Tørrfisk og barnearbeid i Bangladesh

Til tross for at jeg befinner meg et godt stykke unna byer og forurensning, er lufta alt annet enn morgenfrisk. Det stinker råtten fisk. Sola er på vei over kanten i øst, men gjør ikke omgivelsene særlig mer tiltrekkende. Og midt oppi alt dette står en guttunge og henger opp fisk på et stakitt.

– Tre – fire dager, så har fisken tørket, forteller han forsiktig.

Arfathulla er 11 år gammel, og ikke bare jobber han fra morgen til kveld seks, noen uker syv dager i uka for 32 kroner dagen. Han har allerede gjort dette i fire år.

Gledesløst

– Foreldrene hans lever et annet sted i landet, Arfathulla er her som arbeider fra november til mai, forteller kjentmannen min Mamoon og viser vei videre. I denne stinkende suppa av råtnende fisk, insekter, rotter, gjørme og brakkvann, arbeider mer enn 50 000 mennesker. Påtagelig mange av dem er barn. Som åtte år gamle Kohinoor og hennes venninne Charlene. De sitter på huk og sorterer fisk, eller henger de opp. Ansikter uten smil eller glede.

Uten familie

Nå har jeg gjentatte ganger opplevd at mange nordmenn kun ser verden gjennom norske briller. Og da er alt barnearbeid fæle greier. Ute i verden har jeg opplevd at barn kan være stolte over å hjelpe sin familie med å skaffe mat på bordet. Da er ikke arbeidsoppgavene veldig krevende, men likevel betydningsfulle. Og dette gir barna en følelse av å være en viktig del av familien.                       

Slik er det ikke her. De fleste av barna jeg snakker med bor her uten familien, eller de har ikke familie i det hele tatt. De er her kun for å jobbe, og oppgavene er harde. Flere har sår i hendene samtidig som de står under sola time etter time med minimalt av mat og drikke.

Slaveriet historie

Til tross for dette, finner jeg faktisk et lite lyspunkt: Da jeg var her første gang tilbake i 2001, møtte jeg flere barn som regelrett var slaver. Foreldreløse gategutter fra landets større byer hadde blitt lokket med løfte om jobb, inntekt og gratis mat De endte med å jobbe 12 timer i døgnet med å sortere og henge opp fisk, uten å få en eneste Taka i lønn. De fikk mat, men det var bare så vidt. Da regntiden kom, ble mange overlatt til seg selv, og hvert år døde flere.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Slik skjer sikkert nå også, men det er tilsynelatende langt fra så ille nå som den gang:

– Jeg har forhørt meg med mange, både barn og voksne, og alle får betalt, tror min kjentmann, men innrømmer at barna burde vært på skole, ikke her.

Selvsagt er det fattigdommen som driver både barn og voksne til dette. Mange er foreldreløse, og har ikke særlig annet valg. Her får mat, et sted å sove, og kanskje en fremtid?

Slo seg opp 

– Jeg har jobbet her siden jeg var guttunge, minnes Boshid Achmed, og forteller at han ble banket opp, fikk knapt nok mat og jobbet mer enn tolv timer i døgnet da han som barn ble brakt ut hit for å jobbe.

Så smiler han brått og slår ut med armene i sin lille tørrfiskbutikk.

– Men jammen var det verdt det.

Achmed jobbet seg opp fra ingenting og har klart å åpne sitt eget lille utsalgssted her på stranda.

– Du vet, tørrfisk er svært populært i Bangladesh, så folk kommer helt fra Dhaka for å kjøpe kilovis, som de igjen selger i butikkene sine i hovedstaden, forteller han.

Achmed forklarer at prisene for kvalitets-tørrfisk varierer fra 800 Taka til hele 3000 Taka pr. kilo (ca. 85 kr til ca. 318 kr.).

– Og særlig er disse verdifulle, skryter Achmed og drar frem en haug med tørket småhai, hvilket berører et annet tema, som er ganske aktuelt i øyeblikket; overfiske.

Hønemat

Tørrfisk er usedvanlig populært i Bangladesh, hvilket betyr at det er penger å tjene. I Norge er vi nok litt mer pirkete på hva slags fisk vi drar opp av havet hjemme. Her derimot, trekker de opp absolutt alt de finner av havet. Fiskerne bruker finmaskede garn, de fisker fra båter og de fisker fra land. Babyhai, fiskeyngel av alle slag, djevelrokker, sverdfisk, reker, krabber og alt annet blir dratt om bord.

– Tunfisk, knivfisk og et par andre typer er de som gir mest penger, forteller Mamoon. Men folk kjøper alt. Og er det ikke brukbart som menneskemat, blir det til dyrefôr.

Barbent

I utkanten av denne fiskelandsbyen er lukta om mulig enda verre. I 34 graders varme står en kar barbent i en haug av råtnende dyr de har dratt opp av havet. Mellom spadetakene forteller han at alt skal gå til dyrefôr – nærmere bestemt til høner.

Flere studier forteller at rundt en tredjedel av alt som fiskes opp av verdenshavene, går til dyrefôr. Noe som bidrar sterkt til å tømme havet for alt liv.

Storfangstene forsvant

– Vi fôrer høner med småfisk fra havet – fisk som kunne grodd seg større enn ti høner og foret lang flere mennesker denne ene høna, hadde de fått leve, påpeker Amanulla. Han driver tørrfiskproduksjon like ved dyrefôrprodusenten, og forteller surt at da han var ung, var det helt vanlig å dra opp fisker på 50 kilo og mer.

– Men det skjer nesten aldri lengre, innrømmer han. Likevel er Amanulla fornøyd denne morgenen. Dagen før kom hans fiskere inn med en båtlast full av tunfisk.

– Det aller beste havet kan gi oss, forklarer han og sprer fiskekroppene før han henger dem på tørk i sola.

– Du vet at å tørke mat i sol og vind, er den eldste, billigste og enkleste metoden for å bevare ferskmat, forteller han mellom slagene, og påpeker at tørket fisk er holdbar i flere år.

Sulten

Fluene surrer i store mengder og i krokene piler et par rotter, likevel hevder kjentmannen min at dette er et av beste stedene i hele landet å kjøpe tørrfisk; – renslig og hygienisk. 

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Insektmidlet DDT, samt salt, blir brukt av tørrfiskprodusentene i små doser.

Dette har flere av produsentene selv innrømmet. DDT ble forbudt i Norge i 1970, med ett unntak. Men i 1989 ble forbudet totalt. DDT har svært ødeleggende konsekvenser for miljøet og dyrelivet. Siden har verdenssamfunnet jaktet et like effektivt giftstoff mot uønskede insekter.

Amanulla kjent for at fisken hans bruker mindre tid fra havet til den henger på tørk i sola enn hos de andre produsentene, hevder han selv. Han stikker et knippe halvtørkede småfisk som har ligget i sola hele dagen, opp i ansiktet.

– De lukter friskt og godt, hevder han og snuser inn den litt halvråtne aromaen.

– Lukten av tørrfisk gjør meg alltid sulten, avslutter Amanulla og inviterer en ikke så sulten nordmann på middag.

Synkende produksjon

Tørrfiskproduksjonen i Bangladesh synker gradvis.

Overfiske, dårlige betalte fiskere, samt pirater som angriper fiskere på havet, gjør at mindre fisk blir tatt opp.

Dette fører igjen til mindre råstoff til tørrfiskprodusentene. Samtidig har etterspørselen etter tørrfisk økt, som følge av en voksende befolkning.

Årlig blir derfor flere hundre tonn tørrfisk importert til Bangladesh fra blant annet India. Tørrfisk produksjonen i Bangladesh foregår fra omtrent midten av oktober til mai, under den tørre årstiden.

I Cox’s Basar, hvor jeg besøkte tørrfisk produksjonen, arbeider mer enn 50 000 mennesker, og ytterligere tusener er involvert indirekte.

Denne saken ble første gang publisert 17/09 2019, og sist oppdatert 09/09 2019.