solbris-flukten
De norske nazistenes flukt førte først til sinne i befolkningen – men så kom nyheten som gjorde folk rasende
Etter krigen klarte flere norske nazister å rømme fra fangenskap. Målet lå 14000 kilometer unna Norge.
Tekst: Ragnar Kristensen og Olav Rokseth, Vi Menn
Fire norske nazister bestemte seg for å rømme fra en fangeleir på høylys dag. Planen var å komme seg i sikkerhet i Argentina, kjent som en trygg havn for nazister.
I 1947 var Espeland-leiren utenfor Bergen ufrivillig bosted for norske nazister som enten hadde fått sine landssvikerdommer, eller som ventet på sin dom.
Blant de internerte var Nasjonal Samling-kvartetten Roald Astrup Nielsen, Sophus Kars, Olav Håvardsholm og Arne Hafstad.
Disse fire var lite lystne på å ta ansvar for sine handlinger under krigen, og var fast bestemt på å rømme fra leiren, og deretter fra Norge.
De utarbeidet derfor en plan, godt hjulpet av NS-folk på utsiden.
SS-soldat og skijeger
Blant de fire var Sophus Kars den som skilte seg ut.
Han var NS-mann på sin hals, og hadde meldt seg inn i partiet allerede som 16-åring.
Senere i livet ble han yrkesmilitær, og deltok derfor i de første kampene mot tyskerne i tiden etter invasjonen i 1940.
Allerede året etter var han imidlertid å finne i Den Norske Legion, en avdeling av Waffen-SS, hvor han blant annet deltok i kamper ved Leningrad, som kompanisjef.
Senere deltok han i Skijegerbataljonen i Finland, og i mai 1945 var Sophus Kars sjef for Quislings «Førergarden».
Det var liten tvil om hvor Kars’ ideologiske lojalitet lå, og etter krigen ble han dømt til ti års fengsel for landssvik.
Kars var også en dyktig elektriker, noe som ble viktig da fluktplanen ble iverksatt.
Han fikk satt leirens telefoner ut av spill i det avgjørende øyeblikk, slik at det skulle ta tid å varsle om flukten når den ble oppdaget.
Frontkjemper Olav Haavardsholm var utdannet kjemiingeniør og oppfant en egen form for hemmelig skrift som flukt-konspiratørene kommuniserte med.
Vokterne ante derfor fred og ingen fare da de fire hoppet ut fra et vindu, krøp under et gjerde og tok seg fram til en ventende lastebil.
Derfra ble de brakt om bord i en motorbåt, som tok dem ut til det avtalte møtested med Solbris.
Les også: Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger
Rømte på høylys dag
3. juli 1947 gjennomførte de fire mennene en vellykket flukt. Det tok flere timer før rømmingen ble oppdaget, og da pressen fikk snusen i det, ble det rabalder.
Man krevde svar på hvordan i all verden fire fanger kunne rømme på høylys dag, og hvorfor det tok så lang tid før dette ble oppdaget.
Med stort påtrykk fra presse og publikum satte politiet i gang en storstilt etterforskning. Folk ble arrestert på åpen gate, og et stort antall NS-folk ble avhørt.
Etter en ukes intensiv, men forgjeves etterforskning måtte politiet innse at rømlingene mest trolig hadde forlatt landet, sannsynligvis via sjøveien.
Samtidig regnet man med at de fire NS-mennene snart ville være tilbake i landet og bak lås og slå, siden de ville måtte gå innom flere havner i Europa, og en etterlysning hadde gått ut til alle aktuelle land i Europa.
Rømlingene befant seg riktignok på en båt, men de var ikke lenger bare fire. Fluktruten hadde ført dem til skipet Solbris, der de ble møtt av syv andre NS-medlemmer, deriblant en erfaren skipper og en maskinist.
Den 72 fot lange Solbris og hadde vært tidligere statsminister Christian Michelsens lystyacht.
Etter endt tjeneste som lystyacht ble den bygget om fra damp til diesel, og utstyrt med et kasse-aktig styrhus akter.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Båten hadde altså en viss størrelse, men var sørgelig flatbunnet og sånn sett ikke noe naturlig valg for den type sjøreise NS-mennene på flukt satte ut på.
Målet var nemlig Argentina, 14000 kilometer unna. Landet var som kjent en yndet nødhavn for nazister etter andre verdenskrig, og sånn sett et naturlig valg for en bøling NS-menn på flukt.
Turen ville likevel bli strabasiøs i en «balje» som Solbris. Og det ble den virkelig.
Lurte tollerne trill rundt
Allerede ute i Nordsjøen seilet Solbris rett inn i en storm, og ble til slutt liggende og drive uten motorkraft.
Båtens kaptein Johan Landmark tok derfor sjansen på å gå til havn i Weymouth, England. Dette til tross for at rømlingene hadde hørt på radio at de var etterlyst i alle kyststater i Europa.
Det var et sjansespill, men nordmennene fikk reparert motoren og fraktet om bord drikkevann.
Alt foregikk under de vaktsomme øynene til de engelske tollerne, som stusset både over det tallrike mannskapet og den underlige lasten de fraktet – alt fra tønner med poteter til smykker og pelskåper.
Sistnevnte hadde NS-mennene tatt med i mangel på utenlandsk valuta.
Tollerne fant imidlertid ikke Solbris’ mannskap og last mistenkelig nok til at de gjorde noe med saken, og hadde tydeligvis ikke fått med seg etterlysningen.
Dette var jo tross alt i 1947, og man hadde ikke like effektive systemer og internasjonale registre som i dag. Dermed kunne Solbris seile videre.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Lånte kaiplass av diktator
Turen gikk videre til den nordspanske byen Vigo, uten videre problemer. Hvis man ser bort ifra at Solbris først la til på en kaiplass som var forbeholdt statssjef Francos lystyacht, og ble bedt om å flytte seg.
Etterlysningen fra Norge hadde imidlertid nådd Spania, men de spanske myndighetene reagerte ved å be Solbris komme seg ut av spansk farvann, heller enn å ta skipet og mannskapet i arrest.
Nok en gang hadde de norske landssvikerne flaks, og kunne seile videre.
De var riktignok én mann mindre, siden Astrup Nielsen ble innlagt på et spansk sykehus med en nyreskade etter et uhell på overfarten, men omstendighetene tatt i betraktning priset nok resten seg lykkelig for at de kunne fortsette mot Argentina.
Hjemme i Norge var ikke stemningen like god. Norske aviser meldte først at Solbris var tatt i arrest, og da det ble kjent at NS-mennene hadde fått seile videre, førte det til sinne blant befolkningen.
Folk skjønte ikke hvordan Spania kunne la «nazibåten» seile videre, og avisene ble fylt av harmdirrende leserinnlegg.
«Nazibåten» ble rundstjålet
De norske myndighetene begynte å bli frustrerte over at man ikke fikk stoppet Solbris, og sendte ut melding til alle skip i den norske handelsflåten om at de kunne stanse og borde båten.
Solbris ble aldri stoppet og bordet av et norsk skip, men hadde mer enn nok av problemer på turen videre mot Argentina.
Ytterligere motorproblemer førte til at de nok en gang måtte søke nødhavn på spansk territorium, denne gang på Tenerife.
Myndighetene der hadde fått med seg bråket etter Solbris’ besøk i Vigo, men nok en gang fikk Solbris seile videre, etter nok en gang å ha reparert motoren.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Senere ble den norske båten rundstjålet på Kapp Verde-øyene, som ligger 570 kilometer vest for det afrikanske fastlandet.
Å stå ribbet tilbake uten forsyninger eller ferskvann kunne vært nådestøtet for målet om å nå Argentina, men NS-mennene fant løsningen i form av en samling hirduniformer de hadde med seg på turen.
Rømlingene fra Norge døpte den lokale høvdingen "Hans Majestet”, men han kom ikke om bord før undersåttene hans hadde stjålet med seg alt de fant på dekk. Høvdingen viste null forståelse for NS-mennenes bønn om ferskvann og proviant.
Men da Reidar Nilsen trakk fram en norsk hirduniform i paradeutgave, ble majesteten meget begeistret og betalingen var et helt kobbel høns, drikkevann, brød og frukt.
Ambassaden tok nazi-regningen
I slutten av august kom Solbris til den vesle brasilianske øya Fernando da Noronha, 300 kilometer utenfor landets østligste punkt. Her fantes en marinebase, og "Solbris” ble oppbrakt av den brasilianske marine. Nyheten nådde Norge, og avisene kunne proklamere at NS-rømlingenes ferd endelig hadde tatt slutt.
Et par uker senere kom en jager med full besetning på 300 mann for å hente den norske skuta og dens mannskap på 10.
Solbris ble slept inn til Recife, og rømlingene satt i arrest hos militærpolitiet, som for øvrig ga dem god behandling.
I nesten fem måneder ble NS-gjengen holdt i forvaring, mens en underlig diplomatisk krig mellom Norge og Brasil utspant seg, både bak og foran kulissene.
Problemet var at NS-folkene måtte betraktes som politiske flyktninger, og Brasil hadde ingen forpliktelse til å utlevere slike.
Mens UD i Rio de Janeiro prøvde å finne ut av saken, ble "Solbris” pusset opp og mannskapet kledd opp. Og den norske ambassaden tok regningen.
Så lenge saksbehandlingen pågikk, sendte den brasilianske marinen alle regninger til Norges representanter i Rio.
Les også: (+) Ryktene om nazi-ubåten i Kattegat hadde gått i årevis - så ble vraket funnet ...
Møtt med velvilje i Argentina
Solbris-mannskapet var imidlertid pessimister med hensyn til utfallet av saken, og i slutten av mars 1948 gjorde de et frekt forsøk på å stikke av fra sine voktere i Recife, under påskudd av en "prøvetur” med den nyoverhalte maskinen.
Men det likte brasilianerne dårlig, og på ny sendte de ut en jager for å fakke rømlingene, som til overmål hadde satt en marinegast på land flere kilometer unna Recife.
Men ved hjelp av en forfalsket loggbok klarte Landmark og hans folk å få myndighetene til å tro at Solbris var på vei til Rio, for å få satt fortgang i behandlingen av saken.
Nye lange uker ventet, mens sak nr. to ble behandlet i Rio. Enden på det hele ble at de norske rømlingene fikk dra videre til Buenos Aires, hvor de ankom 23. juli 1948, over et år etter at de la ut fra Vestlandet.
På midten av 1980-tallet fantes stadig omkring 30 norske nazister i Sør-Amerika, de aller fleste i Argentina, hvor de aldri hadde problemer med myndighetene, men tvert om ble betraktet med velvilje.
Av hovedaktørene i Solbrisferden, lot bare Astrup Nielsen og Kahrs seg siden intervjue. Begge sa at de aldri hadde angret på hva de gjorde under krigen.
- Roald Astrup Nielsen døde av kreft i 1990, etter å ha etablert seg som vellykket forretningsmann i Buenos Aires, hvor han hadde oppdrag for flere store norske selskaper.
- Sophus Kahrs ble direktør for et amerikansk bilfirma i Argentina. Han døde i 1986.
- Olav Haavardsholm døde i 1994 i Cordoba i Argentina, også han som vellykket forretningsmann
- Kaptein Johan Landmark så sine siste dager i Colombias hovedstad Bogota. hvor han døde i 1985.
Ingen anger
I 1985 klarte Vi Menn å få til et intervju i Buenos Aires med en av nazistene som flyktet med Solbris.
Her følger en redigert versjon av intervjuet.
Den 1,90 meter høye bergenseren ruver godt i det argentinske terrenget. Han smiler bredt og ler ofte.
Enten er han en mann som er munter til sinns. Eller kanskje ønsker han bare å fremstille seg slik. I dag er Roald Astrup Nielsen 69 år gammel.
Han møter Vi Menn på sitt kontor i et av Buenos Aires’ bedre strøk. Med dempet stemme forteller han om krigsårene. Den gangen han var kretsfører for Nasjonal Samling i Bergen i to og et halvt år, stedfortredende fylkesmann i Hordaland i halvannet år og ekspedisjonssjef i næringsdepartementet .
Astrup Nielsen dukket i 1981 opp i den kontroverielle dokumentarserien i I solkorsets tegn, som ble vist på NRK. Der hevdet han at NS styrte Norge godt.
Fire år senere står han fortsatt inn for påstanden. For Roald Astrup Nielsen er NS-mann i sitt hjerte. Han hever øyenbrynene forbauset på spørsmål om han angrer sitt landssvik.
– Hvorfor skulle jeg angre noe jeg med full bevissthet mente og fortsatt mener er riktig ? Vi styrte for det mest landet godt, selv om vi også begikk tabber. Det var for eksempel ikke riktig å godta deporteringen av jødene.
Astrup Nielsen satt internert i to år, fra 1945 til 1947, siktet for landssvik. Men han flyktet før tiltale ble reist.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
– Krigen er et bannlyst tema
Sammen med ti andre NS-folk rømte han med den 72 fot lange farkosten Solbris. Ifølge Astrup Nielsen lever om lag 30 NS-folk i Buenos Aires, og de møtes med jevne mellomrom.
– Vi er venner og snakker om alt det venner snakker om. Men krigen er et bannlyst tema, sier Astrup Nielsen.
1 1948, under den første tiden i Buenos Aires, arbeidet han som bokholder. I 1954 jobbet han for norske firmaer under argentinske arbeidsgivere. Han tok seg blant annet av korrespondansen til de norske selskapene som solgte både fiskeprodukter og maskiner. Hvilke firmaer det dreier seg om, vil han ikke ut med.
Etter at han ble pensjonert i 1976 skal han fortsatt ha representert flere norske og utenlandske firmaer.
– Jeg har hatt ledende stillinger i flere internasjonale selskaper. Her i forretningslivet i Buenos Aires bryr ingen seg om politikk eller din bakgrunn så lenge man tjener penger. Jeg tror det bare er dere i Norge som bryr dere om hva vi gjorde
– Her er vi velansette, selv om alle våre bekjente vet om vår fortid. Selv er jeg venn med en av de fire mektigste fagforeningslederne i Argentina, sier Astrup Nielsen.
Men ikke alle i Buenos Aires aksepterer ham og de andre NS-folkene som stakk fra sin straff. Landssvikerne får ikke delta i den norske klubben. Her er det mange tidligere sjøfolk som aldri vil glemme den grufulle krigen.
Astrup Nielsen forteller at han har skrevet en ny bok om Solbris-flukten, publisert på spansk og engelsk.
– Jeg har behandlet stoffet litterært, har gitt det en leservennlig form. Jeg har unnlatt detaljer fra den første boken min, som kom ut i 1952. Og jeg har diktet litt, som for eksempel at jeg traff kona mi mens jeg var i norsk fangenskap. Det er ikke riktig.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Sophus Kahrs ble bitter
Den tidligere frontkjemperen og Solbris-flyktningen Sophus Kahrs mener at Astrup Nielsen har romantisert flukten deres fra Norge til Argentina.
Kahrs, som også er fra Bergen, har hatt ledende stillinger i næringslivet, blant annet i et amerikansk bilfirma.
Han tar ublidt i mot Vi Menn i Buenos Aires.
– Du kjenner vår posisjon. Vi angrer ikke noe. Ikke det minste. Men dere journalister vil jeg ikke snakke med når det dreier seg om krigen eller Solbris-flukten. Vi kan gå på en restaurant og snakke om Argentina i dag. Men ikke om politikk, sier Kahrs, som føler seg bitter og forurettet.
Kahrs og hans familie mener de er misforstått av pressen.
Astrup Nielsen, derimot, snakker villig. Han virker energisk og blir når han får kritiske spørsmål om sin fortid.
– Jeg er svært uenig med mye av det nazistene gjorde. Selve krigen var jo en katastrofe, innrømmer han. Men hvis tyskerne hadde vunnet, tror jeg Norge, under ledelse av Nasjonal Samling, ville kunne bevart en forholdsvis fri stilling i Europa dominert av Tyskland. Vi kunne ha gjennomført våre ideer om et sosialt demokrati uten de negative sidene som nazismen i Tyskland hadde.
– Tror du virkelig at et Tyskland som hadde beseiret England, USA og Sovjetunionen ville ha brydd seg om lille Norge?
– Ja! svarer han. Men vi merker en liten nøling.
– Du og din britiske kone har en datter med Downs syndrom. Hva ville ha skjedd med henne dersom hun var blitt født i Tyskland?
NS-lederen blir taus.
Tidligere under samtalen har han betrodd meg at han kunne tenke seg å dra tilbake til Norge for sin datters skyld. I Argentina er de sosiale forholdene for funksjonshemmede ikke gode. Nå sier han med lav røst:
– Jeg hadde vel ikke engang fått sett henne hvis hun hadde kommet til verden i Hitler-Tyskland.
Les også: Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på
Besøkte Norge
Astrup Nielsen er utdannet jurist, og arbeider av og til som tollekspeditør på havnen i Buenos Aires. Han er ytterst korrekt i sin fremtreden, og han har meninger man ikke skulle tro fantes hos en nazist. Han forsvarer berettigelsen av staten Israel og fordømmer militærdiktaturet i Chile.
– Du følger med på det som skjer i Norge? Hvordan stiller du deg til Norsk Front [et nynazistisk parti aktivt på 1970-tallet, red. anm.]?
– Medlemmene der er kriminelle. Eller skal jeg kalle det de bedriver for guttestreker. De har ingen betydning. Det har for så vidt heller ikke våre idéer lenger. Vår form for nasjonalsosialisme, som er en slags parallell til Mussolinis fascisme, er ikke aktuell politikk.
– Du støtter et demokratisk styresett. Du støtter et politisk system som ligner Mussolinis. Hvordan kan dette rime?
– Demokrati er så mangt. Og vi har vår oppfatning av hvordan et slikt demokrati bør se ut!
– Når du forsvarer noe de aller fleste tar avstand fra, er ikke det å leve på en livsløgn?
– Livsløgn? Nei, svarer Astrup Nielsen og ler hjertelig. Den tidligere NS-kretsføreren har vært i Norge tre ganger etter at siktelsen mot ham ble foreldet i 1970. Første gang var i 1978. Da dro han for nysjerrighetens skyld. Han reiste på kryss og tvers i det landet han en gang solgte.
Han sier at det var rart å se Norge igje, og at han ble imponert over den sosiale standarden.
– I Norge blir man tatt vare på fra fødsel til død. I Argentina må man stort sett klare seg selv.
Les også: Alfred (12) var Hitlers helt
Fornøyd med seg selv
I sin Solbris-bok nummer to beskriver Astrup Nielsen livet i fengsel i Norge etter krigen.
Beretningen er preget av forfatterens syn på seg selv som et offer. De norske leirene fremstilles som verre enn dem tyskerne opprettet i Norge. Og han skildrer hvordan general Franco og Spania angivelig hjalp Solbris-flyktningene på ferden.
– Dette har jeg ikke skrevet om tidligere i frykt for å sette knuter på de diplomatiske båndene mellom Spania og Norge.
– Boken begynner med et sitat av Winston Churchill. Er det ikke vel frekt å sitere denne frihetskjemperen?
– Nei. Vi kjempet for vår frihet mens vi satt i et urettferdig fangenskap. Jeg rømte ikke for å unngå straff. Jeg rømte fra et tilfeldig rettsvesen og fra urettferdigheten, sier Astrup Nielsen og ler, tydelig fornøyd med hva han har sagt.
Solbris seiler ikke lenger i nazistenes ærend. Båten, som statsminister Christian Michelsen en gang eide, ble solgt til et argentinsk entreprenørfirma i 1952. Nå brukes den blant annet som hjelpebåt i arbeidet med å pumpe opp sand fra havbunnen, rapporterte altså Vi Menn fra Argentina i 1985.
Les også: To nordmenn deltok i tidenes mest spektakulære flukt. Hitlers hevn var nådeløs
– Solbris inspirerte NS-migranter
I sin masteroppgave om NS-migrasjon til Argentina etter 1945 skriver Anne Kristin Furuseth at Roald Astrup Nielsen var sentral i NS-miljøet i Argentina helt frem til sin død i 1990.
Hun anslår at omlag 350-400 norske NS-folk bosatte seg i Argentina.
Furuseth skriver at Solbris-flukten var den primære årsaken til at så mange NS-nordmenn ble inspirert til å migrere til Argentina.
På grunn av den økonomiske utviklingen i Argentina, og fordi forholdene i Norge og andre steder ble bedre, var det ifølge Furuseth mange NS-migranter som valgte enten å dra tilbake til Norge, eller å migrere til andre steder.
Hun mener videre at fortellingene til NS-migrantene på mange måter ligner på andre migrasjonsforteller, ettersom de måtte leve adskilt fra familie og venner, lære seg et nytt språk, skaffe seg jobb.
Samtidig understreker Furuseth at det er noe spesielt ved NS-migrasjonen også:
«Mye av NS-migrasjonen var nemlig illegal, og en del av migrantene rømte fra straffene sine i Norge. De har prøvd å skjule sine spor, og ble hjulpet på veien til Argentina av sine kamerater fra krigen og personer i det argentinske byråkratiet».
Denne saken ble første gang publisert 17/11 2016, og sist oppdatert 14/06 2021.
