SS-toppen brøt gladelig regelen for å dulle med angiveren Henry Rinnan
SS-toppen Gerhard Flesch var nazi-bandeleder Henry Rinnans høye beskytter. Da Rinnan ville ha SS-uniform selv om var 15 cm for liten for høydekravet i SS, tøyde Flesch gladelig reglene for å tekkes sin stjerne-angiver.
De som våget å le av Henry Oliver Rinnan eller slå vitser om den småvokste norske angiveren og torturisten, slapp ikke unna med refs eller en verbal overhaling. For Rinnan hadde mektige beskyttere som ikke bare var takknemlige. De var helt avhengige av ham og Rinnan-banden for å produsere resultater til sin SS-Reichsfürer Heinrich Himmler i Berlin.
Rinnans fremste beskytter var SS-Obersturmbannführer Gerhard Flesch, kommandør i nazistenes sikkerhetspoliti. Flesch ledet de to skarpeste og fryktede avdelingene i Sicherheitspolizei; sikkerhetstjenesten og etter hvert Gestapo. Hans ansvarsområde strakte seg fra Dovre i sør til fylkesgrensen mellom Nordland og Troms i nord. Blant 220 ansatte i nazistenes sikkerhetspoliti i Trondheim, var 110 norske. Men ingen var viktigere enn Henry Oliver Rinnan.
Én av dem som fikk merke det, var Eduard Boesten.
«Kong Rinnan»
Eduard Boesten jobbet også i Sicherheitsdienst (SD). Han lo av Henry Rinnans store ønske om å få SS-uniform og -grad. Han slo vitser om at Henry Oliver Rinnan var for liten til å bære den svarte SS-uniformen. Rinnan ble dødelig fornærmet, og tok opp vitsingen med sin sjef SS-Obersturmbannführer Gerhard Flesch. Kommandøren syntes heller ikke vitsingen til Boesten var særlig morsom. Kommandøren ga ham en overhaling fordi han hadde fornærmet Rinnan. Rett etterpå ble Boesten overflyttet til Gestapos avdeling i Ålesund.
Begrunnelsen var at han ikke klarte å omgås viktige agenter.
Formelt sett hadde Eduard Boesten rett: Opptakskravene til SS tilsa at man måtte være minst 174 centimeter høy. Men Gerhard Flesch var villig til å utvise en nokså utysk fleksibilitet for å blidgjøre sin fremste norske agent: I begynnelsen av 1944 ga han Henry Rinnan den svarte uniformen angiveren lenge hadde drømt om. Med på kjøpet fulgte også graden SS-Untersturmführer, tilsvarende fenrik.
Den forviste Eduard Boesten hadde kalt den nyutnevnte for «Kong Rinnan». Han bommet ikke veldig. Rinnan hadde vide fullmakter i tjenesten for nazister som fryktet for at en alliert invasjon ville komme i Midt-Norge. Gerhard Flesch og Rinnan ledet sammen an i jakten på norske frihetskjempere. Samarbeidet mellom SS og Rinnanbanden førte til at motstandsbevegelsen fikk umulige arbeidsvilkår i Trøndelag.
Invasjonsfrykt
Mørke kortvokste Rinnan og blonde, høyreiste Flesch var et umake par. Selv om Rinnan prøvde å kompensere manglende centimeter med å ekstra høye hæler under ridestøvlene, hjalp det ikke. Men han hadde den samme brennende iveren etter å tekkes sine overordnede.
SS Obersturmbannführer Gerhard Flesch var en ideologisk overbevist nazist. Juristen meldte seg inn i NSDAP i 1933, samme år som Adolf Hitler tok makten i Tyskland. I 1934 gikk han inn i SS. Snart ble han håndplukket til en høyere stilling innen Gestapo, med ansvar for å kontrollere det religiøse sektvesenet i Tyskland. Deretter steg han i gradene.
Da Tyskland okkuperte Norge, ble Flesch sendt til Bergen som sjef for sikkerhetspolitiet. I 1941 ble Flesch overflyttet til Trondheim. Invasjonsfrykten gjorde at nazistene satte mye inn på å avdekke radiosendere som sendte meldinger om skipstrafikken langs kysten, og den øvrige virksomheten til den norske motstandsbevegelsen.
Bunker under villaen
Gerhard Flesch installerte seg i en beslaglagt villa, pent beliggende i Osloveien ved Nidelven. Ettersom han fryktet for sin egen sikkerhet, fikk han russiske krigsfanger til å bygge en bunker under boligen.
Hver morgen kom en svart Mercedes og hentet mannen som var herre over liv og død i Midt-Norge. Han ble kjørt til Misjonshotellet, hvor sikkerhetspolitiet hadde sitt hovedkvarter. Kontoret til Flesch var det eneste rommet i hotellet som var utstyrt med peis. Der dukket Henry Rinnan stadig oftere opp i sin SS-uniform de to siste krigsårene, for å legge planer.
Rinnan utførte alltid ordrene han fikk. Flesch så på ham som uunnværlig, fordi nordmannen kjente de lokale forhold og ikke hadde noen skrupler med å infiltrere og angi sine landsmenn. Fra høsten 1943 fikk Rinnan frie hender av SS-toppen Flesch til å bestemme hvem banden skulle torturere. Det ble til slutt så ille at tyskerne flere ganger var til stede i torturkammeret i «Bandeklosteret» for å forhindre at Rinnanbanden slo folk i hjel. Alle i Rinnan-banden sto på lønningslisten til SD.
SS-offiseren var også aktiv i en systematisk plyndring av jødene i Trondheim og senere deportasjon til Auschwitz. Da ti nordmenn ble plukket og skutt som hevn for at to tyske soldater ble drept av motstandsmenn ved Majavatn, var også Flesch sentral. Ti fremtredende samfunnsborgere med den populære teatersjef Henry Gleditsch i spissen, måtte bøte med livet.
For Flesch ble 30. januar 1944 en merkedag. Han ble utnevnt til SS-Obersturmbannführer (oberstløytnant) og nådde toppen av sin karriere innenfor SS. I begrunnelsen ble hans politiske pålitelighet, lederevne og effektivitet fremhevet – spesielt innenfor etterretning. Kort tid etter ble han også utnevnt til Gestapo-sjef for Midt-Norge.
Men mens Rinnan-banden holdt aktiviteten oppe, merket Flesh etter hvert at hans underordnede slakket av på innsatsen. Gerhard Flesch var kjent for et voldsomt skiftende humør. Ingen visste hva han kunne finne på å si eller gjøre. Hos hans egne menn var det mye resignasjon å spore. Flesch ville stramme dem opp. De skulle alle ha blod på hendene.
Fangeleiren på Falstad var direkte underlagt Flesch. Her var politiske fanger fra Norge og stuet sammen med krigsfanger fra utlandet. Mange ble skutt og tortur var vanlig. I mars 1944 ga han ordre om at 15 russiske krigsfanger skulle henges i kjelleren på Vollan fengsel. I september samme år ble 15 russere til henrettet på samme måte i kjelleren på Misjonshotellet. Gerhard Flesch beordret 20 av sine ansatte til å delta, og han presset de fleste til å henge en fange hver.
En nordmann ble også hengt i kjelleren i Misjonshotellet etter ordre fra Gerhard Flesch: Kompani Linge-soldaten Johnny Pevik ble etter omfattende tortur hengt i en av krokene i taket i november 1944 etter å ha deltatt i den mislykkede kidnappingen av Rinnan året før (Se Vi Menn uke 13/14 2023).
Gull i ryggsekken
Rinnan tørstet etter mer anerkjennelse for sitt etterretningsarbeid. Derfor la Gerhard Flesch opp en spesialoperasjon der Rinnan fikk delta i en aksjon mot motstandsmannen Hans Enstad i Gudbrandsdalen. Enstad kjempet til siste patron, som han brukte på seg selv. Siden Flesch selv var med på aksjonen 14. mars 1945, oppfylte Rinnan kriteriene for Jernkorset av første klasse; i ildkamp ledet av en høyere tysk offiser.
Gerhard Flesch flyktet etter frigjøringen 1945 fra Trondheim, forkledd som Wehrmacht-soldat med dekkidentitet «underoffiser Fleischer». I ryggsekken hadde han sydd inn en gullbarre på én kilo, beslaglagt hos en trøndersk forretningsmann. Da hjemmefronten kom til SS-sjefens privatbolig 8. mai, fant de en én meter høy askehaug etter dokumenter Flesch hadde brent.
I Wehrmacht var det ikke populært at SS-folk ikledde seg deres uniformer for å gjemme seg. Flesch ble derfor raskt innrapportert og arrestert. Han satt i fengsel i Oslo, og ble sendt rundt for å vitne i andre rettssaker. Da han hadde vitnet i Bergen og skulle reise tilbake sammen med to politimenn, prøvde han å rømme. Flesch ba om å få gå på toalettet, og på vei dit kastet en klype pepper i synet på den ene politimannen. Men han ble overmannet, så han ikke fikk muligheten til å hoppe av toget.
For sine krigsforbrytelser måtte Gerhard Flesch bøte med livet på Kristiansten festning i Trondheim 28. februar 1948. 11 måneder tidligere var hans stjerneagent Henry Oliver Rinnan henrettet på samme sted. Retterstedet var det samme som for så mange nordmenn under krigen.
Carl Viggo Lange var til stede som lege, og festet en hvit blink på brystet til Gerhard Flesch, som før skuddsalven var helt rolig og sa: «Ist auch ein Herz wirklich da? Det betyr «finnes det virkelig et hjerte der?.
Mens Gerhard Flesch ble henrettet, måtte to familier leve videre med skammen krigsforbryteren hadde påført familien:
I den tro at hans familie hjemme i Tyskland var blitt drept i et bombeangrep, innledet Flesch et forhold til sin sekretær, Annelise Zechmeister, som senere ble gravid. Men familien hadde evakuert og overlevd bombingen.
Etter krigen kom flere hemmeligheter frem: Flesch' sønn Tilo drev slektsforskning. Og han avdekket SS-bøddelen, -torturisten og krigsforbryterens mørke hemmelighet:
Gerhard Flesch hadde jødiske aner.
Kilde: Krigsforbryteren. Oppgjøret med Gerhard Flesch av Tor Busch og Sjonglørene av Ola Flyum.