Den ville greven
Svensk adelsmann kjempet for Norge mot nazistene
Han var i ferd med å bli henrettet. 12 tyske rifler pekte mot brystet hans, men han unnslapp ved et mirakel. To ganger rømte han fra tysk fangenskap. Han meldte seg som frivillig til å slåss for Norge da tyskerne angrep i 1940. Greven Erik G:son Lewenhaupt var ingen helt vanlig svensk aristokrat.
Grev Erik Oscar Sten Reinhold Gustafsson Lewenhaupt var født inn i det svenske aristokratiet og kunne levd som godseier-aspirant på Aske slott. I stedet ble han krigshelt – først som frivillig for Norge, senere som offiser i de britiske styrkene. Han ble høyt dekorert – selv om han knapt hadde noen militær utdanning og skolering.
Medaljene og ordenene som fant veien til den svenske adelsmannens bryst er tydelige og overbevisende vitnesbyrd om en karriere så spesiell at det ellers ville være vanskelig å tro på historiene.
Klein og svak
Da den norske hæren ble reetablert i England i tiden etter at Norge hadde kapitulert for Tyskland, var det stor mangel på det meste – ikke minst offiserer som kunne lede en broket forsamling av hvalfangere, sjøfolk og andre som utgjorde grunnstammen i den norske styrken. Bare et fåtall av offiserene i de hjemlige militære styrker var blitt med over Nordsjøen, og de var for få til å fylle behovene.
To av dem som ble engasjert av de norske topplederne var svenske – fra «Den svenske frivillighetskåren» – løytnant Hans
Magnus Thuring og kaptein Erik Lewenhaupt. De hadde begge skaffet seg erfaring fra flere kriger og konflikter, selv om det var så som så med formell militær skolering.
Lewenhaupt var eneste sønn av greve og hovjegermester Claes Gustaf August Lewenhaupt på slottet Aske utenfor Kungsängen i Sverige. I familien var det tradisjon med en militær karriere før man overtok familiegodset. Den unge greven tok ni måneders utdanning ved kavaleriet, men han fikk aldri avtjene sin militærtjeneste i Sverige.Legene anså ham å være altfor klein og svak.
Klar for kamp
Mye er uklart og usikkert i grev Lewenhaupts liv.
Sikkert er det at ønsket om å tjenestegjøre i det militære førte den unge greven til den franske Fremmedlegionen. I et års tid i siste halvdel av 1930-årene var han på plass i Algerie og Marokko. En artikkel i avisen Dagens Nyheter i 1946 omtaler denne delen av hans karriere. Artikkelen slår fast at hans militære begavelse vakte oppmerksomhet.
Den svenske aristokratens militære begavelse skulle lede til en serie militære bragder og utmerkelser.
Fra Nord-Afrika dro han etter alt å dømme over Middelhavet for å delta i den spanske borgerkrigen. På hans rulleblad står det oppført at han deltok i kampene i Spania, men dette er ikke dokumentert.
Den unge aristokraten meldte seg også frivillig da Finland trengte hjelp i kampen mot Sovjet i januar 1940.
Og den 9. april 1940 nølte ikke grev Lewenhaupt: Allerede på ettermiddagen oppsøkte han det norske konsulatet i den svenske hovedstaden og meldte seg til tjeneste som frivillig.
Fra konsulatet ble han henvist til den norske legasjonen. Der ble han tatt godt imot. Allerede samme dag ble han bedt om å dra til grensebyen Charlottenberg for å organisere en gruppe frivillige som var samlet der.
Naturlig leder
Lewenhaupt var på plass i Charlottenberg allerede dagen etter. Han hadde ingen militær grad eller myndighet, men det viste seg at de fleste frivillige i byen var nordmenn og svensker som hadde vært sammen med greven i kampene i Nord-Finland. Da en svensk fenrik falt i kamper ved Skarnes, overtok Lewenhaupt kommandoen. Det ble da sagt om ham at han viste seg å være en naturlig leder, en mann med rolig, men også handlekraftig opptreden.
Lewenhaupt ble lei av kaoset som rådet i ulike militære avdelinger i sør. Sammen med Hans Thuring søkte han, og fikk innvilget, overføring til styrken Scots Guard som var på vei nordover, her skulle han gjøre tjeneste som tolk og kjentmann. Men greven ble mye mer enn det.
I kampene i Nord-Norge utover våren 1940 utmerket grev Lewenhaupt seg virkelig som en førsteklasses soldat og offiser. Blant annet under Scots Guards retrett fra Mo i Rana til Harstad gjorde han seg fortjent til en av Storbritannias høyeste utmerkelser – «Military Cross.»
Ifølge det historiske verket «Svenskar i krig 1914-1945,» sørget han ved én anledning for at kompaniet han tilhørte ble gjenforent med sin bataljon etter å ha vært avskåret av fiendtlige styrker. Ved et annet tilfelle dekket han alene kompaniets retrett med sitt maskingevær.
I det militære rullebladet greven etterlot seg, står det at han i løpet av sin tjenestetid i Norge var med i ikke mindre enn 16 trefninger mot fiendtlige avdelinger. Som en aksept og takk for sin innsats i Norge fikk både Lewenhaupt og Thuring, som også deltok på felttoget i nord, utbetalt lønn av den norske hær frem til 11. juni 1940.
Sendt på dør
Da skottene trakk seg sørover etter kampene ved Narvik, ble Lewenhaupt bedt om å ta over en tropp med briter og dra til Frankrike. Han sa ja, men endte i stedet opp i Skottland, der passasjerskipet «Franconia» klappet til kai den 10. juni. Der ble Scots Guard værende, mens Lewenhaupt ble overført til den nyoppsatte norske treningsbataljonen i Dumfries, en styrke som i ettertid er omtalt som «Hvalfangerbataljonen» og i hovedsak bestående av strandede hvalfangere og sjøfolk.
Her ble offiseren med kun praktisk eksamen fra feltens krigsskole utnevnt til sjef for fjerde kompani (Mitraljøsekompaniet).
Grev Lewenhaupt var svært populær blant soldatene han var leder for. Én av dem som tilhørte Miltraljøsekompaniet i 1940 var Erling Vegger fra Andebu. Han forteller i boken om hvalfangerbrigaden i Skottland at Lewenhaupt var en fin kar og at han var opptatt av at det skulle være orden i alle sammenhenger.
Likevel rotet greven seg inn i en sak som ikke var så heldig for ham. Lewenhaupt stilte opp for en venn, og endte opp med å måtte forlate den norske hæren (se undersak).
« Jeg fikk nesten tårer i øynene
i dag da jeg fikk se et norsk flagg.
War Office var hele tiden blitt holdt løpende orientert. Men i motsetning til hva tilfellet var i Brigaden, hadde britene bruk for grevens tjenester. Han ble tatt inn som menig soldat, men ikke lenge etterpå fikk greven offisersutdanningen han manglet. Den fant sted ved Aldershot, en gammel, ærerik britisk offisersskole. Det er også udokumenterte opplysninger om at Lewenhaupt i en periode var «utlånt» til SOE og ble sluppet ned i fallskjerm over Danmark. Oppdraget skal ha bestått i å føre noen viktige dansker ut av landet.
I mars 1944 ble han utnevnt til fenrik i Royal Army Service Corps i 6th Airborn Division. To måneder senere fikk han tilbake kapteins grad i forbindelse med at han fikk ansvaret for nærforsvaret av 716th Independent Pathfinder Company, divisjonens veiviserkompani.
Fri dressur
Og da D-dagen opprant i begynnelsen av juni 1944, var Erik G:son Lewenhaupt på plass sammen med avdelingen han hadde ansvar for.
Avdelingen hoppet ut i fallskjerm over byen Caen, og var noen av de første soldatene i det området. To tyske maskingeværstillinger befant seg på stedet der Lewenhaupts avdeling landet, men den ene gruppen flyktet og den andre ble raskt uskadeliggjort.
Mens Lewenhaupts avdeling klargjorde hopp-soner for en større luftlandsetting, ble de på nytt beskutt, og et dusin menn falt. Men i samme stund kom allierte angrepsfly og jaget tyskerne.
Under kampene i Normandie viste Lewenhaupt en bemerkelsesverdig evne til å forutse tyske bevegelser, han stolte på sin intuisjon og brøt flere ganger reglementet. Andre eksempler på grevens tankegang og livlige tekniske interesse er to små hjelpemidler som han selv fant opp og konstruerte; en kort kastestang som ble brukt til å utløse spesielle miner, samt en kombinert inspeksjonsstang og lommelykt.
Tyskerne kjempet hardt mot de allierte styrkene, og britene ble tvunget til å sette inn bombefly og tungt artilleri mot Caen. I utkanten av byen kjempet Lewenhaupt og hans soldater på bakken, og den unge adelsmannen gjorde seg kjent for sine ville bedrifter og sin dødsforakt.
«Den Ville Greven» som man nå begynte å kalle ham for, ble tildelt Military Cross for sitt mot og sine bragder.
Berget
« Utrolig mye å gjøre med
å avvæpne tyskere.
Etter slaget ved Caen fikk Lewenhaupt vende tilbake til England for å hvile ut, men i desember 1944 – i forbindelse med Hitlers desperate offensiv gjennom Ardennene, var grev Lewenhaupt tilbake på slagmarken for å lede en frigjøringsoperasjon av fanger – et oppdrag som ble løst med suksess.
24. mars 1945 deltok Lewenhaupt i operasjon Varsity, 2. verdenskrigs siste store luftlandsetting, hvor mer enn 16 000 fallskjermjegere og flere tusen fly deltok. Det var den største luftbårne operasjon i historien som ble gjennomført på en eneste dag og på ett sted.
Under et forsøk på å ta Danmark før russerne rykket inn fra øst, ble Lewenhaupt tatt til fange av en tysk avdeling. Greven sto på tyskernes svarteliste, og ble etter kort tid dømt til døden.
En dag ble han stilt opp foran en mur, en eksekusjonspelotong på 12 mann sto foran ham. Greven hadde i prinsippet minutter igjen å leve.
Så skjedde det: En divisjon britiske Typhon-jagere kom rasende over plassen. Maskingeværene smatret, og soldatene i henrettelsesgruppen enten stupte i kuleregnet, eller kastet seg i dekning. Lewenhaupt var uskadet, og i forvirringen lyktes han i å flykte.
Travelt med tyskere
Kort etter – under den britiske fremrykkingen mot nordøst, havnet Lewenhaupt igjen i tysk fangenskap, nå i en leir for britiske fanger et sted ved elven Weser.
Her ble han sittende i lang tid. Familien hjemme i Sverige fikk et formelt brev fra britiske myndigheter som kortfattet meddelte at Erik Lewenhaupt var «savnet».
Men den svenske greven kom seg nok en gang unna. Bare en ukes tid før den tyske kapitulasjonen klarte Lewenhaupt å gjemme seg i en lastebil som fraktet forsyninger inn i leiren. Han kom seg usett ut porten, og kastet seg ut av bilen på en landevei.
Etter en tid fikk han kontakt med fremrykkende britiske styrker, og gikk rett tilbake i tjeneste.
Den 2. mai 1945 skrev Lewenhaupt i sin lille notisbok: «17:20 kommer den første av 11. armeens tanks. Jeg er fri. Utrolig mye å gjøre med å avvæpne tyskere».
Etter en skikkelig velkomstfest med kompaniet, ble svensken sendt til København med fly som sjef for general Dewings livvakt. Den 5. mai skrev han: «Landet i København, Kastrup kl. 16:05. Lett jobb. Ble vanvittig feiret av danskene».
brigaden».
Hedersmajor
Til tross for at han var svensk statsborger, ville ikke det britiske krigsministeriet gi slipp på Lewenhaupt etter at Hitler-Tyskland hadde kapitulert og krigen var over.
De beordret ham til Malaysia der han var med på gjenerobringen av Singapore. Han endte opp som brigadegeneral før han i 1947 ble krigsskolesjef i Hongkong.
Erik G:son Lewenhaupt vendte tilbake til Storbritannia i 1948, og forlot britisk tjeneste med tittel av hedersmajor. Han var tungt behengt med ordener – britiske, norske og finske. Noe av det siste han fikk, var «The King`s Medal for Courage in the Cause of Freedom.»
Tilbake i Sverige ble han utnevnt til rittmester i kavaleriets reserve, og ble i 1951 rådgiver for major Nils Ivar Carlborg da han skulle bygge opp fallskjermjegerskolen (FJS) i Karlsborg. Han sluttførte dette arbeidet i 1952,
to år før han døde.
Noen vil kanskje si at det var
et under at Grev Lewenhaupt ble 50 år gammel.
Kilder: Scottish Norwegian
Connection: Hvalfangerbrigaden, weaponsandwarfare.com, Wikipedia, Halleraker & Akselsen:
«Det fullkomne bedrag.»
Dårlig alliert
Grev Lewenhaupts vennskap med en nordmann som utga seg for å være svensk, fikk store konsekvenser.
Den angivelige svensken Birger E. Sjøberg (han var egentlig norsk og het Nils Berdahl) satt i arrest i Dumfries mens det pågikk undersøkelser rundt ham. Vennskapet med grev Lewenhaupt skulle bli en belastning for sistnevnte.
Hendelsen er omtalt i en fersk bok som tar for seg Birger Sjøbergs liv og virke. I dokumentaren «Det fullkomne bedrag» skriver Tormod Halleraker og Fredrik Horn Akselsen om det som skjedde:
Selv om Lewenhaupt hadde vokst opp på et slott, var han ingen livsfjern adelig. Han var kreativ, smart og dristig. I Sjøberg så han en lojal venn og en dyktig soldat med egenskaper han satte høyt.
Vennskapsbåndet deres kom til uttrykk da Sjøberg i desember 1940 ble dømt til ti dagers arrest. Hva årsaken var, er uklart, men det ble oppstyr da den egenrådige greven på eget initiativ slapp
Sjøberg fri.
Lewenhaupt forsvarte seg med at det var nødvendig å frigi
Sjøberg for å berolige kompaniet.
«Både jeg og løytnant Sjøberg forlangte å få saken rettslig behandlet, men hele historien ble dysset ned og aldri etterforsket, skrev Lewenhaupt senere.»
Denne episoden gjorde sammen med beskyldninger om underslag at Lewenhaupt i juni 1941 ble tvunget til å forlate Den norske hæren. Han måtte deretter starte fra scratch som menig i de
britiske styrkene.
5. juni 1944, dagen før landgangen i Normandie fant sted, skrev greven et brev til sin beste venn, den norske løytnanten «Jojo» Dahl:
«Jeg har de fineste soldater som finnes, så jeg er sikker på at det skal gå fint, samtidig som jeg er stolt over at jeg er blitt utplassert til denne jobben. Jeg fikk nesten tårer i øynene i dag da jeg fikk se et norsk flagg, for som du vet er det i bunn og grunn for det flagget jeg slåss.»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 21 2021
Denne saken ble første gang publisert 04/05 2021, og sist oppdatert 04/05 2021.
