Slik var Anne Franks siste dager i konsentrasjonleir
- Hun så ut som et skjelett, forteller barndomsvenninne.
Hun har skrevet en av verdens mest kjente bøker, men Anne Frank fikk aldri oppleve påvirkningskraften og viktigheten hennes egen dagbok har hatt på verden.
Sammen med syv andre jødiske familiemedlemmer og nære venner, skjulte den da 13 år gamle jenta seg i en 100 kvadratmeter stor leilighet i Amsterdam. Flittig og bestemt skrev Frank om livet under okkupasjonen, skolen, kjærligheten, familien og fremtiden.
Etter to år i skjul på loftet var det hele over 4. august 1944. Noen har angitt familien og de andre som lever i skjul. De blir alle arrestert og sendt til forskjellige konsentrasjonleire nazistene har bygget øst i Europa.
I år er det 70 år siden Anne Frank og store deler av hennes familie blir drept i konsentrasjonleir.
Usikker fremtid
Hva som venter familien Frank og millioner av andre jøder er så grusomt at selv nazistene forsøkte å slette alle spor av det mens krigen er i full gang.
- Vi vet alle at Anne Frank og hennes familie levde i skjul og gjemte seg. Én av tingene de gjemte seg fra, var dødsleiren Sobibor. Selv ikke deres villeste fantasi kunne familien Frank se for seg hva som foregikk her, forteller David Silberklang, historiker ved det International Institute for Holocaust Research. Silberklang er en av personene som uttaler seg i National Geographic dokumentarfilmen «Avsløringen av Anne Frank».
Dokumentarfilmen sendes tirsdag 24. mars og gir seerne et innblikk i kapittelet som aldri ble skrevet i Anne Franks dagbok: livet etter arrestasjonen.
Gjennom intervjuer med historikere, arkeologer og barndomsvenner av Anne, får man et innblikk i Frank familiens siste måneder med kamp for å overleve. Sammen med millioner av andre jøder, krigsfanger og andre folkegrupper som var hatet av nazistene, var det en grusom skjebne de hadde i vente.
- Anne Franks dagbok har blitt solgt i rundt 30 millioner eksemplarer siden den først ble utgitt i 1947. Den forteller historien om livet og drømmene hennes, men fortellingen om døden hennes er like viktig. Den avdekker virkelig det grusomme som foregikk i Holocaust. Det er en historie som må bli fortalt, mener historiker og forfatter Martin Morgan.
Han forteller blant annet om dødsleiren Sobibor, en dødsleir som ofte havner i skyggen av Auswitch og Bergen-Belsens bestialiteter. I løpet av perioden mai 1942 til leiren blir stengt i oktober 1943, blir over 250.000 mennesker reglerett slaktet ned.
- Se for deg en dødsleir så grusom at selv nazistene forsøkte å slette den fra verdenshistorien, og dette på et tidspunkt da de fortsatt trodde de kunne vinne krigen, forteller Morgan. I 1943 sprenger nemlig nazistene alt av bygninger og konstruksjoner som er tilknyttet Sobibor. Leirer skal vekk fra jordens overflate.
Sendt til Auschwitz
Ettersom familien Frank har levd i skjul, blir de ansett som forbrytere. De blir sendt som hastefanger til den beryktede dødsleiren Auschwitz etter å ha vært innesperret rundt tre uker i transitleiren Westerbork.
En gang i uken kommer SS-offiserene og leser opp navn på dem som skal transporteres ut av leiren. Nanette Konig er en av de få gjenlevende barndomsvenninnene av Anne Frank. Hun var også på et tidspunkt i Westerbork. Nanette forteller at personene som var innesperret i leiren virkelig trodde de skulle bli tatt med til et bedre sted.
- Folk var desperate etter å komme seg vekk. Alle trodde virkelig at de skulle til et sted hvor de fikk slippe tvangsarbeid, forteller Konig.
Toget familien blir plassert på forlater Nederland 3. september 1944. Det skal vise seg å være det siste toget som reiser fra Westerbork til dødsleiren.
Samtidig som de allierte kjemper seg gjennom Europa, velger nazistene å fortsette sin nedslakting av jødene. Mellom 15. mai og 8. juli i 1944 blir mer 437.000 jøder transportert fra Ungarn til Holocaust.
- Hvorfor nazistene bruker sine ressurser på å fortsette Holocaust i stedet for å hjelpe sine soldater på fronten, gir ingen mening, forteller Hannah Pick-Goslar. Hun er en av Anne Franks barndomsvenninner som overlevde dødsleirene.
Den amerikanske historikeren, rabbineren og dokumentarfilmskaperen Michael Berenbaum har en forklaring.
- Ja, man kan spørre seg selv om hvorfor nazistene valgte å prioritere slik. Svaret er at de trodde de kunne vinne «krigen» mot jødene, selv om de tapte den ordentlige krigen.
Nazistenes galskap kan man se i deres bruk av Auschwitz. De originale tegningene av leiren viser at den egentlig skulle brukes som en fangeleir for krigsfanger. Så langt kom man aldri. Leiren ble omgjort til en konsentrasjonleir sent i 1941.
Historiker Martin Morgan forteller at Auschwitz ble drevet som en bedrift - så effektivt som mulig.
- Mennene som styrte disse leirene drev dem så effektivt som mulig. De hadde en klar organisasjonstruktur. I leiren hadde man et bibliotek, en avis og de «ansatte» hadde til og med feriemuligheter! For mange soldater var det å jobbe i dødsleiren et bedre alternativ enn å tjenestegjøre ved frontlinjen.
5. september ankommer Anne Frank og hennes familie Auschwitz. Ved ankomst blir kvinner og menn separert. På perrongen i dødsleiren blir den siste gang pappa Otto Frank får se sin familie.
Mens kvinnene blir plassert i delen Birkenau av fangeleieren, blir de mennene som er i stand til å utføre tvangsarbeid marsjert til Stumlager Ausschwits 1 noen kilometer unna.
Tvangsarbeid
Otto Frank blir satt til beinhardt tvangsarbeid. Han må blant annet hjelpe til å grave ut stein og lage materiale som skal brukes i bygging av vei. Anne Frank og moren blir satt til arbeid i kvinneleiren. De bor under kummerlig forhold og deler blant annet køyeseng med titalls andre.
Insekter, sykdom og sult er en del av hverdagen. I oktober 1944 bryter det ut et tilfelle av tyfus i Auscwitsch. Selv om fangene er dødssyke, blir de tvunget til å arbeide.
- Om Anne hadde fått blitt i Auschwitz, tror jeg hun hadde hatt en minimal sjanse til å overleve. Dessverre var ikke tyskerne interessert i det, forteller Matthias Heyl, sjef for Educational Services Ravensbrück Memorial Museum.
Mens de allierte banker på døren i vest og Den røde armé i øst, bestemmer nazistene i Auschwitz å sende de to søstrene til en annen leir. I oktober 1944 blir Anne og Margot satt på et tog med retning Bergen-Belsen. De tror det verste er over.
- For mange var Bergen-Belsen sett på som en bedre leir å være i, med større sjanse for overlevelse. Dette mye fordi tyskerne holdt fanget personer i Bergen-Belsen som de brukte til å utføre byttehandler for tyske fanger med de allierte, forteller den nederlandske historikeren David Barnouw ved Dutch Institute for War Holocaust and Genocide Studies.
Uheldigvis for Frank-søstrene er det en ny leder i leiren, den fryktede Joseph Kramer. Kramer tar over ansvaret for som øverste leder for Bergen-Belsen i 1944.
- Joseph Kramer ble kalt «Monsteret i Bergen-Belsen», og sa blant annet «jo flere døde jøder du gir meg, jo bedre», sier Nanette Konig, som selv var blitt sendt til leiren.
For i all elendigheten møter Anne to barndomsvenninner fra Amsterdam i leiren.
- Det var et helt utrolig sammentreff at vi var der begge samtidig, sier Konig.
Annes andre barndomsvenninne, Hannah Pick-Goslar, kunne heller ikke tro at de skulle møtes i leiren.
- Vi hadde hørt rykter om at familien hennes hadde rømt til Sveits med bestemoren deres.
- Skjeletter
- Første gang jeg så henne var bak et piggtrågjerde, men vi kunne ikke gå nær hverandre. Gikk du for nære gjerdet kunne du bli straffet med tortur, i verste fall bli skutt, forteller Konig.
Men måneder med hardt arbeid, sykdom og lite vann har kostet dem krefter. Begge er sterkt preget av underernæring og Konig vil aldri glemme synet som møtte henne da hun endelig fikk treffe sin gamle venninne.
- Vårt første møte var uforglemmelig. Vi var begge tynne skjeletter. Hun skalv og var kaldt. Anne var bare kledd i et teppe ettersom hun ikke kunne bruke klærne sine lenger. De var dekket av lus.
Den livsglade Anne med drømmer var borte.
- Den var ikke den samme Anne jeg kjente fra Holland, denne sprudlende jenta. Hun var redd og uten håp. Det var forferdelig, forteller Pick-Goslar.
Til tross for dette var ikke de tre venninnene uten håp om å komme seg ut av leiren i live.
- Vi mistet aldri troen på at vi skulle overleve. Selv under de forholdene med oddsen i mot oss, var det ingen som mistet håpet. Livet er dyrbart for alle og vi ville ikke miste vårt, forklarer Konig.
Håpet var dessverre ikke nok for Anne og søsteren Margot. Kun uker før Bergen-Belsen blir frigjort av de allierte, dør de begge av tyfus. Først Margot, før Anne noen dager senere også må gi tapt for sykdommen.
Den eneste fra Frank familien som overlever krigen, er pappa Otto. Han returner senere til skjulestedet i Amsterdam og henter ut dagboken til datteren. To år etter krigen får han den utgitt. Dagboken blir en suksess og skal være solgt i over 30 millioner eksemplarer og oversatt til mer enn 50 forskjellige språk.
De to venninne Hannah og Nanette er overbevist om at barndomsvenninnen hadde satt pris på all oppmerksomheten hun har fått etter sin død.
- Slik jeg kjente Anne, tror jeg hun hadde vært overlykkelig over suksessen. Hun ønsket virkelig å bli kjent. Hun var så full av liv og glede. Jeg er overbevist om at hun hadde blitt noe stort dersom hun hadde overlevd. Hun var en slik begavet og flott person, avslutter Nanette Konig.
Se dokumentaren «Avsløringen om Anne Frank», tirsdag 24. mars kl. 21.00 på National Geographic Channel