Tsjernobyl-ulykken time for time:
Sjefsingeniøren ga en umulig ordre. Sekunder senere var katastrofen et faktum
En stor del av Sovjetunionens strøm er basert på kjernekraft. Men kraftverkene har store mangler og feil, og de ansatte får for dårlig opplæring. 26. april 1986 går det galt. En reaktor ved atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderer, og historiens største atomkatastrofe er en realitet
25. april 1986, kl. 22.00, Pripjat, Ukraina
Byens 50 000 innbyggere går til ro. Mange jobber i Tsjernobyl, noen kilometer unna.
«Kommer du ut og holder meg med selskap?»
Ingeniøren Sasja Juvsjenko roper på kona fra familiens kjøkken. Han har skjenket seg en kopp kaffe og tent en røyk. Om tre kvarter skal han møte på nattskiftet ved kjernekraftverket V.I Lenin Kjernekraftverk, det som vi i dag omtaler som Tsjernoyl kjernekraftverk, men plutselig føler den unge mannen seg rastløs og vil ha selskap av kona.
Natasja kommer ut på kjøkkenet, og Sasja forteller om sykkelturen tidligere på kvelden, med sønnen deres sittende på stangen.
Natasja smiler av historien, og Sasja tar siste slurk av kaffen og stumper røyken.
«Jeg må av gårde. Sov godt», sier han blidt.
Les også: Slik ser der ut i Tsjernobyl nå
25. april, kl. 23.30, Tsjernobyl kjernekraftverk
En sikkerhetstest på verket er utsatt. Den blir nå overlatt til nattskiftet.
Etter tre år ved kjernekraftverket kjenner Sasja Juvsjenko rutinen ut og inn. Akkurat som resten av de ansatte henger han klærne fra seg i et skap, tar et raskt bad, og går, bare iført underbukser, fra «ren sone» og inn i innslusingssonen, der han må ha på seg beskyttelsesdrakt.
Alt må foregå korrekt. Når mennene først er inne i innslusingssonen, kan de ikke gå tilbake samme vei som de kom.
Sasja trekker på seg den hvite drakten og fortsetter til arbeidsplassen sin – et kontor mellom tredje og fjerde reaktor.
«Er ikke testen av reaktor 4 avsluttet?» spør han overrasket kveldsvakten, som rister på hodet. Sasja Juvsjenko har ikke noen fremtredende stilling ved atomkraftverket, men svaret får ham likevel til å stusse.
26. april, rundt kl. 00.30, reaktor 4
For å gjennomføre testen er det nødvendig å senke reaktorens produksjon. Ingeniørene vet ikke at en reduksjon av kapasiteten kan føre til ustabilitet.
Til tross for barten har Leonid Toptunov et gutteaktig preg, med runde kinn og troskyldige øyne. Han er 26 år, og har bare arbeidet som senioringeniør ved Tsjernobyl-anlegget i tre måneder.
Likevel har han en stor del av ansvaret for den planlagte testen. Oppgaven er egentlig enkel: Reaktorens effekt skal senkes fra 3200 megawatt til 700 megawatt. Deretter skal ingeniørene undersøke om en bestemt generator kan produsere strøm nok til å holde kjølesystemet i gang i tilfelle strømbrudd.
Energimyndighetene i Kiev har utsatt forsøket til nattskiftet av frykt for at millionbyen skal mangle strøm mens reaktor 4 testes. Det blir brukt kontrollstaver for å regulere reaktoren.
Stavene er laget av et nøytronabsorberende materiale som reduserer kjedereaksjonens hastighet ved å suge opp nøytronene som forårsaker kjernespaltingen. Stavene blir henholdsvis hevet og senket for å oppnå en høyere eller lavere produktivitet.
Den unge Toptunov har fått det enorme ansvaret for å føre stavene ned i reaktoren og senke kjedereaksjonen så mye at testen kan gjennomføres.
LES OGSÅ: Dette er Norges verste togulykker
Alle i kontrollrommet er utålmodige etter å få testen gjennomført. Sjefingeniør Anatolij Djatlov kjefter og smeller på de ansatte, og for å kunne senke prosessen tilstrekkelig får Toptunov ordre om å slå av den automatiske styringen og håndtere kontrollstengene manuelt.
Fulgt av sjefens utålmodige blikk lar han dem synke lenger ned i reaktorkjernen. Så skjer det noe uventet. Reaktorens effekt faller dramatisk, og datamaskinen begynner å spytte ut hundrevis av tall mens varsellampene blinker.
«Idioter, dere har ikke kontroll på noen ting», freser Anatolij Djatlov.
Kontrollstavene ser ut til å ha kommet for langt ned i reaktoren, som når et bunnivå på bare 30 MW, svært nær total stans.
«Få effekten opp! Hva venter dere på?» raser Anatolij Djatlov, men nå nøler både Toptunov og sjefen for reaktorteamet, Aleksandr Akimov. Et biprodukt ved kjernespaltingen er gassen xenon-135, som er svært nøytronabsorberende.
Les også: (+) Spøkelses-parkeringsplassen
En kraftig senkning av kjernespaltingens hastighet fører til at det blir mer av denne gassen. Det forgifter reaktoren og gjør den ustabil. Av sikkerhetshensyn skal reaktoren i slike tilfeller slås av i 24 timer, og ingeniørene nekter derfor først å følge ordren.
«Jeg setter ikke opp effekten», sier Leonid Toptunov og ser hardt på sjefen sin.
«Idioter! Energifallet har ikke vært så massivt. Hvis dere ikke hever effekten nå, får jeg noen andre til å gjøre det», roper Djatlov.
Ingeniørene gir motvillig etter. For å få reaktorens effekt opp igjen gir Djatlov nå Toptunov ordre om at sikkerhetsforanstaltningene skal kobles fra, slik at han kan heve et større antall kontrollstaver fra reaktorkjernen.
Det betyr også at systemet som automatisk skal forhindre overoppheting nå er satt ut av funksjon.
Effekten stiger langsomt til 200 MW, men det er vanskelig å få den til å stige ytterligere. Reaktor 4 har begynt å oppføre seg ustabilt.
26. april, kl. 01.22, kontrollrommet ved reaktor 4
Uten kontrollstavene går kjedereaksjonen amok. For å sikre større stabilitet øker ingeniørene kjølevannsforsyningen, men på grunn av den enorme varmeutviklingen dannes det altfor mye vanndamp, som skaper overtrykk i reaktoren.
«La oss komme i gang med testen, gutter», sier sjefingeniør Anatolij Djatlov oppmuntrende. Reaktoren later til å ha falt til ro, og ingeniørene har startet ekstra vannpumper for å holde den stabil. Plutselig får Toptunov en utskrift fra datamaskinen. Konklusjonen er klar: Stopp reaktoren nå!
LES OGSÅ: Her bodde det mennesker i 2000 år - én dag forsvant alle
Toptunov kan ikke tro det. «Det hender at datamaskiner tar feil», tenker han. Oppmuntret av sjefen fortsetter han med rutinene sine. Sekunder senere blir det tydelig at reaktoren løper løpsk. Men det er for sent.
Kontrollstavene kan ikke senkes ned i reaktorkjernen fordi varmen har forvridd mekanikken. Den ukontrollerte kjedereaksjonen har fritt spillerom.
26. april, kl. 01.23, Tsjernobyl kjernekraftverk
Overoppheting og damp forårsaker den første eksplosjonen i reaktoren.
Utenfor Tsjernobyl har fiskerne Pustovoit og Protasov lagt båten nær turbinhallen for å fange fiskeyngel i det varme og klare kjølevannet som slippes ut fra reaktorene. Natten er mild, fisken spreller i garnet, og det hersker fred og ingen fare. Men plutselig lyder et dumpt drønn.
Vannet dirrer under dem. Pustovoit ser spørrende på kompisen sin. «Hva er det som skjer?!!» roper han og holder hardt i rekka.
Les også: Hiroshima: Den dagen atombomben sprengte
26. april, kl. 01.24, Sasja Juvsjenkos kontor
Nok en eksplosjon river toppen av reaktorbygningen og sender over 50 tonn radioaktivt materiale flere kilometer til værs.
Sasja Juvsjenko ser seg sjokkert rundt. Eksplosjoner er slett ikke hverdagskost på Tsjernobylanlegget. Kanskje skyldes braket en kran som har veltet over plassen utenfor?
Mer rekker han ikke å tenke før neste eksplosjon, enda kraftigere enn den første. Juvsjenko slenges bortover gulvet som en filledukke, og treffer dørkarmen på kontoret mellom reaktor tre og fire.
Da han reiser seg, ser han at hele den ene veggen har rast sammen. Lokalet er fullt av støv. Juvsjenko sjangler ut på gangen «Er vi i krig?!» roper han.
Tilbake på kontoret prøver han å ringe kontrollrommet. Ingen svarer. Deretter løper han ut på gangen, der han nesten kolliderer med en av kollegaene fra pumpeenheten. Mannens ansikt og hender er dekket av blod og åpne sår.
«Skynd deg, hjelp! Folk ligger strødd der inne,» roper mannen og løper videre.
LES OGSÅ: Sykehusets hemmeligheter
26. april, kl. 01.24, reaktor 4
Reaktor 4 er sprengt i stykker. Et hvitt lys pulserer ut av de forvridde restene.
Ingeniørene har fullt av støv i munn og øyne. Murverk, betong, glassplinter og en hvesende damp fyller rommet.
«Hva er det som har skjedd?» roper ingeniøren Akimov. «Vi gjorde alt riktig!! Sabotasje?»
I det samme går døren opp, og en ansatt stormer inn: «Turbinhallen brenner!»
Akimov og Djatlov løper ut på gangen og stirrer i retning turbinhallen. Flammer som når opp i flere etasjers høyde, rødglødende grafittblokker fra reaktoren, og intens røyk og olje fra rør som har revnet får området til å ligne en krigssone.
Akimov løper tilbake og ringer til brannstasjonen. «Turbinhallen brenner – taket også! Skynd dere!»
Brannmennene er allerede på vei.
Les også: (+) Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
26. april, kl. 01.25, brannstasjon ved Tsjernobyl
Restene av reaktor 4 sender ut ti ganger mer stråling enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima.
Den første brannbilen fra verkets egen brannstasjon er allerede på vei i full fart mot reaktor 4. I bilen sitter brannmennene Leonid og Pravik. Begge våknet da den andre eksplosjonen blåste inn alle vinduene i brannstasjonen, og de har straks tilkalt alt disponibelt mannskap i området.
Inne fra Pripjat kommer blant andre Vasilij Ignatenko, en ung brannmann som venter barn med kjæresten Ljudmila.
Det er et gruoppvekkende syn som venter Vasilij og de andre brannfolkene ved reaktor 4. Taket står i brann, og en merkelig sky stiger over bygningen. Brannfolkene løper opp de ytre trappene til taket.
Med vann som pumpes opp fra elva forsøker de å hindre flammene i å spre seg til reaktor 3. Varmen får taket til å smelte under støvlene deres, og så snart ett område er slukket, blusser ilden opp et nytt sted.
Brannmennene kjenner faren, og de har ingenting som kan beskytte dem mot strålingen. Likevel nøler de ikke. De vet at innsatsen deres er avgjørende.
Etter 30 minutter begynner Vasilij, Leonid, Pravik og flere av de andre brannmennene å føle seg dårlige. De får en slags smak av sjokolade i munnen, og flere av dem kan knapt stå på beina.
De må hjelpes ned trappene, og når de er kommet ned, segner de om på bakken og kaster opp. Både Leonid og Pravik blir kjørt til undersøkelse. Da en lege fører geigertelleren over Leonid, sprenger apparatet skalaen.
Leonid tar et bad og legger seg inn i sovesalen. Han har vondt i hodet og føler seg elendig, men regner med at skadene er begrenset.
26. april, kl. 08.00, Pripjat
Det ser ut til å bli en ualminnelig solfylt dag i Pripjat. Det er få som har hørt om ulykken, men strålingen er massiv.
Skolegården summer av sang og barnelatter. Selv om det er lørdag har barna kommet på skolen for å øve seg til feiringen av arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai. Luften er klar og skarp, og mange benytter anledningen til å sole seg, blant annet den unge elektrikeren Mikhael Metelev. Han har rigget seg til med et teppe på taket av boligblokken der han bor.
«Bli med opp! Vi trenger ikke dra på stranden i dag. Se, jeg har bare ligget her i ti minutter og har allerede fått farge», roper Mikhael begeistret til naboene.
Sasja Juvsjenkos kone Natasja har sovet dårlig. Sønnen Kirill har grått hele natten. Far har hatt vakt på Tsjernobyl-anlegget. Klokken sju, da Natasja er i ferd med å stå opp, ringer en
sykepleier fra nabolaget på døren.
«Det har vært en ulykke på anlegget. Sasja er på sykehuset», forteller hun. Natasja kaster seg i bilen og kjører til sykehuset, helt ute av seg. Men personalet nekter å slippe henne inn. Hun kan se Sasja vinke til henne gjennom ruten, men de kan ikke snakke sammen, og Natasja aner ikke hva som har skjedd.
Brannmannen Vasilijs gravide kone Ljudmila har også møtt opp. Hun griper en lege i armen og trygler om å bli sluppet inn: «Jeg vil bare se mannen min! Vær så snill og la meg se ham».
Til slutt får hun lov til å komme inn i 20 minutter, men synet gjør henne bare mer redd. Vasilij ligger i en sykehusseng. Ansiktet hans er oppsvulmet, og han kan knapt se.
«Det skyldes giftig gass», forklarer legene. «Han må ha melk, massevis av melk».
Utryggheten sprer seg i Pripjat. Luften smaker av mer enn vår, og hender og ansikt blir altfor fort brune. Det skal ikke mer til enn at man går på gaten. Ryktene begynner å svirre om at myndighetene deler ut jodpiller på skolene i byen, men fjernsyn og radio forteller ingenting.
26. april, kveld, Pripjat
Sovjetunionens minister for energi og elektrisitet, Anatolij Majoret, kommer frem til Pripjat sammen med embetsmenn og eksperter.
«Jeg tror ikke vi trenger å være her så lenge», insisterer energiminister Majoret da han stiger ut av regjeringens jetfly av typen Jak-40 på flyplassen ved Pripjat.
Han er blitt orientert om ulykken i Tsjernobyl kjernekraftanlegg i løpet av natten, men er overbevist om at omfanget er begrenset. Han er ikke interessert i å overnatte lenger enn høyst nødvendig på det lite luksuriøse hotellet i Pripjat, og ledelsen ved Tsjernobyl-anlegget har forsikret ham om at selve reaktor 4 fortsatt er i god stand.
Majoret har møter med eksperter og embetsmenn på det lokale partikontoret for å få oversikten over situasjonen.
«Det ser ut til at radioaktiviteten er høy rundt reaktoren», forklarer en av de som er til stede på møtet, «men vi kan ikke måle det nøyaktig. Instrumentene våre er ikke konstruert for å måle så høy stråling».
Energiministeren ser fortørnet ut.
«Utrolig! Hvorfor har dere ikke de riktige instrumentene?»
«Den originale modellen tar ikke høyde for uhell av denne typen», er svaret.
Majoret flytter seg utålmodig i stolen.
«Men nøyaktig hva er det som har skjedd?»
«Vi vet ikke helt, men det har åpenbart skjedd en feil under en test på verket».
Energiministeren har ikke vært lenge i embetet, og i kraft av å være den øverste ansvarlige prøver han nå å skjære gjennom.
«Vi må slå av reaktoren øyeblikkelig», sier han, ivrig etter å ta en beslutning.
De tilstedeværende ser på hverandre.
«Det er allerede gjort, Anatolij Majoret. Det er allerede gjort».
Da det blir snakk om å evakuere befolkningen, blir energiministeren enda mer irritert.
«Hva er nå det for noe snakk! Prøver dere å skape panikk?» avbryter han.
Verken ministeren eller de andre som er til stede tenker over at de selv sitter midt i en sky av radioaktivitet. Først neste morgen, da flere målinger og øyevitneberetninger kommer for dagen, går alvoret i situasjonen opp for dem, og de bestemmer at byen skal evakueres.
27. april, kl. 10.00, Pripjat
Strålingen fra Tsjernobyl har spredt seg til Hviterussland og Russland, og er på vei inn over Skandinavia.
«Det har skjedd en ulykke på atomkraftverket. Gå hjem, og lukk vinduer og dører. Byen vil bli evakuert i løpet av dagen!»
En skingrende høyttalerstemme alarmerer borgerne i Pripjat. I boligblokkene begynner familiene å pakke det mest nødvendige. De fleste tror at de bare skal være borte i noen dager.
Ingen vet hvilken fare de er utsatt for. Hjulene på bussene etterlater et spor av røntgenstråling som er så kraftig at veiene helt til Kiev må spyles med vann i flere måneder.
28. april, Forsmark, Sverige
Tsjernobyl-ulykken holdes stadig hemmelig for det internasjonale samfunnet.
I morgentimene går alarmen på kjernekraftverket Forsmark nord for Uppsala – omtrent 1200 kilometer fra Tsjernobyl. En skanner viser at en ansatt på verket har altfor høye doser stråling på klærne.
Ledelsen frykter en lekkasje på det svenske verket, og evakuerer arbeiderne. Kort etter melder flere meteorologiske stasjoner i Sverige at de radioaktive partiklene blåser inn fra Sovjetunionen.
Først tror myndighetene at Sovjet har foretatt en atomprøvesprengning, men nærmere analyser viser at strålingen stammer fra et atomkraftverk.
Svenske diplomater kontakter i all hast myndighetene i Moskva, som avviser alle spekulasjoner.
Les også: Sannheten om «støysenderen i Kiev»
Først klokken 21.00 blir det sendt ut en offisiell kunngjøring via det sovjetiske nyhetsbyrået TASS:
«Det har skjedd en ulykke ved kjernekraftverket Tsjernobyl der en av atomreaktorene er påført skader. Tiltak er truffet for å eliminere konsekvensene, og de berørte har fått den nødvendige hjelp. En regjeringskommisjon er nedsatt», heter det i den lakoniske meldingen.
Den samme informasjonen blir sendt i nyhetene på sovjetisk fjernsyn. Meldingen prioriteres som dagens sjuende nyhetsinnslag.
29. april, New York
Nyheten om Tsjernobyl-ulykken skaper panikk i det meste av verden.
«Sovjetisk atomkatastrofe – nedsmelting av kjernekraftverk».
Krigstypene på New York Post fyller hele forsiden. Nyheten om katastrofen har også spredt seg til resten av verden, og Norge, Finland, Polen og Danmark har registrert store utslag i sine målinger.
Vinden skyver de radioaktive skyene over Europa og Hellas, foreldre blir advart mot å la barna leke på lekeplassene, rein og elg må avlives, og flere land må kassere melk som har for høyt nivå av radioaktivitet. I Tyskland og Hellas får deler av befolkningen panikk.
Noen drikker flytende jod for å beskytte seg mot stråling, og i mange supermarkeder oppstår det tumulter når folk prøver å hamstre boksemat og flaskevann. I USA blir alle besøkende fra Europa stanset og skannet, men heller ikke her slipper borgerne med skrekken.
Etter noen dager stiger innholdet av radioaktivitet i luften over store deler av California, og snart er hele den amerikanske vestkysten berørt. Ingen er lenger i tvil. Dette er historiens største atomkatastrofe.
9. mai, Pripjat
Myndighetene har innført en sikkerhetssone på 30 kilometer rundt Tsjernobyl. Tusenvis av soldater er utkommandert til å rydde opp.
Fra kjernekraftverket i Tsjernobyl til Pripjat er det kun syv kilometer.
Pripjat ligner en spøkelsesby da ingeniør Grigorij Medvedev kjører gjennom gatene i et militærkjøretøy. Han er ekspert på kjernekraft og radioaktivitet, og er sendt ut av myndighetene for å observere opprydningsarbeidet og måle radioaktivitet på sentrale steder i byen.
I hovedgaten stanser han bilen og betrakter omgivelsene. Det er som om hele byen har falt i dyp søvn. På altanene i blokkene henger klesvask som for lengst er tørr. Noen vinduer er åpne, med gardinene hengende ut som døde tunger.
Les også (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Medvedev går ut av bilen med geigertelleren. I et smug ligger en stor, svart hund som er skutt av myndighetene i forbindelse med opprydningsarbeidet. Medvedev holder geigertelleren over kadaveret og måler 110 røntgen per time, en svært kraftig dose.
Plutselig kommer to griser løpende ingensteds fra. De virker begeistret over endelig å se mennesker, men øynene er blodsprengte, og bevegelsene ukoordinerte. Medvedev måler 50 røntgen på trynene deres, mens grisene kaster seg over den døde hunden. Så setter han seg inn i bilen igjen og fortsetter mot Tsjernobyl.
Siden ulykken er det sluppet tonnevis av sandsekker fra helikoptere over restene av reaktor 4. Titusenvis av soldater er kalt inn for å rydde opp rundt verket. De skal felle og grave ned tusenvis av trær, skyte dyr, vaske veier og rense 60 000 bygninger med kjemikalier.
Medvedev stanser noen hundre meter fra reaktor 4, der en gruppe unge menn plukker biter av grafitt og jern fra eksplosjonen. Selv om en offiser roper at det er farlig og at de må komme seg vekk, har mange av dem – til Medvedevs store forferdelse – ikke engang på seg masker.
De virker helt uvitende om den store faren. Ansiktene er allerede brune av strålingen.
Medvedev prøver å advare dem, men forgjeves. Så foretar han målingene sine, og skynder seg bort.
På notisblokken skriver han med stor avsky: Tsjernobyl viser hvordan administrasjonen har mislykkes på det groveste.
LES OGSÅ: Tre helter reddet Europa fra en katastrofe mye verre enn Tsjernobyl
10. mai, et sykehus i Moskva
Brannmannen Vasilijs kone Ljudmila har bestukket folk på sykehuset og holdt graviditeten hemmelig for å få lov til å våke over sin mann.
Ljudmila sitter på en liten stol ved sykesengen til høyre for mannen sin. De siste dagene har vært et mareritt. Etter ulykken ble Vasilij fløyet til Moskva, og Ljudmila tok alle sparepengene sine ut av banken for å reise etter ham.
Siden har hun vært ved sin manns side 24 timer i døgnet. Han er helt ugjenkjennelig. Huden på armer og bein sprekker og faller av, og kroppen er dekket av store, væskende sår. Ansiktet er så opphovnet at han knapt kan åpne øynene, og hver gang han snur hodet på puten, faller håret av i store dotter.
«Jeg elsker deg, Ljudmila», hvisker han og prøver å gripe hånden hennes, «Jeg vil så gjerne se barnet vårt».
Ljudmila greier nesten ikke å holde tårene tilbake. Hun nekter å forlate sin døende mann. Om natten får hun sykepleierne til å slippe henne inn på sykestuen, slik at hun kan våke over ham. De forstår henne ikke: «Hvorfor? Du er ung. Han er ikke en person lenger.
Han er en atomreaktor. Du blir like syk som ham!» Men Ljudmila overhører dem, og klamrer seg til håpet om at Vasilij skal overleve. Hun hviler seg i et sjeldent øyeblikk alene på et rom på sykehuset da en renholder hamrer på døren: «Du må komme! Vasilij roper etter deg!»
Ljudmila løper, men hun kommer for sent. Vasilij Ignatenko er død.
Les også: Mer enn 100 milliarder mennesker har levd på Jorden. Kun tre har ikke dødd her
Desember 1986, Tsjernobyl kjernekraftverk
Siden ulykken har over en halv million mennesker deltatt i opprydningsarbeidet.
Som en moderne katedral reiser den såkalte «sarkofagen» seg rundt den ødelagte reaktor 4. 206 dager, mer enn 400 000 m3 sement og 7300 tonn metall er brukt for å dekke til de
74 000 m3 voldsomt forurensede restene av reaktoren. En stor del av byggearbeidet er utført av roboter på grunn av den kraftige strålingen.
Inne i bygningen ligger også liket av ingeniøren Valerij Khodemtsjuk, som døde i eksplosjonen. Strålingen gjør at han ikke kan hentes ut. Sarkofagen er blitt Khodemtsjuks mausoleum, det dyreste siden faraoenes tid.
For mange borgere ligner sarkofagen et skammens minnesmerke over Sovjetunionens æra. Ulykken, hemmelighetskremmeriet og den trege evakueringen er for dem et bevis på at det er noe galt med hele maktapparatet.
Den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov ønsker mer åpenhet, og bruker ulykken som bevis på at det er nødvendig. I 1995 skriver han i sine erindringer:
«Tsjernobyl kastet lys over mange av sykdommene i systemet vårt. Ulykken var en alvorlig påminnelse om hvor gammeldags teknologien var, men også om at det gamle systemet hadde spilt fallitt».
Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Historie.
Annonse: Her kan du abonnere på magasinet "Historie".
Nytt lokk over atomreaktoren i Tsjernobyl
I 2010 startet arbeidet med å bygge en enorm stålkuppel over atomkraftanlegget i Tsjernobyl. Kuppelen skal beskytte mot at stråling lekker ut i minst 100 år. Kuppelen er 110 meter høy og har en lengde på 270 meter. Kuppelen ble fullført sent i 2018 og tatt i bruk i 2019 etter flere forsinkelser i byggeprosessen.
Les mer om den nye kuppelen over Tsjernobyl her: https://en.wikipedia.org/wiki/Chernobyl_New_Safe_Confinement
FOTO: By Berria - Translation of File:1121-Txernobylgo zentral nuklearrerako sarkofago berria.svg, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=69888281
Denne saken ble første gang publisert 26/04 2016, og sist oppdatert 26/04 2021.
