I grenseland
Surfing i den koreanske krigssonen
38th Parallel Beach er den utenkelige nye surfe-hotspoten i Sør-Korea. Kun 70 km fra verdens mest militariserte grense legger surferne ut på bølgene. Før ble de kommandert ut av vannet av soldater, nå har situasjonen endret seg. Men 38th Parallel Beach handler ikke bare om surfing, det er også historien om et delt Korea, og gir kanskje også håp om en ny fremtid?
SMed kun 3 timers kjøring fra Seoul er byen Yangyang blitt en populær helgedestinasjon for mange unge koreanere. Strendene ligger tett i tett langs kysten her. Med sine lange beachbreaks er området ideelt for surfing.
En militærbil passerer. Soldatene ser på meg. «Ingen bilder av soldater» har jeg fått beskjed om.
38. breddegrad
38th Parallel Beach er en yndet strand for surfere. Nedgangen til stranda går gjennom bensinstasjonen og gatekjøkkenet. Det vrimler av surfbrett, men lite bølger. Det skal bli bedre i morgen, ifølge værmeldingen.
– Er du interessert i en surfetime eller leie av brett? Det blir ofte litt fullt her i helgene så det er bra hvis du kan surfe, forteller surfeinstruktøren.
38th Parallel Beach symboliserer et delt Korea. De mektige naboene Kina og Japan har hatt stor innflytelse over og har i
perioder kolonisert halvøya. For å tvinge Japan til å kapitulere under annen verdenskrig, invaderte Sovjetunionen og USA fra hver sin ende. Styrkene møttes ved den 38. breddegrad. Det var grensen frem til Korea-krigen (1950-53) Da ble grensene flyttet.I øst lenger nord, i vest lenger sør for 38. breddegrad.
Nord-Korea og Sør-Korea er fortsatt i krig. Det ble våpenhvile, men aldri noen formell fredsavtale. Ingen av statene anerkjenner den andre. 70 km nord for stranda ligger dagens grense.
– Det hender at nordkoreanske sigarettesker og søppel skyller i land på strendene her.
Verdens mest militariserte grense har skilt et folk, men mange unge håper dialog kan skape fred og forsoning.
Surf Star
De militære sperringene er tettere på Jangyo Beach enn på de andre strendene. Surf Star surfklubb er ikke som andre surfklubber, du befinner deg nærmest alene på stranda, men under militært oppsyn.
Info om stedet:
Våren og høsten er en fin tid å besøke landet da en kan se endringene i naturen. Høysesong er fra juni til september, men i juli kan en oppleve høy luftfuktighet. Vintersport er ideelt fra november til april.
– Kun medlemmer får surfe her. Du må registrere deg på internett for en sikkerhetssjekk. Men hvis du sliter med internetttilgangen, går det sikkert fint likevel.
Surfbrettene står tett i tett ved det lille klubbhuset. Prisen for leie av brett er noe høyere på Jangyo Beach (omtrent 200
kroner dagen), men det er verdt pengene. Stranden har bare vært tilgjengelig for surfere i fem år.
Bølgene slår hardt inn mot land. Etter noen tunge tak er jeg utenfor stedet hvor bølgene bryter. De kommer litt ujevnt, men størrelsen er fin (nærmere 3 meter). Med bare fire-fem andre surfere ute i vannet oppstår ikke akkurat noen kamp om bølgene.
– Jeg drar hit hver helg, forteller James fra Seoul. Vi er som en familie her på gjestehuset. Om kvelden er det fellesmiddag, fest og boblebad.
«Laidback»-stemningen oppleves som en annen verden enn livet i den hypermoderne, travle hovedstaden Seoul.
Camping life
Campingvognene står tett i tett. Det begynner å mørkne og dagens surfing er over på Naksan beach. Grillene fyres opp og festen starter.
– Så, du er fra Norge? Vet du hvem Terje Håkonsen er? Vil du ha en øl? Taco? Vi har norsk musikk! Hva ønsker du å høre?
«Lifelines» av a-ha settes på over anlegget. Koreansk
gjestfrihet innebærer ofte invitasjon på alkoholholdig drikke med mat. Det er ikke hippiestemningen med marihuanarøyk svevende over området slik en kan oppleve på surfesteder i Latin-Amerika, men gjestfriheten er genuin og, ikke minst, du får ikke turistfølelsen. Det er ingen andre utlendinger å se på
strendene. Det kommer nok noen, men det preger ikke atmosfæren.
The Catch
Det er stille på havnen i den lille byen Jumunjin. I mars 1969 tok seks nordkoreanske agenter seg over grensen og drepte en
sørkoreansk politimann. Jeg forsøker å finne stedet.
– Det var lenge siden drapet skjedde, så ingen monumenter, forklarer en av fiskerne.
Koreakrigen tok aldri slutt og det har vært tallrike tilfeller av militær aggresjon over grensene. Tunneler er blitt gravd, spioner har tatt seg over, skudd er blitt avfyrt, i januar 1968 var det til og med en stor, men mislykket aksjon for å myrde den sørkoreanske statslederen Park Chung-hee. Men fiskeren jeg snakker med rykker meg hurtig fra fortid til nåtid:
– Vil du prøve kongekrabbene?
I akvariumstankene er det krabber, blekksprut, muslinger og fisk av mange sorter. Jumunjin er kjent for sitt fiskemarked både når det gjelder fersk og tørket fisk. Kongekrabbene ser fristende ut og er lettere å få tak i enn detaljer vedrørende agentaksjonen i området. De kokte kongekrabbene servers med soyasaus. Jeg kan love at det smaker.
Kim-dynastiets sommerparadis
Det er grå skyer over Hwajinpo beach og det begynner å regne på veien opp mot Kim II-sungs villa. «Et lite stykke Nord-Korea i Sør-Korea» blir det kalt. Grenseendringene etter Koreakrigen gjorde at Kim-familien mistet sommerhuset til Sør-Korea. Det ser nytt ut fra utsiden. Ferieparadiset til Nord-Koreas første leder, Kim II-sung, er blitt museum. Sønnen, Kim Jong-il, tilbrakte barndommen på kyststripen her.
Nord-Korea killer seg fra andre sosialiststater ved å være styrt av en familie. De øverste lederne i Kim-dynastiet er blitt dyrket frem gjennom en personkultus som har festet et jerngrep om befolkningen. Den offisielle ideologien spissformuleres som «juche» (selvtillit) som innebærer et definert mål om økonomisk selvberging. Politikken førte imidlertid landet ut i isolasjon.
Det er få personlige eiendeler igjen i Kim familiens villa. På
veggene kan man lese oppslag om viktigheten av fred og forsoning. Og, den evige drømmen om et gjenforent Korea.
Helt på grensen
Jeg speider utover landskapet fra observasjonstårnet. Noen tusen meter unna ligger verdens mest lukkede land.
Koreanerne ser i kikkerter og tar selfies med diktaturregimet i bakgrunnen. Verdens mest militariserte grense er blitt et Mekka for turister. Grenseposten i Goseng har mer enn en million besøkende per år. Den mest populære grenseposten er
Panmunjom som ligger en kort kjøretur fra Seoul. Her kan en også fysisk gå over grensestreken til Nord-Korea, men lengre kommer en ikke. Den eneste veien for å oppleve Nord-Korea fra
innsiden er gjennom organiserte gruppeturer fra Beijing.
– Har dere nordkoreansk øl og sigaretter?
Damen bak disken forstår ikke spørsmålet. Jeg finner en kvinne som ser ut som hun har bodd i USA og hun svarer på nesten flytende (amerikansk) engelsk:
– Yes, they used to sell North Korean beer here, but the last years the relationship has become worse, so there is no official selling of goods from the North anymore.
Jeg snur meg. Kanskje det finnes en svartebørs for nordkoreanske varer? Men nei, alle ser ut som turister.
Min drøm om å drikke nordkoreansk pilsner (som ikke skal være så verst) og ta opp røykingen igjen etter 8 år som røykfri, er knust.
Det selges kun sørkoreanske produkter i butikken; DMZ sprit, iskrem og stekte larver. Jeg står over. En skål og et blås for verdensfreden får vente.
Denne saken ble første gang publisert 24/09 2019, og sist oppdatert 22/09 2023.
