Problemene tiltar
Tyskerne i trøbbel: 30 år siden Berlin-muren falt
Først forvirring, deretter ordrenekt og kaos: Da Berlin-muren falt, var Tyskland alt annet enn forberedt. Nå, 30 år etter, innser tyskerne at gjenforeningen ikke gikk helt på skinner.
I Berlin finnes ikke lenger noen mur – annet enn ved frispark på Olympiastadions grønne gressmatte.
Etter dette mottoet forsøkte sentrale personer i Tysklands hovedstad å sparke i gang den ultimate jubileumsfest på 30-årsdagen for Berlin-murens fall. Bokstavelig talt: Et ekte lokalderby i fotball mellom den gamle Vest-Berlin-klubben Hertha BSC og det gamle Øst-Berlin-laget Union foran 75 000 festglade tyskere på Olympiastadion. Det første Bundesliga-lokalderbyet i gamle vest-Berlin siden murens fall. For en fest det ville bli!
Mente ledelsen i Hertha BSC Berlin, klubben til de norske stjernene Per Ciljan Skjelbred og Rune Almenning Jarstein.
Men nei. Nyopprykkede 1. FC Union Berlin ønsket ikke å være med på en slik markering.
– På denne historiske dagen vil vi ikke spille fotball, meldte den legendariske øst-klubben tilbake.
For 30 år etter murens fall, er det mye som fortsatt ser forskjellig ut i Tyskland, alt etter hvor man står. Etterkrigstidens store europeiske stormakt Tyskland er i trøbbel. Alvorlig trøbbel.
I sluttet uorden
Én gang het det «Ordnung muss sein». I dag skjelver grunnen under bastioner som har båret det tyske økonomiske underet og gitt landet lederposisjon i Europa og verden:
Den økonomiske veksten er borte. Lederen hos deres viktigste allierte, USA, har pekt ut Tyskland som en av sine fremste motstandere. Tyskerne innser at de er digitale sinker. Tyske tog sliter også med å holde ruta − eller å komme frem i det hele tatt.
Elendig planlegging har gjort at Tyskland har så få flyveledere at det ikke går an å stole på lufttransporten heller. På motorveiene stamper biler i kø til alle døgnets tider.
Flyplassen har vært bygget i 30 år
Den en gang så stolte bilindustrien kneler under tyngden av dieselskandaler og anklager om ulovlig kartellvirksomhet. Teknologisk henger de etter på utvikling av fremtidens biler, drevet av fremtidens drivstoff, mens byer stenges for fossil-bilene de produserer.
Det tyske forsvaret hangler. Fly står på bakken, skip ligger ved kai, stridsvogner er ubrukelige, mannskaper mangler. Og hele tiden får tyskerne kjeft fordi de ikke bruker penger på å få skikk på tingene.
Og utenfor Berlin står en flyplass som har vært under bygging i snart 30 år, som så langt har kostet 55 milliarder kroner med lyset på døgnet rundt, men uten et eneste fly ved de mange pirene. Åpningen av det som var tenkt å skulle bli en hub for europeisk luftfart, har vært utsatt seks ganger. Og fortsatt er det ikke sikkert når – eller om – Berlin Brandenburg Airport blir åpnet.
Det politiske systemet faller fra hverandre. De en gang så store folkepartiene CDU/CSU og SPD krymper. Miljøpartiet på venstresiden blomstrer. Men det som sprer mest skrekk i vest, er fremveksten av AfD – Alternative für Deutschland – et parti så langt ut på høyresiden som tysk lovgivning tillater. Og kanskje enda litt lenger til høyre, mener mange i vest. Og all elendigheten startet i årene etter murens fall. I Tyskland er man ikke sikker på om det er helt tilfeldig.
Overrumplet av frihet
Gjenforeningen av Tyskland høsten 1989 var alt annet enn planlagt: For hvert år som hadde gått siden DDR og Vest-Tyskland ble skilt med gjerder, minefelt, lyskastere og væpnede vakter, fremsto det klarere at en gjenforening ikke var mulig å gjennomføre. Forskjellen i livsform, samfunnsorganisering og levestandard i de tyske statene på hver sin side av jernteppet var rett og slett for store, mente man.
Men høsten 1989 avløste den ene overraskelsen den andre. Demonstrasjoner, særlig i storbyen Leipzig, mot kommunistregimet og ikke minst deres reiseforbud, vokste seg store. Og etter hvert så store at myndighetene ikke kunne stanse dem uten å skyte på egen befolkning.
Kjede av begivenheter
I begynnelsen av november var det blitt trengsel av østtyskere ved den vesttyske ambassaden i den tsjekkoslovakiske hovedstaden Praha. For via Praha kunne nå østtyskere oppfylle drømmen om å reise vestover (Se Vi Menn uke 45, 2019). Regimet i Tsjekkoslovakia ba DDR ordne opp. Og DDRs nye sterke mann, Egon Krenz, innså at man måtte diskutere nye reisebestemmelser.
9. november fikk DDR-president Krenz et notat fra en arbeidsgruppe i en røykepause under et møte i politbyrået. Notatet skilte ikke klart mellom besøksreiser og emigrasjon fra øst til vest. Men reisende måtte søke før de kunne krysse grensen.
«Et viktig spørsmål ble stilt – var saken klarert med Moskva? Krenz svarte ja (....) Men svaret var galt», skriver Aftenposten-
reporter Per Anders Madsen i boken «1989. Året som endret Europa».
Det ble starten på en kjede av begivenheter som utviklet seg tilsynelatende av seg selv, uten at noen visste hvilken vei utviklingen tok og hvordan den skulle stoppes.
Dramatisk misforståelse
Senere samme dag skulle partisjefen i Øst-Berlin, Günter Schabowski, holde pressekonferanse i forbindelse med politbyrå-møtet. Med seg fikk han en pressemelding om de nye reisebestemmelsene. Uten å ha lest seg opp på bestemmelsene, begynte han å lese høyt midt inni meldingen:
«Utreise kan finne sted over alle grensestasjoner mellom DDR og Forbundsrepublikken samt til Vest-Berlin». Spørsmål fra salen: «Når trer de nye reglene i kraft?». «Så vidt jeg vet, øyeblikkelig», svarte Schabowski.
Nyheten kom ut, og ryktene løp om kapp med folk gjennom Øst-Berlin. Ved grenseovergangen Bornholmer Strasse sto tusenvis og ville over grensen. Sjefen for grensevaktene åpnet bommene. Han skulle egentlig ikke slippe noen over grensen uten at de først hadde søkt og fått tillatelse, men vaktsjefen ga blaffen i ordren. Han hadde også ordre om å skyte hvis situasjonen kom ut av kontroll. Etter krigen hadde østtyskerne neppe opplevd en situasjon med mindre kontroll. Men ingen skudd ble avfyrt.
« Utsiktene er ganske dystre.
Muren var åpen. Det var for sent å snu.
Henger etter
– Østtyskerne ønsket ikke først og fremst demokrati. De ønsket seg endring, sa bokhandler Jana Krauss i byen Görlitz i det tidligere DDR, til det tyske nyhetsmagasinet Stern i slutten av august i år.
Både Stern og konkurrenten Spiegel sendte tidlig i høst reportere fra deres base i det gamle Vest-Tyskland over i det som i 30 år har vært kalt «de nye delstatene», altså det tidligere DDR. I vest hadde man omsider tatt inn over seg at det var mye sinne øst i landet, synliggjort gjennom rekordvekst for populistene i AfD før delstatsvalg i september.
De fant et halvt land der innbyggerne føler at de fortsatt henger etter (se egen sak), og også føler de har stått på for å ta igjen det gamle DDR lå etter Vest-Tyskland, for å løfte det gjenforente Tyskland – men ikke har fått noe særlig mer enn usikkerhet igjen.
Nederlag
I DDR hadde i prinsippet alle hatt jobb. Tidlig på 1990-tallet var nesten 1,3 millioner østtyskere arbeidsledige. De fleste produksjonsbedrifter i øst ble nedlagt eller solgt. Yrker forsvant.
Folk ville jobbe, men fant ikke arbeid. Kompetansen deres ble ikke verdsatt. De kunne for første gang bestemme selv, men måtte også bestemme selv – om de ville eller ikke. Dessuten fryktet de for sine oppsparte midler og sine boliger. Frykten sitter i fortsatt, ifølge Spiegel.
– Kommuniststatens fallitt ble omdannet til nederlag for enkeltindividene, skrev likestillings- og integreringsminister Petra Köpping i sin bok «Integrer oss først». Hun har opplevd på kroppen hvordan det man fortsatt var stolt av, plutselig ikke var noe verdt mer.
En industri som ble snudd på hodet i øst, var bergverksindustrien. Arbeiderne i brunkullgruvene hadde vært bærebjelker i DDR, nå var de blitt landskapsødeleggere og et miljøproblem. For hva som var bra og hva som ble dårlig, ble avgjort i vest, ifølge østtyskerne.
Forventet takknemlighet
I vest var man mest opptatt av hvor mye penger man skjøt inn i opprydding, oppussing og sosialhjelp. 2000 milliarder euro ble skutt inn i øst, ifølge Spiegel. 65 prosent var sosialhjelp. 300 milliarder euro investerte Tyskland i infrastruktur; motorveier og jernbanelinjer. Tonnevis med maling og feiemaskiner ble sendt inn. Og sydfrukter. Og merkevarer.
I øst hadde de ønsket frihet, gjenforening, vestlig valuta ... nå hadde de fått alt. Det minste man kunne forvente i retur fra øst var litt takknemlighet, mente man i vest.
Men så ble pengebruken på sosiale formål redusert uten at folk i øst hadde kommet over kneika. Arkitektene som kom fra vest for å bygge opp nedslitte byer i øst, forsto ikke byene og livet folk var vant til der. Folk flyttet vestover i flokk. 3,7 millioner, ifølge offisiell tysk statistikk.
Oi, penger til overs!
Usikkerheten gikk over i sinne under finanskrisen i 2008: I øst hadde man fått høre at den gjenforente staten måtte spare på grunn av anstrengt tysk økonomi. Men så var det likevel penger til overs til å redde bankene. Og i tillegg hjelpe Hellas fra konkurs.
Og ikke før hadde sinnet roet seg litt, så kom flyktningkrisen i 2015. Flyktningene ble i stor grad plassert i øst. Der kunne innbyggerne studere på nært hold hvordan staten igjen viste seg å ha penger tilgjengelig – mye penger, denne gangen til migrantene. For mange folk i øst ble det dråpen som fikk begeret til å flyte over. I øst føler flere at flyktningene utgjør en trussel mot tysk kultur, enn i resten av landet. Tilsvarende er frykten for konkurranse fra flyktninger om jobber og sosialhjelp.
Ydmykelse sitter i
I dag er arbeidsløsheten vesentlig lavere enn den var de første ti årene etter gjenforeningen. For unge mennesker i etableringsfasen er de nye delstatene i øst slett ikke noe dårlig sted. Her er skolene gode, barnehageplassene lett tilgjengelige. Boligprisene er lavere. Fabrikkpipene spyr ikke lenger giftig kjemirøyk i alskens farger.
Men mange har ennå ikke kommet over ydmykelsen ved å bli sosialhjelpsmottager på 1990-tallet. Mange lengter tilbake til DDR-
tiden. Tristessen i prefabrikkerte boligblokker er glemt. Det som huskes er fellesskapet på arbeidsplassene, opplevelsen av at alle hadde det like dårlig. Og hva skal man med frihet til å reise når man ikke har penger til å reise?
– Misunnelse var noe mange først stiftet bekjentskap med i det gjenforente Tyskland, sier den pensjonerte traktorføreren fra et DDR-kollektivbruk, Andreas Radecki, til Spiegel.
Bet i gresset
Demokratiets iboende treghet og foranderlighet har ikke slått an hos alle.
– Mange lengter igjen etter sikkerhet mer enn frihet. Og populistiske partier nører under frykten, sier presten Andreas Taesler til Stern.
Og det etter at muren mellom øst og vest har vært åpen lenger enn den eksisterte.
Lørdag 9. november ble det likevel fotballkamp i Berlin. Selv om Union Berlin nektet, ble kampen symboltung nok: Herthas motstander var Leipzig, laget fra byen der protestene og demonstrasjonene startet i 1989. Leipzig kan ett og annet om å kjempe og ikke gi seg – og dermed oppnå mer enn man hadde trodd, eller ønsket.
Det ble tøft nok for Per Ciljan Skjelbred og Rune Almenning Jarstein og deres Hertha BSC Berlin.
For én gangs skyld måtte noen i vest bite i gresset for sliterne fra øst.
Annenrangs borgere
En stor del av innbyggerne som ble igjen i Øst-Tyskland etter at muren falt føler seg fortsatt som annenrangs borgere.
* 74 prosent av østtyskerne svarte i juni i år at de opplevde forskjellen i økonomi- og levestandard mellom øst og vest som «stor» til «svært stor». Tilsvarende andel blant vesttyskerne var 43 prosent, ifølge Spiegel, som refererte Allernsbach-instituttet.
* 69 prosent svarte at fremtidsutsiktene var bedre i Vest-Tyskland, mens bare to prosent mente mulighetene var best i øst, ifølge samme undersøkelse.
* Etter murens fall har 3,7 millioner mennesker, for det meste unge og velutdannede østtyskere, flyttet vestover. Og blant dem; veldig mange kvinner.
* Samtidig har de fem nye delstatene i øst hatt den desidert største økningen i innvandrerandel i befolkningen fra 1991 til 2018.
* 52 prosent i delstaten Sachsen i øst svarte at de følte seg som annenrangs borgere da meningsmålingsinstituttet Dimap sjekket i fjor, også ifølge Spiegel.
* De største arbeidsplassene i Øst-Tyskland er nærmest uten unntak avdelingskontorer av selskaper med hovedkontor i Vest-Tyskland eller utlandet. Ikke ett østtysk selskap inngår i den viktigste tyske børsindeksen DAX. Store bedrifter, offentlige virksomheter og kulturinstitusjoner er i all hovedsak ledet av folk som har kommet fra vest. Av 81 universiteter i Tyskland var det ikke ett eneste som var ledet av en østtysker.
* Ifølge Det tyske sentrum for integrasjon- og migrasjonsforskning, hadde bare 8,1 prosent av innbyggerne i øst-delstatene en månedsinntekt på 5000 euro eller mer. Andelen hos migranter var 8,9 prosent og hos innbyggere i det gamle Vest-Tyskland 13,2 prosent, ifølge Spiegel.
* 58 prosent i øst-delstaten Thüringens offisielle meningsmåling mener at Tyskland er fremmedgjort av utlendinger i et farlig stort omfang. Nesten 50 prosent var sikre på at migrantene bare var kommet for å utnytte velferdsstaten.
* Arbeidsledigheten i øst er tydelig høyere enn i vest.
* I snitt produserer hver innbygger i øst ikke mer enn 82 prosent av hva tyskerne gjør, sett under ett (BNP per innbygger). Verdiskapningen i vest er tilsvarende større.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn