Test: Audi A8 og Mercedes S-klasse
Trusselen fra baksetet
I Vi Menn denne uke har vi testet de to nye, tyske limousinene Mercedes-Benz S400d og Audi A8L. Her kan du være sjef i baksetet.
VI MENN FORDEL: Normalt venter man jo ikke å bli tatt bokstavelig når man spør «Er det du eller jeg som kjører?».
Med mindre man kjører Mercedes-Benz S400d 4Matic Lang eller Audi A8L 55 TFSI Quattro LWB.
Da kan spørsmålet straks utløse en interessant diskusjon. Og tro ikke at svaret avhenger av hvem som sitter bak rattet.
Som om sjåføren ...
Det er mange som misforstår de tyske bilgigantenes limousinsatsinger. De mange har for seg at slike biler kjøpes av folk som ønsker ekstrem kjøreglede, tekniske utslag av genial oppfinnsomhet, samt automatikk som hjelper gjennom truende og/eller umerkelige kriser.
Som om bilene er overflødighetshorn av teknikk og finesser av hensyn til sjåføren. Hah!
Tyskerne som produserer Audi og Mercedes er ikke blitt giganter fordi de er flinke til å lage biler – alene. Deres evne til å forstå bilkjøperens behov før bilkjøperne selv gjør det, kjenne deres svakheter og begrensninger, har vært minst like avgjørende.
Prestisjemodellene i limousin-klassen, for eksempel: De er selvsagt ikke designet og utstyrt med tanke på den som skal kjøre dem. Som om Fritz Hübelmayer (eller hva han nå heter, Angela Merkels privatsjåfør) eller «Gulbrandsen» som kjører byrådsleder Raymond Johansen eller byråd Lan Marie Nguyen Berg når politiet mener hun bør la sykkelen hvile av hensyn til hennes egen sikkerhet, hadde noe de skulle ha sagt.
Ledermangel
Sannheten om limousinene er at den som sitter bak rattet er redusert til «sjåfør» i betydningen; Den som svinger og gir gass.
I bunn og grunn virker det ikke som at bildesignerne har særlig høye tanker om den som skal sitte bak rattet.
Og det gjelder både om en velbeslått kjøper skulle få det for seg at han skulle kjøre bilen selv, eller om det er en plebeier i uniform.
Ta Audi A8, for eksempel: Bilen er utstyrt med et utall «assistenter». De skrur på lyset, av lyset, inni, utenpå, lager stemning, duft, parkerer bilen for deg og passer på at ingen kan kritisere deg for å kjøre for tett på bilen foran.
Det er kort og godt så mange assistenter at bilen burde vært levert med en mellomleder. Med mindre man tar for gitt at bilens overhode også har velutviklet sans for ledelse, selvsagt.
Mercedesen ligger ikke langt etter.
Så hvordan skal en stakkars sjåfør komme gjennom hverdag og fest uten å kjede seg i søvn?
Her har designerne bidratt med tekniske finesser av den typen som gir bekvemmelighet uten at det av den grunn fører til økt innflytelse. Friskluft nedenfra, for eksempel. Praktisk om man har hvit sjåføruniform, og ikke vil ha skjolder fra kontaktpunkter mellom svett hud og eksklusivt skinninteriør.
Og massasje i setet. Man kunne selvsagt ønsket seg at massasjen automatisk ble innstilt etter sjåførens sinnsstemning og grad av opplagthet.
Avskjermet
Man kan saktens spørre hvorfor det tross alt er knyttet såpass mange finesser til førerplassen. På den annen side; Det gjelder å finne en balanse.
Det hender nemlig at eiere av slike limousiner, diskret når risikoen for å bli sett er liten, selv setter seg bak rattet. Da er det best de får et mest mulig skånsomt møte med arbeidsklassens arbeidsvilkår.
Eller de harde realiteter ute i trafikken. I slike stunder kan en velbeslått eier sitte med hendene om et mykt og delikat lærtrukket ratt. Bare et forsiktig sus av veltemperert luft fra klimaanlegget høres mens livets teater fremføres langt borte, på den andre siden av panseret der en ensom stjerne viser hvor deres rullende imperium slutter og virkeligheten begynner.
Vel å merke hvis det er en Mercedes av S-klassen de har mellom hendene.
Audis jevnbyrdige variant tilbys ikke med tilsvarende siktemidler.
I slike stunder er det å håpe at ikke hvemsomhelst sitter i baksetet. Svigermødre for eksempel. Aller helst bør det ikke sitte noen der. For sitter det noen der, og det er feil person som sitter der, da får bileieren oppleve et styrkeforhold så snudd på hodet at man egentlig må være britisk aristokrat med hang til hygieneartikler og strenge, voksne guvernanter for å sette pris på det.
Plassen til høyre bak i Audi A8L er nemlig tilpasset de myndige. Med fjernkontroll og skjermer kan diktatoren i baksetet bestemme innvendig belysning (farge, temperatur og styrke), innslipp av dagslys bestemme musikken, radioprogram (og eventuelt overkjøre sjåførens forsiktige fremstøt) og TV-program.
Og hvis baksetebossen har ledig kapasitet eller kontrollbehov, kan han eller hun følge med på fart, drivstofforbruk, serviceintervaller og andre ting sjåføren normalt ikke vil dele med andre enn medsammensvorne.
Kort og godt; ingen sjåfør-yrkeshemmelighet er lenger en yrkeshemmelighet. Og skulle divaen eller autoriteten i baksetet slite med flatulens, er det også vedkommende som kan styre parfymeringen av salongen – om det er sommerduft eller vinterduft som skal dekke sjefens kroppsgasser, og om kompensasjonen for overklasselytene skal være sterk eller svak.
En sjåfør i en Audi A8L med feil person i baksetet vet hva det vil si å bli overkjørt bakfra.
Luksus-lesesal
Det er mulig at Daimler har designet S-serien med tanke på fredsskapende virksomhet. Mens forholdet mellom for- og baksetet i Audien fort får karakter av maktkamp, synes Mercedesen å være designet for å skape harmoni, balanse og distanse mellom kupeens ulike deler.
Også i Mercedes S-serien kan baksetepassasjerer finne på mye gøy med teknikk om de kjeder seg. Men dybden i setene, den justerbare ryggvinkelen og nakkestøtten som ifølge testpersoner fra de yngre årsklasser mest av alt føles som puter, inviterer ikke til opposisjon og overstyring.
Det sier sitt at husets 18-åring forla innspurten for en viktig prøve på skolen til baksetet i test-limousinen. Her fant han ro, konsentrasjon, harmoni, fred fra sin lillesøster, og inspirasjon til å yte litt ekstra – ikke fordi han var ute å kjøre. Noen tilsvarende hadde ikke gått i en Audi A8. Der var det altfor mye morsomt for hånden i baksetet.
Komplekser
Audi A8 og Mercedes S-serie er finalebidragene i tysk mesterskap i å stappe mest mulig stæsj inn i en svart kasse på hjul. Både tenkelig og utenkelig, nyttig og meningsløs stæsj.
Og så er artig liten detalj: Begge har juksepotter. Det er som om bilene ikke helt tror på seg selv. Det er rett og slett søtt med limousiner med mindreverdighetskomplekser. Som uansett hva de gjør, ikke blir verdsatt i fullt monn.
Denne saken ble første gang publisert 25/04 2018, og sist oppdatert 16/09 2024.
