Krusedull til 13 millioner

PR-byrået Creuna har etter tre års arbeid kunnet innkassere 11 millioner kroner, blant annet for å lage en logo som erstatter Oslo kommunes snart hundre år gamle klassiker. Og enda har de mer i vente.

LES OGSÅ: Sirkus statsbudsjett - mer penger til alt

PR-konsulentene mener de har «skapt en samlende identitet» for kommunen, mens andre mener dette er «arbeidsledighetstiltak for grafikere». Er identiteten vår noe som kan og bør formes av skattefinansierte PR-byråer?

Prosjektet stopper heller ikke ved 11 millioner kroner. Det er anslått at totalen blir 13,5 skattemillioner, i tillegg til, selvfølgelig, alle kostnadene forbundet med nye skilt, merker og trykksaker som skal erstatte de eksisterende.

Nettavisen kunne avsløre at det er ansatt to personer for å jobbe med prosjektet, i tillegg til at Oslo kommune har leid inn to konsulenter. Hvilken ekstrakostnad dette innebærer for norske skattebetalere, opplyses det dog ikke om.

LES OGSÅ: Politikerne vil satse på vindmøller. Du må betale.

Logoer og annen merke-vare­identitet er noe vi ser selskaper og næringslivet gjerne bruker en del tid og ressurser på, med varierende resultat og hell, for å skille seg ut og vinne denne knallharde kampen om kunder og markedsandeler.

Men hvilke konkurrenter er det Oslo kommune har til sine tjenester? Hvem er det de kjemper mot? Svaret er vel ingen. Så hva er da poenget med å bruke millioner av skattebetalernes penger på markedsføringstiltak som dette?

Jeg tør tippe at det handler om mindreverdighetskomplekser. Våre folkevalgte og deres byråkrater har behov for å slå seg på brystet og vise seg frem.

Tenk for eksempel på en viss miljøhovedstad-pris som Oslo og en hel rekke andre tilsvarende byer rundt om i Europa gir hverandre, og som de kan skryte av overfor innbyggerne (som til slutt også får regningen for feiringen som følger).

De samme politikerne bruker dette for alt det er verdt når de hvert fjerde år går til valg og møter velgernes dom. Flere har nok hørt uttrykket «en sminket gris er fortsatt en gris».

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg vet ikke hvor stor effekt det har, om det har noen i det hele tatt, men jeg kan forestille meg at våre valgte ledere og deres kobbel av grå dresser synes det høres fornuftig.

Men for oss som betaler regningen blir det mindre penger til skole, helse, omsorg og andre tjenester, og dette står nok høyere på prioriteringslista for norske skattebetalere enn ny kommune-
logo og «samlende identitet».

For det blir ikke flere lærere, flere sengeplasser og raskere behandling av bygge­søknader om kommunelogoen friskes opp for et titalls millioner.

Det slår meg at det særlig er én yrkesgruppe som får stadig flere grunner til å gni seg i hendene hele veien til banken; kommunikasjons- og PR-byråene. De står nærmest i kø for å stikke sugerøret ned i skattebetalernes lommebøker. Tidligere var næringslivet deres største kunder, men nå er politikerne i ferd med å overta.

Ikke så rart, kanskje, da disse kundene ikke bruker egne penger og ikke trenger bry seg så mye om hvorvidt resultatet øker inntektene eller ei. De kan jo bare vedta høyere skatter, avgifter og slenge opp noen bommer til i bomringene sine, ikke sant?

Forfatter og Aften­posten­spaltist Leif Gjerland uttalte
følgende til Nettavisen i forbindelse med saken:

– Stadig vekk skal vi fornye oss utenfor, med logo og navn. Vi tror vi fornyer oss, selv om det ikke nødvendigvis betyr noe. Grafisk bransje jubler jo. Det hadde vært riktigere om de bare kalte det et arbeids­ledighets­tiltak for grafikere.

En krusedull til 13 millioner? Det er ikke alltid like lett å betale sin skatt med glede.

LES OGSÅ: Retromobilene vi gjerne eier igjen og igjen

Oslo-logoens historie

St. Hallvard var storbondesønnen Hallvard Vebjørnson, som døde i Drammensfjorden etter å ha blitt skutt med tre piler under forsøket på å redde en gravid trellkvinne feilaktig beskyldt for tyveri. Drapsmennene senket liket til Hallvard med en kvernstein som søkke, men liket fløt opp og ble funnet av Hallvards slektninger.

St. Hallvard ble etter hvert byens skytshelgen. På et bysegl fra tidlig 1300-tall er St. Hallvard fremstilt sittende på to løver mens han holder opp sine martyrtegn; møllesteinen og tre piler. Under føttene hans ligger en mann iført en våpenskjorte. Dette er antagelig en av skurkene som blir trampet under fot.

I 1632 ble byvåpenet forandret. I det protestantiske Christiania kunne man ikke ha en katolsk helgen. St. Hallvard ble omdannet til Fortuna, lykkens gudinne med en soldat i full rustning under føttene. I 1890-årene ville man lage et nytt byvåpen og gikk tilbake til middelalderseglet. Og fra 1924 ble Oslos bylogo som sett over: Det viser St. Hallvard på en løvehodetrone med kvernsteinen og de tre pilene i hendene. Under føttene hans ligger kvinnen som han reddet.

Sløseriombudsmannen gransker hvordan byråkrater og politikere bruker våre skattepenger. Dette innlegget, som også har vært på trykk i Vi Menn, er en kommentar fra Sløseriombudsmannen. Du kan følge Sløseriombudsmannen på Facebook.

Denne saken ble første gang publisert 19/11 2019, og sist oppdatert 19/11 2019.