10 år siden In-Amenas-angrepet – fem norske ble drept
Terrorangrepet i In Amenas: At de to nordmennene nektet å bidra, kan ha forhindret en enda større katastrofe
Terroristene tok seg inn i ly av nattemørket og slo til grytidlig om morgenen. De tungt bevæpnede islamistene gikk brutalt til verks, 38 ansatte fra en rekke land ble drept – fem av dem var nordmenn. I motangrepet ble 29 av gisseltagerne drept, ytterligere tre ble pågrepet.
Mens skarpladde våpen var rettet mot nordmennene langt ute i ørkenen i Algerie, måtte de ringe hjem til Norge for å viderebringe terroristenes krav og advare den algeriske hæren mot å gå til angrep.
Hvem som var venn og hvem som var fiende, fremsto som høyst uklart.
For terroristene hadde åpenbart innsidekunnskap om gassproduksjonsanlegget og hvem som var på jobb denne onsdagen i januar 2013.
Overrasket
I disse dager er det 10 år siden terroraksjonen mot gassproduksjonsanlegget In Amenas i den sørøstlige delen av Algerie. Norske Statoil (nå Equinor) var – og er – en av de sentrale partnerne ved dette anlegget, og har vært det siden 2003.
Fabrikken i Tiguentourine utenfor småbyen In Amenas behandlet gass fra fire ulike gassfelt. I ørkenen inn mot grensen til kruttønna Libya, ble naturgassen renset og klargjort for frakt gjennom gassrørledninger nordover mot Middelhavet. Gassproduksjonen var omfattende: Mer enn 10 prosent av Algeries totale gassproduksjon fant i 2013 sted i In Amenas. Rundt 800 mennesker jobbet ved anlegget som kunne bli tidendes terrorbombe dersom for eksempel islamistiske ekstremister lykkes i å sprenge gassfabrikken i luften.
32 tungt bevæpnede islamistiske terrorister hadde planer om akkurat det, der de tok seg gjennom ørkenen og startet angrepet litt over klokken 05.30, 16. januar 2013.
De angrep først en buss med produksjonsarbeidere, deretter delte terroristene seg i to lag. Det ene dro til fabrikkens boligområde, det andre til produksjonsanlegget som lå 3,5 kilometer unna.
Lyset forsvant
I produksjonsanlegget var vedlikeholdssjef Bjarne Våge på jobb. Han ble tatt som gissel, men klarte å komme seg løs og rømme fra terroristene.
– Jeg er ikke i tvil om at det reddet livet mitt, fortalte han til NRK etter hendesen.
Sammen med Tore Bech, Hans M. Bjone og Thomas Snekkevik var han inne i prosessanlegget da alarmen gikk.
De fire hadde satt seg ned for en kopp kaffe da lyset plutselig forsvant. De trodde først det var en såkalt «shut-down,» derfor reiste de seg og gikk mot kontorplassene sine.
På veien kikket Våge ut døren, men så bare en brennende gassflamme. Alt annet var helt mørkt inntil stillheten og mørket ble brutt av en lyd og noen røde lysglimt han først trodde var fyrverkeri. Det var så kaldt ute at de fire nordmennene gikk for å kle på seg varmt tøy. Før Våge rakk å få kledd mer på seg, kom fire ukjente menn inn i rommet. De hadde dekket til ansiktet, bare øynene syntes.
– De siktet på oss med gevær og sa straks at «dere er gisler», fortalte han senere.
Bjarne Våge forsøkte å veksle noen ord med Hans M. Bjone, men fikk et kraftig spark av en terrorist, samt en klar melding: «Vær stille, ellers dreper vi deg!» Deretter ble de fire norske gislene ført ut og kommandert ned på bakken foran en bil som sto med lysene på, og bakbundet med strips.
I skuddlinjen
Terroristenes krav var rettet mot myndighetene i Algerie: En pågående militæraksjon skulle avsluttes, fanger skulle løslates fra fengsel. Algeriske myndigheter nektet å forhandle. Dermed havnet nordmennene i skuddlinjen.
Da terroristene innså at de ikke klarte å rømme med gislene, ønsket de å sprenge gassfabrikken. De forsøkte å sprenge en bil og tenne på en tønne med drivstoff for å skape en større eksplosjon, men heller ikke dette fikk de gjennomført.
Fakta om terrorangrepet i In Amenas
16. januar gikk en gruppe væpnede islamister til angrep på gassanlegget i In Amenas sørøst i Algerie, der de tok et hundretall gisler.
Anlegget drives av Statoil (nå Equinor), BP og det algeriske oljeselskapet Sonatrach.
17. januar innledet algeriske styrker en aksjon for å ta tilbake anlegget. Da aksjonen var fullført 19. januar, var 29 av gisseltagerne drept, mens tre var pågrepet.
40 ansatte fra en rekke land ble drept under angrepet, inkludert de fem nordmennene Tore Bech (58), Thomas Snekkevik (35), Hans M. Bjone (55), Alf Vik (43) og Victor Sneberg (56).
Angriperne tilhørte en gruppe ledet av den algeriske islamisten Mokhtar Belmokhtar, som hevdet at angrepet var hevn for Frankrikes militæroperasjon i Mali.
For gassanlegget var blitt stengt ned da alarmen gikk. Hans Bjone (55) og Tore Bech (58) ble forsøkt tvunget til å sette i gang en omstart av gassanlegget. Etter tur ble Bech og Bjone tvunget inn i kontrollrommet, men terroristene innså snart at det ikke nyttet bare å trykke på én knapp for å starte anlegget. At de to nordmennene nektet å bidra, kan ha forhindret en enda større katastrofe med tap av langt flere liv.
Ifølge anleggssjef Ben Abdouda Lotfi for det algeriske selskapet Sonatrac viste nordmennene enorm tapperhet og mot under aksjonen:
– Jeg kan bekrefte at mine norske venner ble forsøkt tvunget til å sette i gang en restart av gassanlegget. De motsatte seg ved å si at de ikke visste hvordan man gjorde det. Det var en heroisk handling, sa Lotfi til VG etter at angrepet var over.
Så aldri kameratene igjen
Etter at terroristene ga opp å få åpnet gasskranene, ble de fire nordmennene Bjone, Bech, Snekkevik og Våge ført mot terroristenes biler.
Da bilene kjørte vekk fra kontrollrommet, var Bjarne Våge sikker på at terroristene vil frakte dem ut fra anlegget og til et ukjent sted i ørkenen. Han kjente at stripset rundt hendene var i ferd med å løsne.
Men terroristene kjørte i stedet inn mot en del av produksjonsanlegget, en diger stålkonstruksjon. Gislene ble tvunget til å legge seg ned på et betonggulv, mens terroristene sto rundt dem.
Våge ble dratt på bena, men fikk kort etter beskjed om å legge seg ned igjen. Han kjente at stripset hadde løsnet helt, og i stedet for å adlyde ordre, la han på sprang inn mellom stålkonstruksjonene.
En av terroristene tok opp forfølgelsen, og truet med å drepe nordmannen. Våge fryktet å få en kule i ryggen, men terroristen våget trolig ikke å skyte av frykt for å treffe en gassledning.
Våge fortsatte å løpe til han var ute av syne, mens terroristen ga opp jakten. Våge kom seg til et gjerde og klatret over den tre meter høye porten med piggtråd. Han ramlet ned og brakk et ribben, men kom seg vekk og gjemte seg ute i sanddynene.
Han fikk aldri se Tore Bech, Hans M. Bjone og Thomas Snekkevik igjen. Heller ikke Victor Sneberg (56) og Alf Vik (43). De ble tatt som gisler ved boligområdet og døde da terroristene forsøkte å flytte gislene mens den algeriske hæren gikk til motangrep med helikoptre.
i januar for ti år siden. Foto: AP Photo
Sikkerhetstiltakene sviktet
Terrorangrepet og de mange drapene var et voldsomt sjokk for hele organisasjonen i daværende Statoil – og for de andre partnerne, britiske BP og algeriske Sonatrac.
I Statoil ble det satt i gang en omfattende granskning av hendelsen. Den slo fast at det hadde vært omfattende svikt både i indre og ytre sikkerhet på anlegget. Sluttrapporten listet opp ikke mindre enn 19 anbefalinger til tiltak som burde gjennomføres.
Én av de kritiske konklusjonene var at man hadde basert seg i for stor grad på det algeriske militæret.
– De samlede indre og ytre sikkerhetstiltakene på anlegget sviktet. Hverken Statoil eller samarbeidspartnerne kunne forhindret angrepet. Statoils bidrag til krisehåndteringen var effektiv og profesjonelt, oppsummerte granskingsleder Torgeir Hagen da rapporten ble lagt frem.
Daværende konsernsjef i Stat-oil, Helge Lund, forsøkte ikke å unnskylde selskapet for det som hadde skjedd.
– Vår oppfølging av sikkerheten har ikke vært god nok. Dette tar jeg som leder og vi som selskap innover oss, sa han.
Dagens landsjef for Equinor i Algerie, Bjørn Kåre Viken forteller til Vi Menn at mye er gjort for å hindre gjentagelse av terroraksjonen i årene som har gått. Han har jobbet i det afrikanske landet i flere perioder. Da terrorangrepet skjedde, var han nettopp ansatt som ny landsjef. Han satt på kontoret i Stavanger og ventet på å tiltre stillingen i Algerie.
– Det var svært spesielt å skulle overta etter en person som ikke lenger var i live. Min forgjenger var blant dem som ble drept i angrepet, forteller Viken.
Nye strenge rutiner
Da selskapets egen granskningsrapport ble lagt frem, orket Viken til å begynne med ikke å lese alt som sto der.
– Jeg visste jo hvem det ble referert til, det ble vanskelig.
Men jeg mener i det store og hele at rapporten var god, og vi kan «tikke av» for alle anbefalingene. I ettertid har det som skjedde ført til at «security»-delen av sikkerheten er forsterket. Målrettet arbeid har ført til en rekke tiltak og en kulturell endring, ikke bare i vårt selskap, sier Viken.
Han viser til at samtlige 19 forbedringspunkter fra granskningkommisjonen foreslo, er satt ut i live. Strengere rutiner er innført på en rekke områder, blant annet hvem som får vite hva og når.
Slike opplysninger er det i dag langt vanskeligere å få tak i.
– Vi har i det hele tatt gjennomført en rekke tiltak som har økt fokuset på sikkerhet, hvordan vi behandler informasjon, opplæring av ansatte og slike ting. Den ytre forsvarsringen er fortsatt det militære, men innenfor har det skjedd mye, sier Viken.
– Hvordan vurderer dere dagens trussel i området?
– Det er vår vurdering at trusselbildet er endret i positiv retning, men vi kan ikke si at trusselen er borte. Algerie er et trygt land, men med noen ikke like gode naboer. Terrorangrepet i 2013 fikk naturlig nok voldsom oppmerksomhet. Angrepet traff algirierne i hjerteroten, og fortsatt opplever jeg på vegne av Equinor å få fine kommentarer fra fremmede som ikke har glemt, sier Bjørn Kåre Viken.
Saharas «Bin Laden» sto bak angrepet
Aksjonen ble gjennomført av en ekstrem islamistisk gruppe, ledet av Mokhtar Belmokhtar – også kjent som «Den enøyde.»
Terroristlederen Mokhtar Belmokhtar, som påtok seg ansvaret for angrepene mot In Amenas-anlegget, hadde mange navn. Han het opprinnelig Khaled Abou al-Abbas og var født den 1. juni 1972 i Ghardaia i Algerie.
Som voksen gikk han under kallenavn som «Den enøyde.» Navnet fikk han etter at han mistet sitt venstre øye i den algeriske borgerkrigen på 1990-tallet. Han gikk også under mer infantile navn som «Den utagbare/ufangelige,» og «Marlboro.»
I de første årene på 2000-tallet sto Belmokhtar og hans medsammensvorne bak flere kidnappinger, blant annet av de kanadiske diplomatene Robert Fowler og Louis Guay. De ble holdt fanget i 130 dager før de ble løslatt. Kidnappingene gjort Belmokhtars gruppe AQIM til den rikeste al-Qaida-filialen i verden.
Det er flere ganger meldt at Belmokhtar har blitt drept, men det er aldri blitt bekreftet. Han skal for eksempel angivelig ha blitt tatt av dage i et amerikansk luftangrep i Libya i juni 2015. Men i november samme år ble han knyttet til angrepet mot et hotell i Malis hovedstad Bamako der mer enn 20 personer ble drept.
Den siste påstanden om hans død kom etter et fransk flyangrep i den sørlige delen av Libya, 15. november 2016. Da lederne for jihadistgruppene Ansar Dine, Macina, al-Murabitun og AQIM sammen erklærte opprettelsen av gruppen Nusrat al-Islam, var ikke Belmokhtar med på den felles videoen. Hans stedfortreder Abu Hassan al-Ansari var der i stedet.
Det har ikke kommet noen kjente livstegn fra In Amenas-terroristen siden 2016, og man antar at han er død. Al-
Qaidas leder Ayman al-Zawahiri omtalte blant annet Belmokhtar i september 2021 som martyr. Al-Zawahiri ble selv drept i et amerikansk droneangrep i Kabul tidlig i august 2022.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2023
Denne saken ble første gang publisert 12/01 2023, og sist oppdatert 16/01 2023.
