Historie
Svidde virkelig NASA av millioner av dollar for å lage en penn som kunne skrive i verdensrommet?
Her er sannheten bak historien.
Du har kanskje hørt den allerede – historien om de «dumme amerikanerne» som kastet enorme pengesummer ut av vinduet for å produsere en spesialpenn som astronautene skulle bruke for å kunne skrive i vektløs tilstand i verdensrommet. Historien er tidvis brukt som eksempel på amerikanernes sløsing og stormannsgalskap.
Særlig siden russerne visstnok løste pennproblemet ved å bruke blyanter, har enkelte benyttet historien som en anledning til å gjøre amerikanerne til latter.
Men sannheten bak denne historien er ikke fullt så enkel – og full av artig kuriosa.
Året er 1965 og USA og Sovjet er midt inne den verste perioden av romkappløpet, som ikke minst skulle ende med månelandingen i 1969 (der Neil Armstrong faktisk vandret rundt på månen med en Fisher Space Pen på innerlomma).
Les også: – Hodetransplantasjon på mennesker kan være mulig om to år
19. mai 1965 tok pennfantasten Paul C. Fisher ut patent #3.285.228. Navnet på oppfinnelsen hans var «AG7 Zero Gravity Pen». Fischer spyttet inn over én million dollar inn i prosjektet, etter at han gjennom flere år hadde tjent gode penger på å videreutvikle den klassiske kulepennen.
Den 32 år gamle oppfinneren hadde startet opp hos pennprodusent Milton Reynolds allerede i 1945, men sluttet. Årsaken var ifølge Fischer at pennene til Reynolds var «elendige, lakk som en sil og var overpriset», og at han kunne lage noe bedre selv.
Helt siden slutten av andre verdenskrig jobbet Fischer med å perfeksjonere kulepennen. En erfaring som skulle komme godt med.
Da romprogrammene til NASA begynte på slutten av 50-tallet og fortsatte utover 60-tallet, var alle astronauter utstyrt med blyanter. Noe som etter hvert viste seg å være forbundet med stor risiko. Blyanten etterlater seg mye blystøv og rester fra viskelær.
I tillegg til uønskede brannfarlige støvpartikler i kabinen, er blyantkroppen, som er laget av tre, i seg selv en brannrisiko i et miljø med null gravitasjon.
Små partikler kan sette seg fast og ødelegge elektroniske instrumenter om bord, og de utgjør også en fare for astronautene, som kan få materien på øynene eller i luftveiene. Noe som ville vært svært risikabelt under viktige manøvreringer og tekniske operasjoner i vektløs tilstand.
Les også: Er dette fra det «første mennesket»?
Fisher skjønte at NASA måtte tenke nytt, og dro til dem i 1965 med sitt forslag til løsning: Fisher Space Pen.
Men på grunn av nylige kontroverser rundt organisasjonens uvettige pengebruk, eksemplifisert blant annet med et innkjøp av 34 mekaniske trykkblyanter til en stykkpris på 130 dollar til Gemini-programmet, avslo NASA først tilbudet fra oppfinneren i frykt for mer ståk og bråk.
Først i 1967 kom Fisher og NASA til en enighet der 400 penner ble kjøpt for seks dollar per stykk, og hvor pennene skulle brukes av Apollo-astronautene.
NASA understreker til og med på sine nettsider i dag at de ikke brukte penger på å utvikle rompennen.
Pennen fikk sin første tur til rommet med Apollo 7 i 1968, etter å ha gått gjennom to år med testing. Året etter kjøpte også russerne opp et parti penner fra Fisher.
Les også: Sjimpanser lar seg lure av dette trikset. Gjør du?
Den dag i dag brukes pennene både av amerikanske og russiske astronauter, og alle NASAs ekspedisjoner siden 1969 har hatt en Fisher Space Pen om bord.
Men hva er det som egentlig er så spesielt med pennen?
Selve kulen er laget av wolframkarbid, et grått metallglinsende stoff som tåler temperaturer opp til 2800 grader, og som er nesten like hardt som diamant. Det brukes blant annet i borekroner og slagverktøy.
Blekket er tiksotropisk, noe som betyr at det herdes hurtig og får en geleaktig konsistens om det blir liggende rolig bare en kort stund.
Pennen er hermetisk lukket og benytter seg av trykkgass, der blekket blir presset ut av komprimert nitrogen. På den måten kan pennen brukes i alle vinkler uanfektet av tyngdekraften. Pennen skal kunne skrive 49,4 kilometer og har en varighet på 100 år.
I tillegg til å ha blitt brukt av flere presidenter til å signere forskjellige romprogram- og avtaler, kan pennen ha forhindret katastrofe under selve måneferden i 1969.
Les også: Stephen Hawking er en vitenskapelig rockestjerne. Men hva er han egentlig kjent for?
Det var rett før Apollo 11-mannskapet skulle til å starte motorene og forlate månen at ryggsekken til en av astronautene dultet bort i panelet for å sette i gang jetrakettene som skulle ta dem hjem. En bryter falt av, og alt av utstyr var lagt igjen på månens overflate.
Fartøyet var hermetisk lukket. Febrilsk tok de kontakt med kontrollsentralen på jorden, og fikk svar av en elektriker.
- Bruk pennen som bryter!
Det virket, og pennen fikk en stor del av æren for at det gikk bra.
Historien som kommer fra NASA og Fisher Pen Company er blitt utfordret. Blant annet hevdet Buzz Aldrin i sin selvbiografi fra 2009 at det var er en annen type penn, fra selskapet Duro Pen Company, som ble brukt til å reparere det ødelagte panelet.
Paul Fisher stod derimot på at det var en penn fra hans firma som reddet månelandingen, helt frem til han døde i 2006, 93 år gammel. Han mente pennen bare hadde én eneste feil.
- Noen ganger når jeg skriver med den feilstaver den ordene…
Den dyreste Space Pen som er solgt gikk for 23 900 dollar på en auksjon i 2008. Det var pennen som ble brukt av Eugene Cernan under Apollo 17-ekspedisjonen.
Artikkelen er først publisert på natgeobloggen.no. Les også:
Går det an å få en stjerne oppkalt etter seg? Ikke la deg lure …
Én tvilling skal tilbringe et helt år i verdensrommet. Den andre studeres på bakken av NASA
Boeing tar patent på energiskjold, à la «Star Wars»
Kan frykten for Alzheimer bli en saga blott? Nå tror man endelig på gjennombrudd …
Kilder: NASA, EE Times, allwrite.com, spacepen.com
Denne saken ble første gang publisert 12/04 2015.