var oppe på overflaten igjen og ble åpnet for første gang på 48 år, fikk man se at historikernes tvil hadde vært berettiget. Her var det nemlig lite gull å finne.
I stedet fant man store mengder kondomer (krigsutbytte fra Frankrike!), engelsk gin, vinflasker, innspillinger av klassisk musikk, lange underbukser, og ost som etter nesten 50 år på havbunnen var særdeles vellagret – og luktet helt forferdelig.
Det mest verdifulle om bord var 50 kilo dokumenter, men her var det snakk om historisk verdi, og det var nok ikke det Karsten Ree og de andre investorene hadde sett for seg.
Nytt liv som museum
Media mistet raskt interessen for U-534 da det viste seg at ubåten slett ikke var den skattekisten Aage Jensen hadde hauset den opp til å være.
Men andre så verdi i kolossen som var blitt hentet opp fra havbunnen.
Vraket ble kjøpt av den britiske stiftelsen Warship Preservation Trust, fraktet til Birkenhead i England hvor det ble stilt ut som en del av en større samling. I 2006 ble museet stengt for godt, og U-534 ble nok en gang solgt.
Denne gang ble vraket kappet i seks deler, som ble fraktet til Woodside fergeterminal nesten tvers over elven Mersey for Liverpool Pier Head. Siden 2009 har de seks delene stått utstilt, slik at publikum se hvordan en tysk ubåt fra andre verdenskrig så ut på innsiden.
Skrev flere artikler om ubåten
Selv om Vi Menn takket nei til å punge ut for å dekke selve hevingen av ubåten, skrev de om U-534 flere ganger. Ukebladet har gjort alle sine nummer siden starten i 1951 tilgjengelig i digitale versjoner via abonnementstjenesten Vi Menn Pluss.
Dermed kan man også lese artiklene som ble skrevet forut for hevingen, og få et innblikk i «gullfeberen» som raste over hele verden i flere år.
NB: Denne artikkelen ble publisert første gang 8.12.2018.
Denne saken ble første gang publisert 03/06 2020, og sist oppdatert 18/01 2022.
