38 ble drept i blodbad i New York
Terror på Wall Street
Klokken i Trinity Church i Wall Street på Manhattan slo 12 tunge slag. Det siste ble fulgt av en voldsom eksplosjon. Gater og fortau ble dekket av blod, avkuttede lemmer og alvorlig sårede mennesker. 38 personer mistet livet. Men hvem sto bak?
Formiddagen 16, september 1920 var vakker; en knallblå himmel hvelvet seg over Manhattan, luften var tørr og klar, temperaturen lå rundt 20 grader. En gammel, mørk hest kom traskende østfra gjennom finansgaten Wall Street i New York, en like gammel vogn slingret i skjækene bak dyret. Ekvipasjen vakte ingen oppsikt, selv om bilene for lengst hadde gjort sitt inntog på Manhattan.
Hesten stoppet like utenfor nummer 23, der storbanken J.P. Morgan & Co hadde sin kontorer. Hvem som satt på bukken og holdt i tøylene, var det knapt noen som la merke til i den travle gaten – som var ekstra travel akkurat ved lunsjtider. For klokken nærmet seg noon – 12.00.
Børsen var åpen, og på innsiden gikk handelen for fullt. Fra de mange kontorene i området begynte folk å strømme ut i gatene for å ta en pause i en hektisk tilværelse. Bud løp for å hente mat og drikke til meglere og andre ansatte, noen var på vei for å ta en rask lunsj i en av de mange kafeene i strøket, andre var på vei til møter utenfor kontorene der de arbeidet.
De fikk overhodet ikke noe forvarsel.
Tidsinnstilt
Bomben som lå gjemt bak i vognen bak den gamle, mørke hesten viste seg senere å ha bestått av rundt 45 kilo dynamitt. Sammen med sprengstoffet var det plassert om lag 230 kilo jernbiter og -splinter. Det var disse som forårsaket de største ødeleggelsene da bomben gikk av noen sekunder over klokken 12.
Eksplosjonen, som ble utløst med en tidsinnstilt detonator, pulveriserte både hesten og vognen den hadde trukket etter seg. Tusenvis av vindusruter i et område i en radius på nærmere en kilometer ble knust og glassbitene raste ned på intetanende forbipasserende. En brunaktig røyksøyle steg mot himmelen, gnister satte fyr på en bygning så høyt som i 12. etasje. Fasaden på J.P. Morgans lokaler ble fullstendig knust – vindusrutene ble sprengt innover med voldsomt kraft. Thomas Joyce, en av sjefene for aksjehandelen, jobbet like ved et vindu ut mot gaten, og ble drept på stedet.
Det samme gjorde 29 andre tilfeldige personer, mens åtte andre senere døde av skadene de fikk. De fleste var unge mennesker; bud, stenografer, kontorister og meglere på Wall Street. I tillegg ble mer enn 400 personer mer eller mindre alvorlig skadet.
Komplett kaos
Synet som møtte redningsmannskapene rett etter eksplosjonen, er krevende å forestille seg. Et avkappet kvinnehode sto fast i murfasaden på Wall Street nr 23 – hodet hadde fortsatt hatten på.
En kontorist som var blitt blindet av eksplosjonen og hadde fått sprengt av seg bena, prøvde desperat å krype i sikkerhet. En av hovene på hesten fløt i en blodpøl, et vitne fortalte senere at den hadde glitret i solskinnet.
Samtidig som de som var rammet fortvilt prøvde å komme seg vekk, strømmet massevis av skuelystne til for å se hva som hadde skjedd. Inne på børsen strenet president William H. Remick opp på podiet (det var forbudt å løpe over gulvet) og ringte med klokken for å stanse dagens aksjehandel. Meglere og andre ansatte styrtet i vill fart ut av lokalene, uten helt å ane hva som hadde skjedd.
Kaoset var komplett. Redselen enorm.
Og politiet? De var lenge så godt som fraværende ved åstedet.
Transportstreik
I sin bok «The Mystery of the Wall Street Explosion,» skriver forfatteren Sidney Sutherland at årsaken til det, var at en stor del av politistyrken var opptatt med en transportstreik i Brooklyn.
Ute i gatene begynte politi og brannmannskaper etter hvert å få en viss kontroll med situasjonen. De klarte å rydde vei for ambulansene, fem-seks konstabler sto med skuddklare våpen utenfor de offentlige bygningene og holdt vakt. 40 minutter etter eksplosjonen kom en avdeling soldater med ladde rifler og bajonetter på, trampende inn Wall Street.
I tillegg til alle de døde og sårede, var de materielle ødeleggelsene enorme. Morgan-bygningen hadde fått svært store skader, men strukturen var ikke skadet, og den står der den dag i dag.
Sinte italienere
Det ble lagt ned en enorm innsats i jakten på den eller de ansvarlige. Detektivene besøkte mer enn 500 leiestaller langs hele atlanterhavskysten i håp om å finne eieren av hesten som fraktet sprengstoffet, men uten å lykkes. Tusenvis av mennesker ble avhørt, etterforskerne kom ingen vei. Hver eneste leverandør av sprengstoff ble oppsøkt og avhørt, med samme magre utfall.
Ikke på noe tidspunkt har grupper eller enkeltpersoner stått frem og tatt på seg ansvaret for det som hendte. Men teoriene florerte – både offisielt og uoffisielt.
Mange eksperter har pekt på de såkalte «Galleanistene» − italienske anarkister – som hadde utført en serie mindre bombeaksjoner året før. Angrepet ble sett på det verste i en serie aksjoner med utspring i sosial uro etter 1. verdenskrig, voldsom arbeidsledighet og en generell antikapitalistisk holdning i hele USA.
En bunke løpesedler med anarkistisk innhold som ble funnet i en postboks bare et kvartal unna Wall Street ble tatt til inntekt for denne antagelsen.
900 millioner dollar
Var aksjonen en ren hevn for prosessen mot de to italienske anarkistene Nicola Sacco og Bartolomeo Vanzetti som i april 1920 ble dømt til døden for et drap og et ran de konsekvent nektet for å ha begått? Spørsmålet ble reist, men aldri besvart.
... en stor del av politistyrken var opptatt med en transportstreik.
Én teori om at eksplosjonen var et forsøk på å drepe bankmannen J.P. Morgan ble lagt bort fordi han var i Europa da angrepet skjedde. En annen teori var at eksplosjonen egentlig var et forsøk på å rane deler av USAs gullbeholdning som ble oppbevart i en av Finansdepartementets bygninger like ved. Akkurat denne dagen var 900 millioner dollar i gullbarrer på flyttefot, men transporten ble ikke angrepet, og teorien raskt begravet.
Politiet klarte imidlertid å tyde noen bokstaver på hesteskoene som ble funnet etter eksplosjonen. Slik fant de frem til smeden som hadde laget skoene: Brødrene De Grazia drev en smie i Elizabeth Street 205.
Siciliansk aksent
En av brødrene identifiserte hesteskoene. Etterforskerne bad ham lage et nytt par. De viste seg å være identiske med dem som ble funnet på åstedet – de hadde en liten defekt som ikke kunne være en tilfeldighet.
I avhør kunne smeden fortelle at en mann som kjørte en hest med en vogn som passet til politiets beskrivelse, hadde vært innom for å få reparert en sko på et av hestens bakben. Da smeden oppdaget en sprekk i selve hoven, foreslo han for den ukjente mannen å lage nye hestesko. Jobben var gjort på 20 minutter, og mannen forsvant.
De Grazia-brødrene beskrev mannen som 25–30 år gammel, om lag 165 centimeter høy, med kraftige skuldre og bryst, svart hår, mustasje og myke, velpleide hender, og som snakket engelsk med siciliansk aksent.
De få vitnene som mente å ha sett hestekjøreren like før eksplosjonen hadde gitt ganske ulike beskrivelser. De fleste mente han kunne minne om personen som brødrene De Grazia hadde vært i kontakt med. Andre hevdet det motsatte, mens andre igjen hevdet det hadde vært to eller tre menn på bukken.
Flere tusen vitner
Italieneren Pietro Angelo hadde vært knyttet til planer om et bombeangrep året før. Angelo ble mistenkt, men kunne presentere et vanntett alibi. Ikke desto mindre ble han utvist fra USA og sendt tilbake til hjemlandet. Der skal han angivelig ha kastet en bombe inn i en folkemengde utenfor et operahus – og drept 39 mennesker.
Secret Service og FBI arresterte dusinvis av radikale elementer og avhørte flere tusen vitner, men de klarte aldri å finne noen å tiltale for den grusomme forbrytelsen. Først 20 år etter hendelsen ble etterforskningen formelt lagt bort.
... å erstatte de svære steinblokkene vil være uansvarlig og unødvendig kostbart.
Det ble aldri reist noe minnesmerke over dem som mistet livet i angrepet, den nordlige delen av fasaden på Wall Street nummer 23 ble heller aldri reparert. En gammel partner i Morgan-banken sa det slik: «Det er ingenting martyraktig ved å la (steinene) være der. Det er en rent praktisk sak. Dessuten, å erstatte de svære steinblokkene vil være uansvarlig og unødvendig kostbart. For øvrig; det er både rett og riktig at de blir værende der.
Tennisproff mistenkt
Den tidligere tennisproffen Edwin P. Fischer var en tid ekstra sterkt i søkelyset for Wall Street-attentatet.
Han hadde vært blant USAs beste på 1890-tallet, og vant blant annet mixed double-klassen i US Open fire ganger. To uker før eksplosjonen hadde Fischer nevnt for vaktmesteren i tennisklubben sin at «vi» eller «de» ville blåse Wall Street til himmels. Til en medpassasjer på undergrunnen fortalte han at det ville skje den 16. I dagene mellom 11. og 13. september sendte han postkort fra Toronto til flere venner og bekjente og rådet dem til å holde seg unna Wall Street ved tretiden onsdag den 16.
Men ... den 16. september befant Fischer seg i Canada. Det kom etter hvert for en dag at Fischer var sterkt sinnslidende og at han ved en rekke anledninger hadde spådd lignende hendelser, uten at de fant sted.
Da Fischers svoger Robert Pope fikk høre om spådommene, antok han at Fischer hadde hatt et psykisk tilbakefall, og dro for å møte ham i Niagara Falls. Da eksplosjonen ble kjent, overtalte Pope sin svoger til å kontakte politiet.
Den tidligere tennisproffen ankom Grand Central-stasjonen iført to mørke dresser – og med tennisklær under – i fall han skulle få muligheten til å spille et sett eller to.
I avhør forklarte han at han hadde fått beskjed om eksplosjonen «gjennom lufta.» Politifolkene innså raskt at Fischer var mer eller mindre sprø, og fikk plassert ham på Amityville mentalsykehus der han var
i to måneder før han ble utskrevet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 05 2020