Dagslyset røpte hvor nær døden de norske marinejegerne hadde vært
Norsk spesialsoldat åpner opp om kampene i Afghanistan.
Møtet med de døde kroppene på Rikshospitalets obduksjonssal i Oslo hadde vært ment som en slags forberedelse. Men hva kan egentlig forberede unge menn fra beskyttede norske nabolag på møter med en fiende som kom til å anse nordmennene som inntrengere som skal drepes?
Den unge mannen fra Tau i Ryfylke var mye nærmere et svar på spørsmålet enn han ante, denne natten i Helmand-provinsen i Afghanistan, senhøsten 2005.
Natten var mørk og tung. 24 år gamle Kenneth Bjerkelund var på sitt første krigsoppdrag. Han og resten av marinejegerpatruljen hadde slått leir i fiendens terreng. Bjerkelund satt på vakt i tårnet på ett av patruljekjøretøyene.
Gjennom nattkikkerten lot han blikket sveipe over landskapet − uten å få øye på fienden som nærmet seg for å angripe den norske marinejegerpatruljen. Ytterligere noen sekunder gjensto før han skulle få sitt første møte med krigens virkelighet etter tre knallharde år med utvelgelse, testing, trening og utdannelse for å bli operatør i Marinejegerkommandoen.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – så fikk han sjokkbeskjeden
Podkast: Krigerne
Hør podkasten Mine Historier, med episoden Krigerne her. Erik Hattrem intervjuer Kenneth Bjerkelund.
Forberedt i mange år
Et høyt drønn. Noen ropte «Allahu Akbar». Massiv ild dundret mot Bjerkelunds marinejeger-kollegaer som lå på en høyde like ved. Nordmennene som ble beskutt svarte med ild fra en tung mitraljøse på taket av én av sine biler. Sporlysammunisjonen skar gjennom nattemørket og slo ned i den afghanske jorden der fienden etter alt å dømme befant seg.
– Nå skjedde det. Det jeg hadde trent for og forberedt meg på i flere år, og som jeg hadde gjennomgått i hodet hundrevis av ganger i håp om å kunne forberede meg på hvordan det ville bli: å være mål for et annet menneskes ønske om å ta livet av deg, forteller Bjerkelund i boken «Marinejeger».
Veien til strid
For å greie belastningene og takle de psykiske påkjenningene − ikke bare et opptak, men også utdanningen for å bli marinejeger krever, startet Bjerkelund egentrening i god tid.
En gjennomsnittlig treningsuke kunne bestå av seks styrketreningsøkter med utholdende styrke, to svømmeøkter på minimum 1000 meter, løpeturer i skogen med uniform og feltsko, minst én fem timers utmarsj i fjellet med full oppakning og intervalltrening med 25 kilo i sekken opp de bratteste motbakkene. Jevnlig la han ut på nattevandring med kart og kompass og gjennomførte jevnlige svømmeturer i havet med svømmeføtter.
Alt handlet om å flytte egne grenser.
Og å elske slitet.
En gang svømte han til en holme ved Karmøy i styrtregn og ble der hele natten uten mat, sovepose eller tørre klær. Kun med en svart søppelsekk tredd over hodet.
Blod og innvoller
Slik skulle kan lære seg opp til å tåle de fysiske påkjenningene, herde psyken slik at han forble skjerpet uansett forhold. Men hva om fienden lyktes med å såre eller skade noen av nordmennene i ly av nattemørket? Da var feltkirurgi eneste mulighet. Også det hadde de unge soldatene forberedt seg på − så langt det var mulig.
– Å se et dødt og ille tilredt menneske er grusomt, men ekstra traumatisk om man aldri har sett det før. For å bryte denne barrieren under kontrollerte omstendigheter var vi derfor med på obduksjon på Rikshospitalet. Gjennom krigskirurgikurset fikk vi også vår dose med blod og innvoller, riktig nok av dyr. Alt handlet om å fjerne usikkerhetsmomenter og å skape trygghet i jobben vi skulle gjøre.
Operatørene hadde gjort det som var mulig på å forberede seg på hva natten i Afghanistan kunne bringe. Nå var det første eksamen for Kenneth Bjerkelund, kastet inn i en intens strid med adrenalinrush gjennom kroppen mens han observerte to andre marinejegere i nabopatruljen storme opp av soveposene og ut i stillingene de hadde forberedt.