Tidenes tøffeste managere
Talent var ikke nok − stjernene trengte også en hardtslående frekkas
De unge musikerne ville så gjerne bli rockestjerner.
Men uten en knallhard og smålgal manager i ryggen skal det mye til for å slå igjennom i musikkbransjen.
I dag kan du oppnå berømmelse ved å lage musikk på fra gutterommet legge resultatet ut på YouTube. Du kan bli verdenskjent over natten gjennom et TV-program eller du kan bli håndplukket til et multimillionprosjekt basert på utseendet ditt alene.
En gang, i rockens gullalder, skulle det mye mer til.
For å kunne «vie seg til kunsten», la mange lovende artister sine skjebner i hendene på en manager som kunne gjøre grovarbeidet for dem.
Det var ikke alltid like lurt.
I hate Elvis
Colonel Tom Parker var manager for Elvis Presley. Parker anså barn og ungdom som et lukrativt marked, og solgte Elvis-leppestift, armbåndsur, joggesko og bamseparfyme i Elvis sitt navn. Også de som ikke likte Elvis i det hele tatt, skodde han seg på ved å selge buttons med «I hate Elvis». De to første årene av Elvis sin karriere innbrakte salg av Elvis-effekter 22 millioner dollar. Tom Parker hadde sørget for at halvpartene av inntektene gikk til ham selv.
Tom Parker hadde innvandret til USA fra Nederland (se faktaboks), men påsto hardnakket gjennom hele karrieren at han var født og oppvokst i USA. At han hadde falskt navn og manglet pass skulle få stor innvirkning på Elvis sin karriere. «Kongen» var etter hvert omtrent like stor i Europa og Asia, som han var i USA. Likevel holdt han bare én konsert utenfor USAs landegrenser i løpet av karrieren. Tom Parker takket nei for turnéavtaler for mange millioner dollar, fordi han selv manglet reisedokumenter.
Dermed måtte Parker finne alternative inntektskilder, noe som forklarer alle B-filmene Elvis var med på i løpet av 1960-tallet. Og da den gambling-glade manageren fikk et tilbud om fast engasjement på The Hilton i Las Vegas på slutten av 1960-årene, falt brikkene på plass: 600 konserter ble det til slutt på Elvis, før han døde i 1977, nedbrutt og ødelagt av piller og medisiner.
Falsk identitet
Elvis-manager Tom Parker gikk under kallenavnet «Obersten», men hans militære karriere sto ikke helt i stil.
Parker tjenestegjorde ikke mer enn noen måneder før da han deserterte, havnet i militærfengsel og pådro seg et nervøst sammenbrudd. Da han noen år senere ble innkalt igjen til tjeneste i 2. verdenskrig, la han raskt på seg 20 kilo og ble regnet som uegnet for tjeneste.
Ikke het han Tom Parker heller. Han var en ulovlig immigrant som kom fra Breda i Nederland, og hans virkelige navn var Andreas van Kuijk-Dries. Hvorfor han dro fra Nederland har vært gjenstand for en del spekulasjon, de drøyeste ryktene setter det i sammenheng med et drap på en dame i nabolaget som skal ha funnet sted omkring den tiden da han forlot Europa.
I 1983 ble Tom Parker saksøkt av dødsboet etter Elvis for dårlig økonomisk styring. Dødsboet vant frem etter en avtale utenfor rettssystemet. Deretter gikk det i kraftig nedoverbakke for den spilleavhengige og gjeldstyngede nederlenderen, som døde av slag i 1997.
Dørvakt og wrestler
Peter Grant var nesten to meter høy, veide over 130 kilo, og hadde en bakgrunn som blant annet dørvakt, stuntmann og wrestler. Han burde dermed ha de fysiske forutsetningene for å kunne bane vei for rockelegendene i Led Zeppelin da han i 1968 ble manager for gruppen.
Led Zeppelin spilte musikk som ikke var like radiovennlig som mye annet på den tiden. Peter Grants strategi var at bandet skulle spille så mange konserter som mulig. Den gang var det vanlig at konsertarrangører var ganske ufine mot urutinerte band, og mye av avtalt honorar pleide å utebli. Dette var det slutt på med Peter Grant. Han brukte størrelsen og et velutviklet temperament, til å få det som han ville. Også de som forsøkte å filme eller ta opp lyd fra konsertene, fikk oppleve managerens vrede.
Det ble noen overfallsanklager, men de fleste er jevnt over enige om at musikere flest fikk bedre vilkår og bedre betalt etter at Grant satte standarden.
Men én ting var å jobbe med konsertarrangører og overivrige tilhengere. Én annen ting var å jobbe med bandet. Blant oppgavene var å skaffe dop, strippere, horer og groupies.
«Bandet tar av seg musikken, jeg gjør alt annet», var filosofien Peter Grant jobbet og levde etter.
En gang da bandet skulle spille i et mafiakontrollert konsertlokale i Warwick, Rhode Island, hadde musikerne festet så hardt at de var en time forsinket. Dette fikk to av arrangørene til å ta seg inn i turnébussen med pistoler mens de ropte ut dødstrusler til bandet. Da reiste gigantiske Grant seg opp, gikk bryskt mot mafiagutta, og skrek og skjelte dem ut til de hadde forlatt bussen. Ingen skulle kødde med bandet hans, selv ikke mafiaen.
Slåsskamp med publikum
Rocken var i ferd med å bli stueren da punken eksploderte på 1970-tallet. På rekordtid oppnådde Malcolm McLaren legendestatus. Den kreative manageren for Sex Pistols brukte publikumsstunt og kontroverser til å oppnå publisitet. Bandets første store hitsingle «God Save The Queen» ble forbudt spilt på BBC og flere andre radiostasjoner på grunn av raljering med det britiske kongehuset. Påstander om at hitlistene var fikset for at ikke låten skulle bli nr. 1 florerte. Men manager Malcolm McLaren var en ener når det kom til å skaffe seg oppmerksomhet. I et velregisserte stunt fikk han Sex Pistols til å seile nedover Themsen og mens de sang låten som slo fast at Dronningen ikke var noe menneske. McLaren ble arrestert, men sikret enorm nyhetsdekning for de britiske punkerne.
Han skal også ha erstattet den relativt dyktige bassisten Glen Matlock, med den totalt udugelige Sid Vicious, utelukkende fordi sistnevnte hadde et langt bedre egnet image for den kompromissløse og provoserende punken. Medlemsbyttet funket etter planen, på omtrent hver eneste konsert de spilte havnet bandet, med Sid i spissen, i slåsskamp med publikum.
Overdose
Ikke alle stuntene McLaren gjorde var like vellykket. Mot slutten av 1978 de fleste av medlemmene lei av managerens mange innfall og manglende betaling, og forlot bandet.
Da det siste gjenværende medlem av bandet Sid Vicious, døde av en overdose, bestemte Malcom McLaren seg for å gi ut en dokumentar om bandet. I «The Great Rock ’n’ Roll Swindle», forteller han sin versjon av historien om Sex Pistols, hvordan han satte bandet sammen, manipulerte omgivelsene og brukte bandet som marionetter i sin storstilte svindel.
Nå hadde imidlertid bandmedlemmene fått nok av showet, og gikk til sak mot sin tidligere manager for å få rettighetene til navn, filmmaterialet og musikken. Etter flere år i det britiske rettssystemet vant gruppens gjenlevende medlemmer over deres tidligere manager.
Måtte drikke urin
Når du kaller et plateselskap for Death Row Records, ligger det litt i kortene at det du driver med ikke nødvendigvis er stuerent. Plateselskapet var grunnlagt av Hugh «Suge» Knight og finansiert av en lokal narkotikabaron fra South Central, Los Angeles.
«Suge» ledet da også plateselskapet som om det var en mafiaorganisasjon. Rivaliserende studioeiere ble kidnappet, banket opp og tvunget til å oppgi sine artister, mens rappere ikke turte annet enn å signere med Death Row.
Da den hvite rapperen Vanilla Ice fikk enorm suksess med låten «Ice, Ice Baby», oppsøkte «Suge» rapperen på hans hotellrom i Los Angeles for å kreve sin del av inntektene. Nøyaktig hva som skjedde her er noe uklart. Noen mener at «Suge» holdt rapperen etter beina utenfor verandaen og truet med å slippe han, mens andre mener at han bare viste ham hvor langt det var ned. Uansett gikk «Suge» ut av hotellet med en avtale om at 25 % av inntektene fra sangen skulle tilfalle Death Row.
Etter å ha tatt kontroll over det meste av vestkyst-rappen, erklærte «Suge» krig mot rappere fra Østkysten, som på denne tiden var ledet av Sean «Puff Daddy» Combs.
Under en fest i Los Angeles fikk «Suge» nyss i at én av gjestene jobbet for Combs plateselskap, og han gikk på ham for å finne ut hvor Combs bodde når han var i Los Angeles. Gjesten nektet å fortelle. Dermed vanket en omgang juling og drikking av egen urin under tvang.
− Mer verdt som døde
Rapperen Tupac Shakur ble drept i en «driveby»-skyting i Las Vegas. Året etter døde kollegaen The Notorious B.I.G. på samme måte.
Spekulasjonene gikk etter drapet på Tupac: Kunne rivaler fra østkysten stå bak? Hva med rapper-gudfar «Suge» Knight? Tupac hadde ønsket å forlate Suges plateselskap for å starte sitt eget selskap, noe som skal ha falt «Suge» tungt for brystet.
The Notorious B.I.G. hadde omtrent samme rolle i Østkyst-rappen, som Tupac på vestkysten, og igjen ble «Suge» Knights navn hvisket i kulissene. En korrupt politimann med tette bånd til Death Row og «Suge» Knight, er senere utpekt som ansvarlig for drapet.
Forfatteren og journalisten Cathy Scott antydet i 2000 at både drapene på «Biggie» og «Tupac» var avtalt mellom plateselskapene til Puff Daddy og «Suge» Knight, siden begge rappere var mer verdt døde enn levende.
Etter at den største stjerna i Death Row-stallen, Tupac Shakur ble drept i 1996, forlot flere av de andre hiphopstjernene «Suge» sitt plateselskap. Nå soner Hugh «Suge» Knight en fengselsstraff på 28 år etter en serie forbrytelser, toppet med påkjørsel med døden til følge.
Denne saken ble første gang publisert 22/05 2023, og sist oppdatert 28/06 2023.
