Aksepterte ikke at krigen var over:
Soldat nektet å overgi seg − gjemte seg i skogen i 28 år
28 år etter at andre verdenskrig var over, levde soldaten Shoichi Yokoi fortsatt i frykt i jungelen. Da han ble funnet, tryglet han om å bli drept. I stedet tok livet hans en helt annen vending.
24. januar 1972 kom en utmagret japanske soldat ut av villmarka – svært motvillig.
I 28 lange år hadde Shoichi Yokoi gjemt seg dypt inne i jungelen på Guam. De siste åtte årene helt alene.
Hver eneste dag fryktet han for livet, men trodde likevel fullt og fast at soldatkameratene hans en dag ville dukke opp og redde ham.
At krigen for hjemlandet Japans vedkommende var slutt etter sprengingen av atombombene over Hiroshima og Nagasaki i begynnelsen av august 1945, ante han lite om.
Redselsvelde
Shoichi Yokoi var født i Nagoya i det sentrale Japan i 1915 og hadde begynt i skredderlære da han ble utskrevet som soldat i den keiserlige japanske hæren i 1941. Først ble han sendt til Mandsjuria i Kina, i februar 1943 ble han overflyttet til forsyningskorpset i den japanske marinegarnisonen på øya Guam i den vestlige delen av Stillehavet
Japan hadde invadert Guam dagen etter angrepet på Pearl Harbor som fikk USA med i 2. verdenskrig i desember 1941. De japanske okkupantene satte det lokale chamorro-folket til tvangsarbeid, etablerte konsentrasjonsleirer, fengslet eller henrettet de som ikke adlød japanske ordre, mens andre ble torturert og tvunget til prostitusjon. Det brutale japanske regimet drepte mer enn 10 prosent av Guams befolkning på rundt 20 000 mennesker i løpet av den 31 måneder lange okkupasjonen.
I juli 1944 stormet amerikanske styrker Guam som en del av en kraftig offensiv mot japanerne i Stillehavsområdet. Kampene var voldsomme, tapene enorme på begge sider. Yokois regiment ble praktisk talt utslettet og Yokoi selv ble antatt drept. I 1955, ti år etter at krigen var over, annonserte japanske myndigheter offisielt at han var blant dem som hadde mistet livet under kampene på Guam.
Men Shoichi Yokois vanskeligheter hadde bare så vidt begynt.
Les også (+) Ingen visste at én av pilotene på bildet var falsk
I dekning
Da de japanske styrkene ble nedkjempet, fikk soldater som Yokoi beskjed om å klare seg selv. De fikk høre at det var bedre at de ble drept enn å bli tvunget til å oppleve skammen ved å bli tatt i live.
Ifølge Guam-historikeren Robert Rogers, ble mindre japanske grupper av soldater sporet opp og drept av amerikanske styrker og sivile eller paramilitære grupper. I september 1944 hadde nærmere 5000 japanske soldater stukket seg vekk eller blitt nedkjempet og drept, til tross for utallige amerikanske oppfordringer om at de burde overgi seg.
Ved krigens slutt i august 1945 var det fortsatt rundt 130 soldater, alene eller i små grupper, som nektet å tro at krigen var over og som gjorde alt de kunne for å overleve, selv om de var i en desperat situasjon. I løpet av de tre neste tiårene overga 114 av disse seg frivillig, de øvrige hadde mistet livet av ulike årsaker – alle unntatt Yokoi.
– Til å begynne med var han og de øvrige enormt opptatt av ikke å bli oppdaget, de børstet blant annet vekk alle fotspor og andre tegn på at de var i området når de beveget seg gjennom skogen, forteller Omi Hatashin, Yokois nevø til BBC.
Les også: (+) De fire fatale feilgrepene som skapte legenden Martin Linge
Åtte år alene
Den første tiden tyvslaktet soldatene kveg som tilhørte lokale bønder, for å skaffe mat. Flere av soldatene døde av sykdommer eller i ulykker, andre ble pågrepet av amerikanerne. Jo færre soldatene ble, dess mer opptatt ble de av å unngå amerikanske patruljer og lokale jegere. Gradvis trakk de seg derfor lenger og lenger inn i jungelen.
I begynnelsen var Yokoi del av en gruppe på 10 soldater. Erfaring fra skredderyrket gjorde Yokoi i stand til å behandle og veve bark fra hibiscusplanten til et stoff han kunne sy klær av. Han og hans 10 medsoldater lærte seg raskt å skaffe og tilberede mat fra lokale ressurser – om de var aldri så usle.
Den tidligere soldaten fant seg aldri til rette i det moderne samfunnet han så brått ble en del av i 1972.
Shoichi Yokoi var lite imponert av den voldsomme økonomiske veksten i etterkrigstidens Japan, og da han ved en anledning så en ny 10 000 yen-pengeseddel, kommenterte han tørt at landets valuta nå var blitt «verdiløs.»
Yokoi giftet seg med 13 år yngre Mihoko, og ble mer og mer nostalgisk om det han hadde opplevd etter hvert om han ble eldre. Flere ganger i årene før han døde i 1997, var Yokoi sammen med Mihoko tilbake på Guam for å se igjen stedene der han hadde levd i skjul i nesten 30 år. Også parets bryllupsreise gikk til stillehavsøya.
Enkelte av Yokois eiendeler fra årene i jungelen, blant dem noen av ålerusene han brukte, kan fortsatt oppleves på nært hold i et lite museum i hovedstaden Hagåtña.
De lagde sko av materialer de fant i restene av krigsmateriell, og sydde etter hvert også sandaler av plantefibre. De lærte seg også å reparere klær og annet utstyr, blant annet ved å bruke tørket skinn fra padder og frosker.
Stadig flere falt fra gruppen. Tre av soldatene ble skutt og drept av patruljerende amerikanske soldater allerede før krigen var slutt. To andre forlot jungelen frivillig, mens spenninger innad delte de gjenværende i mindre grupper.
I 1952 hadde Yokoi fått vite at krigen trolig var slutt, men hverken han eller noen av de andre hadde våget å forlate skjulestedet sitt. De to siste soldatkollegene døde i 1964. I åtte år var Yokoi helt alene i jungelen.
I sine memoarer beskriver Yokoi hvordan han desperat kjempet for ikke å gi opp håpet om en gang å bli reddet. Høyt aktivitetsnivå førte til at han ikke ble gående og tenke for mye på knipen han befant seg i, eller på hva som skjedde med familien i hjemlandet.
Yokoi forsøkte å ikke tenke på sin gamle mor hjemme i Japan.
– Det var meningsløst for meg å påføre meg selv smerte gjennom å tenke på henne og dem der hjemme, skrev han.
Yokoi ble svært alvorlig syk, som de fleste andre rømlingene i jungelen. I memoarene forteller han hvor fortvilt han var.
– Nei! Jeg kan ikke dø her. Jeg kan ikke overlate mitt lik til fienden. Jeg må komme meg tilbake til hulen min og dø der. Så langt har jeg klart å overleve alt, men det virker nå å være uten betydning.
Les også: (+) Spøkelsesyachten: To dager før milliardæren skulle skrive under, rammet tragedien
Krevde å bli drept
Ved 18.30-tiden 24. januar 1972 kom de to lokale fangstmennene Manuel Tolentino De Gracia (36) og Jesus Mantanona Duenas (43) over en merkelig skikkelse ved elvebassenget Talo’fo’for. De to var ute for å sjekke fiskerusene sine da de oppdaget en skranten mann ved elvebredden: Den aldrende mannen ble skremt, slapp en hjemmelaget sekk med rekeruser på bakken og forsøkte å gå løs på en av fangstmennene for å rive til seg riflen hans.
Nei! Jeg kan ikke dø her. Jeg kan ikke overlate mitt lik til fienden.
Svak og avkreftet som den fremmede mannen var etter årevis på en svært enkel diett, utgjorde han ingen trussel for jegerne. De overmannet ham lett, bandt ham, og tok han med ut av jungelen.
Den nå 57 år gamle Yokoi ropte og bad de to om å drepe ham på stedet. I stedet behandlet de ham vennlig og ga ham mat før de tok ham med til borgermesteren i landsbyen.
– Min onkel fikk fullstendig panikk da han ble oppdaget. Han var redd for at de ville ta ham som krigsfange – den største skam en japansk soldat og hans familie kunne komme ut for, forteller japanske Omi Hatashin.
Politiløytnant Mariano C. Cruz som senere avhørte Yokoi, beskrev ham som en mager og blek mann på rundt 167 centimeter, fysisk svakelig, med en liten mustasje, håret var grovt klippet, han var barføtt og var iført skitne, korte bukser og en skjorte. Yokoi forklarte at klærne han hadde på seg var laget av stoff han selv hadde vevd.
Yokoi ble senere avhørt på politistasjonen i Guams hovedstad Agana (nå Hagåtña) av Japans honorære konsul James Shintaku. Konsulen fikk en liste over slektninger som Yokoi fortsatt håpet var i live hjemme i Japan. Yokoi visste utrolig nok også at verden befant seg i året 1972 – han hadde holdt nøye rede på månefasene og fulgt med tiden på den måten.
Les også: (+) Ryktene hadde gått i årevis: Nazi-ubåten som ble senket i Kattegat inneholdt ufattelige rikdommer. Så ble vraket funnet!
kom ut av jungelen. Foto: NTB scanpix
Skamfull helt
Det er med stor skam jeg vender tilbake.
To uker etter at han ble oppdaget i jungelen, vendte Shoichi Yokoi tilbake til Japan – og fikk en velkomst som en nasjonalhelt. Mediene beleiret boligen hans, han ga utallige intervjuer på TV og radio, og han ble i årevis jevnlig invitert for å holde foredrag eller taler på universiteter og skoler over hele landet.
Yokoi var ganske forvirret over all viraken rundt hans person, og selv om han ble behandlet som en helt, var hans første ord til nasjonen en unnskyldning:
«Det er med stor skam jeg vender tilbake.»
Omi Hatashin har brukt mye tid på å sette seg inn i onkelens dramatiske liv og historie. I 2009 kom boken «Menig Yokois krig og liv på Guam 1944-1972.»
– Jeg er svært stolt av min onkel. Han var en sky, beskjeden og lavmælt person, men likevel med en sterk tilstedeværelse, sier Hatashin.
Kilder: Guampedia.com, BBC, Wikipedia.
Krangel og livsvilje
Shoichi Yokoi lærte seg alt som var nødvendig for å klare seg ute i villmarka.
Fra begynnelsen av 1946 hadde Yokoi bare to kamerater med seg. I perioder skilte de tre lag etter krangel og uenighet, men også av taktiske årsaker. Begrenset kontakt reduserte risikoen for å bli oppdaget.
– Vi besøkte hverandre av og til, men bodde adskilt, fortalte Yokoi senere.
Det tok Yokoi tre måneder å bygge hulen som ble hans endelige hjem; en snau meter høy og rundt tre meter lang, et par meter under jordoverflaten. Hulen ble støttet opp at kraftige bambusrør og inngangen var gjennom en trang nedgang der det hang en stige. Veggene var dekket av bambus og det var til og med laget et slags toalett ned under jorden.
Yokoi levde på en diett av reker, fisk, padder, rotter, villgriser og vekster fra jungelen. Han vasket seg og badet ofte for ikke å pådra seg infeksjoner, og han beveget seg nesten utelukkende om natten, skjult av mørket og den tette vegetasjonen i jungelen.
– Det som ga meg styrke og vilje til å overleve alle årene i jungelen var troen jeg hadde på meg selv, og vissheten om at som japansk soldat var det ingen skam å fortsette å leve, sa Shoichi Yokoi.
Denne saken ble første gang publisert 18/01 2022, og sist oppdatert 27/10 2023.
