Jim Jones og Folkets tempel:
Pastorens preken tok under en time. Da den var over, var 909 mennesker døde
Én etter en går sektmedlemmene frem og forsyner seg av den dødelige blandingen. – Barna deres gråter ikke av smerte. Det smaker bare litt bittert, løy pastoren mens menigheten hans døde som fluer rundt ham. NB: Vi advarer mot sterke skildringer i denne saken.
Barna blir banket gule og blå med en planke. Sektlederen Jim Jones holder medlemmene tilbake mot deres vilje.
Han tvinger noen av dem til sex. Og han holder jevnlig øvelser i masseselvmord ...
Beskyldningene har svirret i luften lenge. I amerikanske aviser har bekymrede pårørende til medlemmer av Folkets Tempel gang på gang fortalt om overgrep, hjernevasking og mishandling i sektens koloni, Jonestown i Guyana.
Nå er den kaliforniske politikeren Leo Ryan på vei med fly til Jonestown for å se med egne øyne om det er hold i de alvorlige beskyldningene. Med seg har han en gruppe pressefolk og representanter fra USAs ambassade i Guyana.
Jungelens lyder drukner i motordur da delegasjonens to propellfly sent på ettermiddagen fredag 17. november 1978 går inn for landing på den smale gresstripen som fungerer som landingsbane i Port Kaituma i Guyana.
Herfra er det bare noen få kilometer til Jonestown, som ligger nær grensen til Venezuela.
Leo Ryan er medlem av Kongressen i Washington. Hans plan er å inspisere kolonien, ta eventuelle frafalne disipler med tilbake til USA og ellers rapportere om forholdene i den isolerte bosetningen.
En traktor med tilhenger transporterer ham og følget hans langs et gjørmete hjulspor til Jonestown, der sektlederen Jim Jones tar imot dem, iført rød skjorte, kakibukser og med øynene skjult bak store, mørke solbriller.
Egentlig ville Jim Jones helst slippe besøket. Han har gjentatte ganger per telegram avslått å ta imot Leo Ryan, men nå som delegasjonen er kommet, har han ikke annet valg enn å invitere gjestene inn.
Ellers risikerer han at journalistene – som så ofte før – beskriver Jonestown som en fangeleir.
Jones fører gjestene til en paviljong der de blir budt på spareribs, potetsalat og kaffe. Etter middagen underholder orkesteret "The Jonestown Express".
Stemningen virker lett og ledig. Leo Ryan benytter anledningen til å gripe mikrofonen og blir møtt med jubelrop fra hundrevis av sektmedlemmer:
- Så vidt jeg kan se er det mange her som mener at dette er det beste som noensinne har hendt dem, sier han.
Forsamlingen kvitterer med langvarige klappsalver.
Selv da han med alvorlig mine orienterer om anledningen for besøket – at han skal undersøke den massive kritikken mot sekten – blir han møtt med muntre tilrop.
"Ditt svin! Du skal dø!"
Etterpå får Leo Ryan seg en prat med Jim Jones, og imens benytter journalistene anledningen til å intervjue en del av sektens medlemmer.
Alle forsikrer at de trives i Jonestown, men en av pressefolkene, Don Harris fra fjernsynsselskapet NBC, får plutselig en papirlapp stukket i hånden med et nødrop:
"Hjelp oss å slippe ut av Jonestown," står det på lappen, som er underskrevet av Vern Gosney og Monica Bagby.
Klokken er 23 da festivitasen slutter, og alle går til ro i den fuktige, trykkende tropenatten.
Men allerede tidlig neste morgen er Jim Jones klar til å guide Ryan gjennom en utvalgt del av Jonestown.
Kongressmedlemmet er tydelig imponert over det han ser – her er barnehage, skole, en medisinsk klinikk, bugnende åkre, og hytter der innbyggerne bor i storfamilier.
Alt fremstår som spartansk, men velordnet og imponerende.
Bare det at det overhodet har vært mulig å skape et samfunn midt i jungelen vekker respekt hos Ryan, som hele tiden har en hale av nysgjerrige barn etter seg.
Mens omvisningen pågår, har ambassadefolkene det travelt med å organisere Vern Gosneys og Monica Bagbys hjemreise, og i løpet av dagen stiger antallet mennesker som ønsker å forlate Jonestown til 15.
Jim Jones vekselvis raser over forræderiet og trygler de frafalne disiplene om ikke å reise. Han tilbyr dem 5000 dollar hver hvis de vil vurdere saken på nytt og i det minste utsette avreisen noen dager.
- Dere kan ikke reise, dere er mitt folk. Hvorfor vil dere dra? spør han igjen og igjen.
En av de frafalne forklarer beslutningen sin med at "Jonestown er ingenting annet enn en kommunistisk fangeleir".
Nedslått mumler Jones til en av assistentene sine:
- Jeg har feilet. Jeg lever for disiplene mine, fordi de trenger meg. Hvis de reiser, kommer de til å fortelle løgner om dette stedet.
Klokken tre om ettermiddagen lørdag 18. november er delegasjonen og de 15 sektmedlemmene klare til å dra.
Da de tar farvel, forsikrer Leo Ryan sektlederen Jim Jones om at rapporten om Jonestown kommer til å være overveiende positiv.
- Om det så var 200 mennesker som hadde ønsket å forlate Jonestown, ville jeg fremdeles si at stedet er vidunderlig. Du gjør et fantastisk arbeid her, og når jeg kommer hjem skal jeg fortelle alle om det, lover Ryan.
Han legger imidlertid ikke skjul på at han fremover forventer betydelig større åpenhet fra sektens side.
Ryan og Jones har knapt utvekslet håndtrykk til avskjed, før et sektmedlem plutselig farer frem mot Ryan og fekter med en kniv.
- Ditt svin! Du skal dø! roper mannen, som blir overmannet av to andre sektmedlemmer før han rekker å gjøre skade.
- Endrer dette din innstilling til Jonestown? spør Jim Jones nervøst da mannen er ført bort.
- Det endrer ikke alt, men det endrer noe, svarer Ryan rolig og tilføyer:
- Få den mannen arrestert.
Få minutter senere sitter Ryan på lasteplanet i traktortilhengeren sammen med resten av delegasjonen og de 15 avhopperne, som alle er på vei til flyplassen i Port Kaituma.
"Ingen vei tilbake"
Tilbake i Jonestown runger klokkene over høyttaleranlegget – et signal om at alle skal innfinne seg i paviljongen der de feiret kvelden før.
Jim Jones sitter allerede i sin høyryggede "prekestol" og betrakter disiplene sine som haster til fra alle deler av kolonien.
Mens forsamlingen faller til ro lar Jones blikket vandre, før han griper mikrofonen og kremter. Så begynner han å snakke, behersket, men usammenhengende:
- Jeg har gjort mitt aller beste for å gi dere et godt liv. Men til tross for det er det en håndfull mennesker som med sine løgner har gjort livet vårt umulig. Vi kan på ingen måte slippe godt fra det som er skjedd i dag. Ikke bare er vi i en vanskelig situasjon, ikke bare er det dem som er reist og har begått århundrets forræderi. Vi… Vi sitter her på en kruttønne. Å sitte og vente på den katastrofen som kommer til å skje på flyet – for det blir en katastrofe! Det var like ved å gå galt her. Kongressmannen holdt på å bli drept, forklarer Jones og utdyper:
- Det som kommer til å skje her i de neste minuttene, er at en av dem på flyet vil… vil skyte piloten. Det vet jeg. Jeg har ikke planlagt det, men jeg vet at det kommer til å skje. De vil skyte piloten, og så styrter flyet i jungelen. Og når det har skjedd, er det best vi ikke har noen barn igjen, for de kommer til å hoppe ned til oss i fallskjerm,” sier han og tilføyer lavmælt:
- Hvis flyet overhodet kommer på vingene. Etter min mening bør vi være gode mot barna og gode mot de gamle og ta giften. Vi begår ikke selvmord, det er en revolusjonær handling. Det er ingen vei tilbake, de kommer ikke til å la oss være i fred. Nå drar de hjem og sprer flere løgner, noe som betyr besøk av flere kongressmenn. Og det er ikke noe vi kan overleve, ikke på noen måte, slår Jim Jones fast.
Så henvender han seg direkte til forsamlingen og spør om noen har noe å innvende.
- Hvis dere er uenige, så si fra, formaner han.
Ordene blir fanget av båndopptageren som tar opp alle prekenene hans.
Drama på flyplassen
Leo Ryan og selskapet hans må vente på flystripen til klokken 17.15 før de to flyene som skal transportere dem hjem omsider lander.
Et Cessna-fly med plass til seks passasjerer blir gjort klar til avgang først, men idet flyet takser utover startbanen, trekker en av avhopperne fra Jonestown – Larry Layton – plutselig pistol og åpner ild mot medpassasjerene.
I samme øyeblikk drønner en lastebil med bevæpnede vakter fra Folkets Tempel inn på flyplassen og stopper omtrent ti meter fra det andre flyet, en Twin Otter, der blant andre Leo Ryan er på vei om bord.
Som på et avtalt signal begynner mennene på lasteplanet å skyte løs på passasjerene med rifler.
I panikk kaster de levende skyteskivene seg ned på bakken. Leo Ryan forsøker å krype i sikkerhet bak Twin Otterens landingshjul, men han er forsvarsløs i kuleregnet som braker løs i 4-5 minutter.
Så opphører skytingen, like plutselig som den begynte. Vaktene fra Folkets Tempel forsvinner med et brøl fra traktormotoren, og tilbake i det blodige gresset ligger kongressmedlem Leo Ryan, truffet av flere skudd.
Også Don Harris fra NBC, ytterligere to pressefolk og avhopperen Patricia Parks er drept. Ti personer er såret.
Twin Otteren er skutt i stykker i angrepet. Men den vesle Cessnaen er intakt og kan gå på vingene med kurs mot Georgetown, Guyanas hovedstad, der piloten slår alarm.
Klokken nærmer seg 17.30, og mens de sjokkerte overlevende i Port Kaituma prøver å trøste og hjelpe hverandre, er en tragedie av enda mer djevelske dimensjoner under oppseiling få kilometer unna.
"La oss dø i fred"
Gråsvarte skyer har samlet seg over Jonestown. Det yrer, og mørket kryper inn over jungelen.
En hund gjør i det fjerne, fugler samler seg på telefonledningene, og i paviljongen taler Jim Jones fremdeles til disiplene sine, som vekselvis gråter og jubler over ordene hans.
Jones kretser stadig om masseselvmord som den eneste redningen, men tilhørerne bryter inn med alternative forslag.
Jones' båndopptager tar opp alt han sier – og disiplenes kommentarer:
- Vi kan flykte til Russland. Det er fremdeles en mulighet å fly dit. Du har selv sagt at de vil hjelpe oss, påpeker en disippel.
Sekten har forhandlet med den sovjetiske ambassaden om å flytte til Sovjetunionen.
- Det er for sent med Russland, sukker Jones.
- De har begynt å ta liv. De er dratt til flyplassen med våpen. Derfor er det for sent med Russland. Jeg garanterer at hvis det var mulig, ville jeg også stemme for Russland. Men det er for sent nå.
- Dette er ikke selvmord, dette er en revolusjonær handling. Det er ingen vei tilbake. Hvis vi ikke kan leve i fred, så la oss dø i fred.
En av disiplene trer frem.
- Hvis vi utrydder oss selv, har vi tapt. Da lar vi dem vinne, protesterer hun.
En annen kvinne tar ordet og hulker:
- Når jeg ser rundt på barna, så syns jeg de fortjener å leve.
- Jeg er enig. Men de fortjener så mye mer; de fortjener å få fred, svarer Jim Jones, som blir bakket opp av de fleste i forsamlingen.
Det kvinnelige sektmedlemmet fortsetter:
- Men jeg syns at jeg som person, at vi som individer, har retten til å bestemme over vår egen skjebne.
Hun blir avbrutt av en annen kvinne, som roper til Jim Jones:
- Du har reddet så mange liv. Hvis du sier at vi skal ofre livene våre, så er vi klare!
Jones tier en stund, og uroen brer seg i paviljongen. Noen gråter, andre småsnakker eller diskuterer høylytt. Så bryter han nok en gang inn.
- Alt er forbi. Kongressmannen er blitt myrdet. Alt er forbi. De har invadert samfunnet vårt, hjemmet vårt.
De har reist over 10.000 kilometer etter oss. Men Den røde brigade (Jonestowns vaktkorps, red.) har vist dem rettferdighet. Kongressmannen er død. Tror dere at de lar oss slippe unna denslags? Da må dere være gale. De kommer og torturerer våre barn, vårt folk og våre gamle. Det kan vi ikke tillate. Vær vennlig å gi oss medisinen.
Med fast stemme beordrer han nå disiplene sine til å hente en dødsdrikk fra karet som leirlegen har gjort klart.
Menigheten hans har prøvd det før – å drikke av et kar som de trodde var fylt med gift. Det har foregått på de såkalte "hvite kveldene", når Jim Jones har holdt øvelser i masseselvmord.
Men denne gangen er det ikke en øvelse, denne gangen er det alvor.
Jim Jones skynder på undersåttene sine:
- Fort, fort, kom igjen nå! Dette er ikke selvmord, det er en revolusjonær handling! Det er ingen vei tilbake, gjentar han.
Tause kolonner av sektmedlemmer beveger seg langsomt fremover mot den store baljen med fruktsaft som er ispedd kaliumcyanid og sovepiller.
Familie etter familie får fylt krusene sine med den dødbringende drikken, mens Jim Jones oppmuntrer dem som ennå ikke har stilt seg i køen.
- Det er ikke noe å bekymre seg for, så bevar roen, og forsøk å berolige barna deres. De største barna kan hjelpe med å trøste de minste.
De gråter ikke av smerte. Det smaker bare litt bittert, men de gråter ikke fordi det gjør vondt, forsikrer han.
Foreldre til babyer og småbarn får utlevert en sprøyte, slik at de kan pumpe væsken direkte ned i svelget på de små.
Kaliumcyaniden virker før sovemedisinen, derfor vrir barna seg i smerte og skriker hjerteskjærende før de sovner inn i armene til moren eller faren.
Synet av de døde og døende barna får noen av foreldrene til å nøle, men selv om tårene siler nedover kinnene på dem, lar ikke Jones dem i fred:
- Ok, det er hardt til å begynne med, men bare til å begynne med. Å leve er mye vanskeligere enn å dø. Å stå opp hver morgen og ikke vite hva dagen bringer. Det er mye vanskeligere, understreker han.
"Jeg vil se dere døde"
Jones blir bakket opp av en kvinne som sier at det ikke er noen grunn til sorg:
- Dette er noe vi alle burde glede oss over! Vi burde være lykkelige! Man sier at vi kommer gråtende til verden. Så når vi drar herifra syns jeg vi skal være glade! Jeg skulle ønske dere ville slutte å gråte og i stedet takke vår Far!
Kvinnen blir møtt med spredte klappsalver, men budskapet hennes trenger tilsynelatende ikke inn.
Rundt omkring bryter folk sammen i trøstesløs gråt, til Jones' store skuffelse.
- Please! For Guds skyld! Sett i gang nå! Jeg vil se dere døde, jeg vil ikke se dere i dette helvete! Hvis dere bare kunne slappe av.
- Det beste dere kan gjøre er å slappe av, så er det ikke noe problem. Det er ingen grunn til å frykte døden. Den er en venn, formaner han dem.
De som ennå ikke har fått den dødbringende saften, stiller seg i kø ved baljen. Som for å få de siste overtalt roper Jim Jones utover forsamlingen:
- Vær ikke redde for å dø! Dø med verdighet! Dø med respekt! Døden er ingenting! Den er bare en overgang til et annet plan! Slutt å være så hysteriske! Se her, barn, det er bare noe som får dere til å sovne. Det gjør ikke vondt, slapp av, slutt å gråte alle sammen.
Kort etter er 276 barn døde – herav rundt 140 under 11 år. Etter de små er turen kommet til de voksne. Stående i ring, noen med armene rundt hverandre, svelger de den bitre drikken, mens Jones messer til dem:
- Det er enkelt. Det er enkelt. Man får ikke krampe av det. Det er så enkelt. Vær snill å drikke det før det er for sent, insisterer han.
Sektmedlemmene synker sammen over hverandre i lag med ansiktet mot bakken. Imens oppildner Jones de siste:
- Vi begår ikke selvmord. Det er en revolusjonær handling i protest mot en umenneskelig verden.
Det tynnes raskt ut i de levendes rekker, og som en av de siste dør også Jim Jones. Han drikker ikke giften, men skyter seg selv eller blir skutt av en av vaktene sine. Og så senker stillheten seg over Jonestown.
Rundt paviljongen, som bare et døgn tidligere summet av fest og glede, ligger nå hundrevis av livløse menn, kvinner og barn. Det har tatt mindre enn en time å forvandle kolonien til en massegrav.
Da guyanske soldater rykker inn i Jonestown neste morgen, blir de møtt av et fryktelig syn. Overalt ligger hauger av døde mennesker, mange iført fargerike klær som utstråler absurd optimisme midt i marerittet. I tropevarmen har kroppene allerede begynt å gå i oppløsning, og stanken av død henger over jungelen.
Et redselsfullt arbeid venter soldatene, som i første omgang anslår antall omkomne til vel 400.
Soldatene finner Jones' båndopptager med ordene fra det siste møte i Folkets Tempel, og etter fem dager går det fulle omfanget av tragedien opp for hele verden:
Lørdag 18. november 1978 døde 909 mennesker i Jonestown, Guyana.
Fem andre ble drept på flyplassen få kilometer unna, blant dem Leo Ryan – den demokratiske politikeren som trodde at han kunne vende hjem til USA med gode nyheter om Jonestown.
Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet "Historie".
Denne saken ble første gang publisert 25/03 2017, og sist oppdatert 17/11 2023.
