DEN NORSKE slummen I NEW YORK
Slåsskjempen Magnus slo seg ut av slummen, men livet hans fikk en tragisk slutt
På en skraphaug i Brooklyn vokste det frem en norsk koloni av uteliggere. Men én av dem fikk sjansen til å slå seg vei ut av slummen; slåsskjempen Magnus «Wolf» Larsen.
Legen trodde det sto om livet da han sydde sammen nordmannen Magnus Larsen etter knivstikkingen i Hamilton Avenue i New York-bydelen Brooklyn, en dyster januarnatt i 1929.
Denne natten hadde Magnus Larsen forregnet seg stygt. Sammen med en svensk svirebror hadde 28-åringen drevet rundt i Brooklyn, godt beruset og lysten på en slåsskamp. Utenfor en bar hadde de kommet over en italiener på bare halvannen meters høyde – et tilsynelatende passende offer for de to.
Larsen hadde ikke rukket å lange ut mer enn ett slag før italieneren dro en kniv opp av lommen og skar Larsen opp fra det ene øret og under haken til motsatt munnvik. Før ambulansen rakk frem, hadde Larsen besvimt av blodtap.
Men Larsen med tilnavnet «Wolf» etter en Jack London-roman, hadde fortsatt noen slåsskamper og fylleslag i seg før presten kunne få siste ord.
Les også: (+) Tvillingene som slåss hver sin kamp – på samme side
Fra Norge til slummen
Magnus tilhørte et miljø hjemløse nordmenn i og rundt slummen «Ørkenen Sur» (se faktaboks) i bydelen Brooklyn i New York. Han kom til verden som Magnus Andreas Larsen Ros i Aust-Agder i 1901.
Faren var svensk gråsteinsmurer og moren var fra Eiker i Buskerud. Foreldrene var omstreifere. Lille Magnus havnet tidlig på barnehjem, men reiste senere rundt med moren.
Gjennom oppveksten var Magnus innom både guttehjem og såkalt tvangsskole før han i ungdomsårene ble satt bort på gårder rundt om i Vestfold. 14 år gammel stakk han til sjøs med hyre som messegutt på seilskipet «Haabet» fra Larvik.
Han ble raskt kjent for å kunne drikke og feste som en fullvoksen sjømann på bulene i havneområdene når de gikk i land, det være seg i Amsterdam eller Antwerpen. Ikke minst ble han kjent for sine ferdigheter med nevene.
På 1920-tallet var han strandet i New York. Magnus var typisk for beboerne i Ørkenen Sur: Blakke sjømenn uten fast arbeid i land, og uten muligheter til hyre på grunn av nedgangstider i skipsfarten. Hjem til Norge ville hverken Magnus eller de aller fleste andre. Det var flaut å komme hjem fra Amerika som boms, blakk og ødelagt av fyll.
Magnus Larsen vanket mye på Hamilton Avenue hvor det krydde av italienske bevertningssteder og der mange slags lysskye virksomheter florerte. I dette miljøet var Magnus Larsen kjent som «Den rødhårede bokseren». I Ørkenen Sur, hvor han overnattet når det ikke fantes andre muligheter, pleide han mer vennskapelig kontakt med norske kompiser som han kunne prate med på sitt eget morsmål.
Les også (+): Kaldblodige Bolle lurte Taliban trill rundt
Slåsskjempen ble bokser
Dødelig fylleslag
«Ørkenen Sur» var et kommunalt havneområde i Red Hook i Brooklyn. Der, på en søppeldynge, begynte norske sjømenn å slå seg ned i 1921. De skapte et lite samfunn med borgermester, frisør og gatenavn, og de bygde rønner til å bo i av skrap.
11. september 1930 skrapte en gjeng hyreløse, norske sjømenn i Ørkenen Sur sammen noen slanter og sendte en kar av gårde for å kjøpe brennevin. Han kom tilbake med fire liter tresprit som de blandet med melk. Snart satt syv menn rundt et bål og pratet om løst og fast.
Spriten kokte i en rusten oljekanne med vann og sukker. Tre andre karer kom bortom og smakte, men spyttet det ut og advarte de andre mot å drikke svineriet. Alle rundt bålet visste at metanol i tresprit rammet synet, men de drakk likevel.
Neste morgen oppdaget en politimann et utbrent bål. Rundt lå syv nordmenn og én finne døde mellom flasker, kanner og tønner.
Slåsskjempens debut som ordentlig bokser antar man fant sted i havnebyen Rotterdam i Nederland en gang i 1919.
På et marked hadde en lokal bokser stått i en ring og utfordret publikum til å prøve seg. Magnus slo bokseren knockout.
Opplevelsen inspirerte ham til å begynne å trene seriøst, og fra nå av bokset han hver gang anledningen bød seg.
I 1920, 19 år gammel, gikk den 1,78 høye og 88 kilo tunge, hardtslående, norske kraftpluggen i land i New York, fikk seg rom på et hjem for norske sjømenn i Brooklyn og ble profesjonell bokser.
Det tok ham ikke lang tid å bli kjent som en fryktløs bokser som tålte mye juling, men også som en «festus» som havnet i slagsmål utenfor bokseringen.
Seieren i bymesterskapet i New York i 1921 overrasket ekspertene. Etter nok en sensasjon i Boston senere samme år, ble han kåret til amerikansk amatørmester i lett tungvekt. Året etter møtte han den senere amerikanske tungvektsmesteren Gene Tunney i en profesjonell kamp.
– Har du noen gang blitt slått ned? skal Wolf ha spurt sin langt mer meritterte motstander under innveiingen.
– Nei, skal Tunney ha svart.
– I kveld skal det skje, skal den 21 år gamle nordmannen ha kvittert eplekjekt.
Det sies at Wolf tok imot juling, som en martyr. Han ble slått ned, reiste seg, sjanglet, samlet nevene til ny motstand og gikk til angrep, mer forslått og svimmel for hver runde. Dommeren stoppet kampen i 7. runde. Wolf var ferdig.
Larsens overmann skulle ta tungvektstittelen fra bokselegenden Jack Dempsey foran 120 000 tilskuere i Philadelphia bare seks år senere. «Wolf» Larsen derimot, rotet seg bort i bestikkelser utover i 1920-årene, og ble en stund diskvalifisert som bokser. Han levde en omflakkende tilværelse på Østkysten og i Midtvesten innimellom hyre på sjøen og sporadiske boksekamper. Men i 1930 var han igjen en del av det norske uteliggermiljøet rundt Ørkenen Sur.
Kroppen til 29-åringen bar allerede preg av mye drikking og dårlig fysisk pleie. Men evnen og viljen til å slå hardt forsvant ikke. Ville historier gikk foran Larsen: Han var både snill og vill, rolig i et øyeblikk, rabiat i det neste. Én gang stjal han en hest og vogn for å pantsette ekvipasjen. En annen gang knabbet han en ponni. Da den ikke rikket seg, tok han med seg dyret under armen.
En kveld gikk seks mann til angrep på Wolf. Han slo dem ned og grep stigbrettet på overfallsmennenes bil og veltet den. Ved en annen anledning slo han en danske tvers gjennom en trevegg. Han «skubbet» også borti en kamerat som deretter måtte behandles for tre brukne ribben. Men den fordrukne slåsskjempen var ikke uten omsorgsevne: Da han under en gåtur langs bryggene i New York kastet en kompis uten forvarsel på sjøen, angret han, stupte uti og reddet kameraten.
Les også: (+) Metanoldramaet i Kristiansand: Fylleslaget på sykehuset
Dømte seg selv
I 1931 var det ikke langt igjen til bunnen for et av Norges fremste og mest slagkraftige boksetalenter. Og det siste stykket ned var bratt. Da Larsen møtte i retten 1.april 1931, tiltalt for offentlig fyll, var hans fremtoning så sørgelig at dommeren, som kjente nordmannen igjen, lot nåde gå for rett.
Magnus «Wolf» Larsen var fillete, møkkete og sokkeløs. Det rødblonde håret var ukjemmet, et stygt arr preget det hovne ansiktet. Han fikk én siste sjanse til å skjerpe seg. Larsen tok den ikke.
Utover våren fortsatte Magnus veien ned. I New York hadde krakket ført til økonomisk ruin og krise. Folk sto i matkøer over hele byen. Men ikke Magnus «Wolf» Larsen. Som beryktet slåsskjempe fra Ørkenen Sur, var det lettere å bli påspandert en dram enn en brødskive.
6. juni 1931 ble han lagt inn på sykehuset Kings County i New York. Én måned og én dag senere døde han. Offisiell dødsårsak: alkoholforgiftning. New Yorks boksekommisjon betalte for begravelsen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
