Viseadmiral Skule Valentin Storheil
Hell og dødsforakt var varemerkene til norsk admiral
Han var med da kongen flyktet til England.
Taktisk briljant, dristig og med dødsforakt: Viseadmiral Skule Valentin Storheill og hans mannskap hadde flere nøkkelroller når krigslykken sto på spill for Norge.
– Han var en av de fem store norske under andre verdenskrig, sier kommandørkaptein Hans Petter Oseth ved Marinemuseet i Horten.
Viseadmiral Skule Valentin Storheill og hans mannskap ble kjent som «Lucky 26». Kallenavnet var satt sammen av kjennetegnet på skipssiden av jageren «Stord» og mannskapets evne til å komme seg velberget unna dramatiske slag.
Men i virkeligheten var det langt mer enn hell og lykke bak suksessen til viseadmiral Skule Valentin Storheill og hans mannskap – blant annet da de spilte en nøkkelrolle i senkingen av det tyske slagskipet Scharnhorst utenfor Nordkapp i romjulen 1943.
LES OGSÅ: D-Dagen: Helvete bryter løs i Normandie
Sjøslag på prestegården
I 1907, et godt stykke sør for det historiske sjøslaget mot «Scharnhorst», fikk Asta og maskinist Johannes Storheill en sønn og ga ham navnet Skule Valentin. To år senere døde moren, og Skule vokste opp hos søsteren til faren og onkelen Alfred på prestegården på Alstahaug ved Brønnøysund.
– Faren min jobbet som gjetergutt på prestegården. Han var på samme alder som Skule. De to var tremenninger, forteller Kolbjørn Storheill (72) fra Brønnøysund.
– Far fortalte at Skule var opptatt av krigshistorie fra han var 13 år gammel. I pausene i arbeidet på prestegården var historiske sjøslag tema for guttene, sier Kolbjørn Storheill.
Som sin far valgte Skule å tjene til livets opphold på sjøen. Etter fartstid i handelsflåten tok han sjøkrigsskolen og oppnådde løytnants grad i 1931.
LES OGSÅ: Dvergubåtene som sikret D-dagen
Ved krigsutbruddet jobbet Storheill som inspeksjonsoffiser ved Sjøkrigsskolen i Horten. Da han våknet opp av en eksplosjon, var tyskerne i ferd med å innta festningen.
Kurs mot England
Kommandør Smith Johansen møtte tyskerne og kampene opphørte. Sammen med kadetter hastet Storheill nordover i takt med at tyskerne inntok landet, for å komme med i motstandskampen.
«I Tromsø meldte jeg meg til kommanderende admiral Sir John Cunningham som hadde hovedkvarter i byen. Jeg ble øyeblikkelig beordret om bord på krysseren HMS «Devonshire» som sambandsoffiser.» fortalte Storheill i et hittil upublisert TV-intervju etter krigen.
Admiral Cunningham informerte Storheill om at de skulle være til sjøs i fire dager før de satte kursen mot England. «Han sa det garantert var jobb for meg i Royal Navy hvis jeg ville seile med til England.
Ventetiden før avreise var de verste dagene mine under krigen. Skulle jeg forlate familien eller bli igjen i Norge?»
7. juni 1940 sto Storheill ved rekka på HMS «Devonshire» og så to prominente passasjerer gå opp leideren: Kong Haakon og kronprins Olav.
LES OGSÅ: Han var den første som døde på D-dagen
«Da jeg fikk vite at oppdraget til HMS «Devonshire» var å bringe kongefamilien og regjeringen over til England, var jeg ikke lenger i tvil.
Da jeg så kongen og kronprinsen gå opp leideren, tenkte jeg at nå er krigen i Norge slutt. Det var et øyeblikk jeg ikke glemmer».
Men det var like før hans karriere som kriger på sjøen var over før den hadde begynt:
Svaret fra Kong Haakon
«Den engelske admiralen ba (Kong Haakon) opp på broen rett etter at vi hadde seilt ut fra Tromsø 7. juni. Admiralen fortalte kongen at britiske styrker var i kamp med tyske fartøyer rett nord for oss.
Britene var underlegne og trengte støtte. Admiralen spurte kongen hva han burde gjøre. Kong Haakon svarte med et spørsmål: ’Ja, hva er nå deres ordre admiral?’ Svaret var: ’Å bringe Hans Majestet og regjeringen i sikkerhet i England.’ Kongen skjønte selvfølgelig at dette var stikk i strid med britisk tradisjon; at admiralen ikke kom kollegene sine til unnsetning. Selv om «Devonshire» ville blitt blåst av havets overflate på kort tid. Det var slagkryssere i kamp med et hangarskip og to jagere; det var bare en utgang.»
Torpedo-treff
Storheill ble tildelt dekknavnet «Captain X» for å unngå represalier mot familien på Alstahaug.
Lite visste Storheill våren 1940 at han skulle komme tilbake til norskekysten tre år etter oppdraget på «Devonshire», og være med å avgjøre et av norgeshistoriens største sjøslag.
Men det var på hengende håret: I april 1943 hadde Storheill kommandoen over eskortejageren HMS «Eskdale». Mens de voktet bakre del av en konvoi på vei vestover fra Den engelske kanal, ble skip og mannskap truffet av to torpedoer. Storheill sendte nødsignal og ba om taubåt for sleping inn til Plymouth. Han krevde også at mannskapet på 180 mann skulle over i en såkalt motorlaunch.
LES OGSÅ: 2500 døde på Omaha Beach
Mannskapet hadde så vidt rukket å evakuere over i denne da tyskerne fikk inn en fulltreffer på ammunisjonslageret på «Eskdale» som lå side om side.
Mistet 25 mann
«Med et blaff forsvant «Eskdale». Jeg mistet 25 mann, og det tenker jeg fortsatt på. Alle sammen ville gått med dersom vi var om bord da ammunisjonslageret gikk i lufta», sa Storheill i intervjuet fra 1991.
Fem dager etter torpederingen skrev det gjenlevende mannskapet på Eskdale brev til kommanderende myndighet: «Mannskapet ønsker intet mer end snarest (...) atter igjen samlet å få komme om bord i et nytt norsk fartøy med Kaptein Storheill som chef». Ønsket var gjensidig.
Kommandoen på "Stord"
Storheill fikk kommandoen på den nybygde jageren «Stord». Jageren på 2500 tonn var den største jageren Norge overtok under krigen. Den var kraftig bestykket, hadde åtte torpedorør og toppfart på 30 knop. Brorparten av mannskapet på 200 var fra «Eskdale».
Kraftfull julefeiring
Lille julaften 1943 var «Stord» klar for å kaste loss fra Akureyri på Island i konvoi med kurs for Murmansk. Storheill insisterte på at mannskapet på «Stord» skulle få julemat før de seilte ut.
Offiserer og mannskap samlet seg da Storheill holdt en kort tale før maten: «Jeg tror jeg vet hvor dere har tankene nå. Mine tanker går samme vei – hjem til Norge. Men vi må enda en gang feire julen her ute, og vi kan være glade for at vi i det hele tatt er så heldige å få oppleve en ny jul.»
LES OGSÅ: Han var den eneste som kjempet både for USA og Sovjet under andre verdenskrig
Polarnatten bød på ladet stemning om bord. Over radioen kom det rapporter fra andre jagere i den britiske flotiljen som var i kamp med det tyske slagskipet «Scharnhorst». I likhet med slagskipet «Tirpitz» utgjorde «Scharnhorst» en ulevelig stor trussel mot de alliertes forsyningslinjer til Murmansk.
Trusselen «Scharnhorst»
Jagerne rapporterte at «Scharnhorst» hadde avbrutt kampene og endret kurs 180 grader tilbake mot Norge. Navigasjonsoffiseren om bord på «Stord» regnet med at de snart ville få kontakt med «Scharnhorst» nord for Nordkapp.
2. juledag ble det servert en symbolsk dram med rom til mannskapet før ordren «Klart skip» lød kl. 16.28. Jageren HMS «Duke of York» i samme konvoi meldte at de hadde radarkontakt med fienden og skjøt opp lysgranater.
«I lyset fra lysgranatene så vi at kanonene på «Scharnhorst» var svunget inn. Vi så tyskerne før de så oss», sa Storheill.
Ventet – og skjøt
«Stord» fosset mot fienden med ladede torpedorør. Over høyttalerne lød det «Klart til å åpne ild», men mannskapet hørte Storheill si i rolig tonefall, slik han hadde for vane: «Vi venter.»
Kl. 18.46 var «Stord» i posisjon i røft vær med høye bølger.
«Vi brøytet oss inn i bølgene med alt vi hadde av maskinkrefter til vi var 7000 yards fra slagskipet. Da svarte «Scharnhorst». Granater i hopetall nærmet seg faretruende. Det ble gitt ordre om å åpne ild med hovedbatteriet (på «Stord», red.anm.). Granatene gikk først over, men neste runde var de mer nøyaktige. Vi traff med vår bredside rett i broa på «Scharnhorst» da vi bare var 6000 yards fra slagskipet», sa Storheill.
LES OGSÅ: (+) Norske Monrad kjempet for livet i havet utenfor Normandie
Fyrte åtte torpedoer i 30 knops fart
Da de var 5000 yards fra «Scharnhorst», meldte torpedosjefen at det var klart for utskytning.
«Alle åtte torpedorør var gjort klare og vi nærmet oss med 30 knops fart i et forferdelig uvær. Avstanden til fienden ble kortere og kortere. Vi var nede i 1800 yards og dreide bredsiden mot «Scharnhorst» da ordren kom: fyr én, fyr to, fyr tre, fyr fire, fyr fem, fyr seks, fyr syv, fyr åtte.»
De andre jagerne i konvoien fyrte også av sine torpedoer.
«Da vi så at slagskipet var truffet, trakk vi oss tilbake og fulgte den videre kampen på radaren. Da vi kom utenfor kampområdet, ble det servert glovarm romtoddy,» sa Storheill.
Norges største sjøslag
Sjøslaget ved Nordkapp denne dagen blir karakterisert som et av de største sjøslagene noensinne så langt nord. Admiral Fraser som ledet angrepet på «Scharnhorst» sendte telegram etter slaget: «Please pass to Norwegian C in C: «Stord» played a very gallant part in the action and I was very proud of her.»
Øve-bombet landsby
«Med senkningen av «Scharnhorst» var trusselen mot konvoiene til Murmansk redusert», fortalte Storheill senere.
Under en påfølgende øvelse i Den engelske kanal ante den norske offiseren at noe var på gang:
«Engelskmennene hadde evakuert alle som kunne krype og gå fra en landsby, som jeg har glemt navnet på. Målet med øvelsen var å venne oss til å bombardere mål på land. Vi blåste landsbyen i filler. Det var ikke annet enn flis igjen av den.»
LES OGSÅ: Den blodige generalprøven kunne satte hele D-dagen i fare
KNM «Stord» i spiss på D-dagen
Forberedelsene til invasjonen i Normandie var i gang.
D-dagen 6. juni 1944 ble «Stord» bedt om å legge seg i spiss.
«Vi var den første av, jeg vet ikke hvor mange jagere. KNM «Stord» manøvrerte gjennom minefeltene, så la vi oss nærmest ved havet og bombarderte stillinger og myket opp det som var på land. Etterretningsrapporter gjorde at vi kunne seile gjennom minefelta uten problemer.»
Det var ikke tilfeldig at «Stord» ble valgt til dette oppdraget.
Flyvende lillebror
Skule Storheills halvbror, Inge Holck Storheill, kjempet sin krig fra luften.
Før krigen seilte Inge Storheill som lettmatros i rederiet Wilh. Wilhelmsen på båten MS «Tudor». Skipet ble senket i Biscaya i juni 1940. Deretter reiste Inge Storheill til marinens flyskole i Canada.
For Inge Storheill drøyde det lenger før kamphandlingene var over enn for noen annen nordmann. Fra februar til august 1945 tjenestegjorde han som jagerflyger i kampen mot Japan, som eneste fra Norge.
En gang måtte han nødlande på vei tilbake til hangarskipet, men ble hentet opp av vannet av en amerikansk destroyer samme dag.
Siden Norge ikke hadde erklært krig mot Japan, kunne ikke Inge Storheill kjempe med det norske flagget på uniformen.
«Jeg er sikker på at et mer effektivt fartøy hadde knapt noen andre. Det var gutter som hadde gjennomgått meget.»
Etter invasjonen ble «Stord» bombet av fiendtlige fly. De bommet så vidt. Storheill og mannskapet kom uskadet fra angrepet. Skip og mannskap levde opp til kallenavnet «Lucky 26».
Tapte freden
Etter krigen kjempet Skule Storheill i fredeligere former for at Norge skulle bli en militær stormakt og bemanne jagere på verdenshavene. Skip var tilgjengelige, og han mente det var naturlig at Norge inntok rollen etter jobben den norske marinen hadde gjort under krigen.
Motstandere argumenterte for et skjærgårdsforsvar avgrenset til norskekysten. Da Forsvarskommisjonens innstilling ble fremlagt i 1949, ble det klart at viseadmiral Storheill tapte den kampen. Storheills karriere endte som sjef i sjøforsvaret med ansvar for Nord-Norge.
– Storheill ble æret med Krigskorset med sverd. Flere mener han burde fått mer, sier kommandørkaptein Hans Petter Oseth ved Marinemuseet i Horten.
Men Storheills innsats ble ikke glemt på Slottet. Viseadmiralen var én av sjefene i Forsvaret som alternerte om å møte hos kongen og kronprinsen på slottet hver onsdag formiddag i årene etter krigen.
Hedret med Krigskorset med sverd
Skule Valentin Storheill ble tildelt Krigskorset med sverd for sin ledelse av jageren «St. Albans» som senket en tysk ubåt i Atlanterhavet 3. august 1941. Storheill mottok også utmerkelser fra England (tre stk. Distinguised Service Cross), den franske Æreslegionen, fra USA (Legion of Merit), fra Danmark (Dannebrogordenen) og en sovjetisk krigsmedalje før han døde i 1992.
Blant de andre største heltene i marinen nevnes gjerne:
- Thore Horve (1899-1990): I april 1940 tjenestegjorde Horve på torpedojageren «Draug». En av bragdene var å borde et tysk transportfartøy for så å føre det til England.
- Thore Holthe (1914-1973): Dekorert både i Norge, Sverige, Danmark og Island. Elias Corneliussen (1881-1951): Sjef for den Kongelige norske Marine i London. 13. mai 1945 seilte han tilbake til Norge på den britiske krysseren HMS «Devonshire» sammen med kronprins Olav.
- Dagfinn E. Kjeholt (født 1912): Kommandør på jagerne KNM «Sleipner» fra (1939–42) og «Glaisdale» (1943-44). Mottok utmerkelser fra Frankrike, USA og Norge.
- Folke Hauger Johannessen (1913-1997): Sjef for eskortegruppe i konvoitjeneste i Nord-Atlanteren, senere forsvarssjef.
Kilder: Intervju Infinitiv Television (1991), Intervju av S. Mentzoni, artikkel: Two great naval victories; ships that took part, Captain X commanding »Stord», boken »Klar til å åpne ild» av Nils Owren.
Denne saken ble første gang publisert 06/06 2019, og sist oppdatert 25/05 2021.
