Johnny Haglund blant skipsbyggerne i Bangladesh
Sveiser for livet
Mennene jobber med livet som innsats i forurensning som vil gi en MDG’er mentale rystelser. Skipsbyggerne i Bangladesh virker likevel fornøyde. Men bak smilene ligger frykten for fattigdommen.
Den til tider ekstreme støyen og ikke minst tvilsomme eimen av hva jeg mistenker er farlige gasser, er etter norsk målestokk så ille at arbeidstilsynet hjemme hadde stengt hele denne plassen etter fem minutters befaring.
Likevel, støy og gass er langt fra det verste med denne arbeidsplassen hvor det arbeider flere hundre, hovedsakelig unge, menn. Sikkerheten er nesten på nullpunktet.
Sliper bort gammel maling
Guttunger på 16–17 år sveiser og brenner i gamle, falleferdige rustholker, og kun de færreste har beskyttelse for øynene. Glør og metallsplinter fyker rundt. Lufta er full av støv fra karene som sitter ved siden av og sliper bort gammel maling og rust.
Og ingen, absolutt ingen, bruker hjelm eller vernesko.
Guttene flyr i olabukser og sandaler, og eneste «beskyttelse» de har mot ting som faller ovenfra, er en caps.
Overtid belønnes med 150 Taka (ca. 16 kr) for tre timer, og mange benytter seg av denne muligheten. I bakgrunnen ses en liten kiosk hvor arbeiderne kan kjøpe sigaretter, betelnøtt og drikke.
HMS er fremmedord
Bare første timen mens jeg er
her, observerer jeg gassflasker, metallbiter, verktøy, kjettingstumper og andre ting falle, eller bli kastet ned fra båtdekkene mer enn fem meter over meg. En høyde som tilsier at en skrutrekker vil være nok til å drepe, skulle den treffe en arbeider i hodet fra den høyden. Og det skjer selvsagt:
– Ja, det hender noen blir truffet, men de som jobber her vet at de skal kikke opp, forteller Sunderlash, en av formennene på Kumilla Skipyard.
– Legg igjen dine norske briller hjemme, sier jeg alltid til meg selv når jeg reiser ut i verden. Men selv om vi hjemme i Norge kanskje er overfokusert på sikkerhet og HMS, og uansett hvor åpen jeg er for andre tradisjoner, arbeidsmetoder og så videre, tror jeg skipsbyggerverftene i Bangladesh har blant verdens farligste arbeidsplasser.
Men bare kanskje, for jeg skal være her i fem dager og jeg har så vidt startet å utforske dette underlige stedet.
på et skip fjernes ved at arbeidere sitter i timer og dager og hamrer på skroget med en hammer hver. Ekstremt bråkete og sikkert forferdelig kjedelig. Men, ifølge gutta selv, godt betalt.
Ting vi i Norge rister på hodet av
De fleste har kanskje sett bilder og hørt historier om Bangladesh sine beryktede skipsopphuggerier, hvorav det største i byen Chittagong, også omtalt her i Vi Menn. Men hva som er langt mindre kjent, er at det også bygges og restaureres skip i Bangladesh. Ikke av de aller største, men likevel. Og jeg har besøkt både skipsopphuggeriet i Chittagong og nå skipsbyggerne i Dhaka, virker det ikke som at det er stor forskjell på sikkerhet, miljøfarlige utslipp og andre ting vi i Norge rister på hodet av.
Dette er med andre ord et sted som ville gitt grønne politikere, arbeidstilsynet og fagforeninger sjokk. I alle fall ved første øyekast. For det flyter av søppel, olje og andre illeluktende væsker og alt renner urenset ut i elva.
Så hvorfor er ikke stedet stengt for lenge siden?
Kilde til liv
Svaret er at dette også er arbeidsplassen til mer enn 30 000 mennesker. I et fattige land som Bangladesh hvor en tredjedel av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen, betyr det at mest sannsynlig er nærmere 100 000 mennesker som er direkte avhengig av de rundt 200 skipsverftene som hovedsakelig ligger i og rundt Dhaka.
– Ofte forsørger én mann hele sin familie med kone og to, tre barn, ja, kanskje han til og med forsørger sine aldrende foreldre, påpeker min kjentmann og tolk i Dhaka, Mammum.
– Dessuten, legger han til: – Det kan se ut som om de forsøpler voldsomt, men husk at dette er Bangladesh. Hvis noe kan brukes igjen, om så en liten skrue, blir den tatt vare på og resirkulert. Og det samme gjelder alt drivstoff, olje og så videre.
Og hva skulle alle disse menneskene gjort hvis arbeidsplassen deres brått skulle opphøre, undrer Mammum. Finnes jo ingen NAV i Bangladesh.
Stolte og fornøyde
Hver morgen og kveld besøker jeg arbeiderne, og selv om det står skilt et par steder at det er strengt forbudt å fotografere her, er det ingen som stopper meg. Snarere tvert imot. Arbeiderne synes det er stas når jeg kommer med nysgjerrige øyne og stort kamera. De gliser stolt og virker, tross de triste forholdene, veldig fornøyde.
– Vi tjener 350 Taka (ca. 38 kr) hver dag, og vi jobber fra 07 til 17, inkludert en time lunsj, forteller en av arbeiderne. I hans og mange andres øyne, er dette en godt betalt jobb.
– Og vi kan jobbe så mye overtid vi vil, og da tjener vi 150 Taka for tre timer, skryter han og fortsetter med å banke maling av skroget på en gammel båt med en liten hammer.
Frykt for fattigdommen
Ja, det hender noen blir truffet, men de som jobber her vet at de skal kikke opp.
– Alt skal av, forteller Sunderlash, som frivillig har påtatt seg oppgaven å guide en nordmann rundt i denne labyrinten av små og store båter, motorer, gassflasker, søppel, maling og selvsagt arbeidere. Sistnevnte kommer i mange utgaver, men hovedsakelig er det to kategorier; de som arbeider her på dagsbasis og de som har mer fast arbeid.
– De som sveiser, jobber her på månedskontrakter og tjener 50 Taka (ca. 16 kr) mer per dag enn de som jobber fra dag til dag, forteller Sunderlash.
Miljøet arbeiderne imellom, ville i Norge blitt beskrevet som godt. Men etter hvert som jeg blir kjent med arbeiderne og forholdene, forstår jeg at bak smilene ligger en frykt for fattigdommen. En frykt så sterk at de aksepterer å sette livet på spill daglig.
Ruset på maling
En dag klatrer jeg opp og inn i en 320 fot lang ferge som verftet har fått i oppdrag å restaurere. Her treffer jeg en gruppe malere. De ser rett og slett ut som rusede narkomane – og er vel nesten det også. De inhalerer disse farlige stoffene dag etter dag. Og jeg? Etter å ha vært her i et kvarter, blir jeg svimmel og ør i hodet, hvilket gjør klatreturen ned fra det åtte meter høye skipet farlig.
Når jeg blir stor, håper jeg på å få en jobb her.
Vaklevorne planker og bambus utgjør stillaset. Arbeidere som går opp og ned her bærer bører på 40–50 kg, ofte i maling-rus.
Formann Sunderlash forteller litt motvillig at «kun» fem–seks arbeidere dør i året. Men det er bare på dette verftet, hvor det jobber rundt fem hundre mennesker.
I virkeligheten kan det være flere, for andre rapporter hevder det er så mye som 1000 arbeids-
ulykker hver eneste måned i denne industrien. Fordelt på 30 000 arbeidere riktignok, men likevel. Men det er vanskelig å finne pålitelige tall. Å rapportere en ulykke, eller enda verre; et dødsfall, er negativt for det aktuelle skipsverftet, så mørketallene er trolig store.
Verdens farligste arbeidsplass
Barna som ferdes her utgjør bunnpunktet. De kommer fra lutfattige familier, og blir sendt inn på området hver dag for å lete etter søppel de kan selge og tjene en slant på. De vandrer barbent i denne suppa av forurensning og skarpe metallgjenstander. Smiler svakt når de en sjelden gang finner noe de tror kan selges, men stort sett ser jeg triste ansikter. Og selv om de bare er ti–tolv år, ser de ut som om de har levd fire ganger så lenge enn sin egentlige alder.
Ofte forsørger én mann hele sin familie med kone og to, tre barn, ja, kanskje han til og med forsørger sine aldrende foreldre.
Jeg snakker med flere av dem. Også barna her har drømmer, men de avviker voldsomt fra en tiårings i Norge:
– Når jeg blir stor, håper jeg på å få en jobb her, forteller Nuri (9) og smiler litt. Kameraten hans går enda litt lengre:
– Jeg vil bli sveiser, da tjener du mer, påpeker han og begge smiler.
– Ja det hadde vært noe, avslutter guttene drømmende i kor og fortsetter sin rusletur gjennom en av verdens farligste arbeidsplasser.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn