Katherines planer satte sinnene i kok. Underveis i løpet skjedde det utenkelige
Ingen kvinne hadde tidligere deltatt. I alle fall ikke med nummerskilt på brystet. En 20 år gammel student ville motbevise at langløp kun var for menn. Men i løypene ventet noen på henne.
Regndråpene kom ustanselig ned fra himmelen. Den isende vinden pisket mot allerede nedkjølt hud. Den unge kvinnen tok av vantene et øyeblikk for å justere antrekket, merket hvor raskt fingrene ble valne. Aprildagen var usedvanlig kald, selv til Boston å være.
Men mannen i penbukse og svart dressjakke som hadde kommet opp bak kvinnen, var brennhet. I alle fall i topplokket.
– Instinktivt snudde jeg hodet rundt, og så inn i det mest ondskapsfulle ansiktet jeg noensinne har sett, forklarte da 20 år gamle Katherine senere.
Så gikk den rasende mannen til angrep. Utfallet skulle endre maraton-historien.
Storløp
Boston Marathon avholdes i april hvert år, i Boston og omkringliggende byer og tettsteder, med målgang i sentrum av Boston. Løpet har med unntak av pandemiåret 2020 vært avholdt årlig siden 1897. Som verdens eldste årlige maraton, nevnes det ofte blant verdens mest kjente løpsarrangementer.
Både amatører og profesjonelle løpere fra hele verden deltar, der de kjemper seg gjennom Massachusetts' kuperte terreng og ofte skiftende aprilvær.
Ute i løypa heier gjerne 500.000 tilskuere deltakerne frem. Løpet har vokst gradvis og i høyt tempo gjennom årene, fra de blott 15 deltakerne som stilte til start i 1897-utgaven til de rundt 30.000 som deltar nå til dags.
Men frem til 1967 hadde løpet vært forbeholdt menn. Dét ønsket en 20 år gammel kvinne å endre på.
Likte å løpe
Katherine Virginia Switzer, datter av en major i den amerikanske hæren, ble født i amerikansk-okkuperte Amberg i Bayern i Tyskland i januar 1947. Familien reiste hjem til USA i 1949 og bosatte seg i Virginia. I 1966 flyttet 19 år gamle Katherine til New York for å studere journalistikk og litteratur ved universitetet i Syracuse.
Ved siden av studiene, hadde Katherine en stor hobby:
– Alt fra jeg var liten, elsket jeg å løpe. Faren min oppmuntret meg til å løpe en mile (cirka 1,6 kilometer journ. anm) hver dag, sa Katherine Switzer i et intervju med BBC.
Med årene hadde distansene hun løp, blitt lengre og lengre. Etter flyttingen til Syracuse, satte hun seg et mål. For Katherine var blitt fascinert av tanken på et større langløp som ble arrangert få timers kjøring unna.
– Jeg ønsket å delta i Boston Marathon.
For å forberede seg til deltakelse, spurte Katherine om å få trene sammen med gutta på skolens lag innen terrengløping.
Lagets trener Arnie Briggs stilte seg positiv.
– Han syntes det var gøy å få med en jente på laget, skrev Katherine Switzer i sine memoarer publisert på hennes hjemmesider.
Og trener Arnie Briggs lot seg imponere over Katherines løpsferdigheter.
– Jeg løp 16 kilometer hver kveld, forklarte hun.
Men da Katherine en kveld etter endt økt foreslo for Arnie at hun ville løpe maraton, skal treneren først ha vært avvisende.
– Maraton er for langt og krevende for en skjør kvinne, refererte Kathrine at treneren Arnie Briggs, som selv hadde deltatt i flere maraton, skal ha sagt.
Men, la Arnie Briggs til: – Hvis noen kvinne kan gjøre det, er det du. Bevis det for meg.
Sto distansen med bravur
Trener og elev gjorde en avtale: Hvis Katherine greide å løpe maratondistansen på 42 kilometer under trening, skulle Arnie løpe Boston Marathon sammen med Katherine den våren.
– Da vi under testløpet hadde gjort ferdig runden på 42 kilometer, sa jeg til Arnie at dette nærmest hadde gått for lett. Jeg foreslo at vi like greit kunne løpe noen kilometer til, forklarte Katherine.
– Etter å ha løpt totalt 50 kilometer den kvelden, kastet vi oss rundt halsen på hverandre i glede.
For nå var også hennes trener Arnie blitt overbevist. Katherine kunne stå et maraton uten problemer.
Kvinner skulle ikke delta
Det var bare en hake ved Katherines tiltenkte maraton-deltakelse. Amatørløpernes forbund, som også holdt styring med Boston Marathon, hadde erklært at kvinner ikke kunne delta i løp lengre enn halvannen engelsk mil (cirka 2,4 kilometer journ. anm.). Og en som mente at forbundets regelverk måtte følges, var løpsleder for Boston Marathon Jock Semple.
Semple var kjent for sitt temperament. Han var ikke ukjent med å forfølge eller til og med angripe deltakere som etter hans syn ikke hadde noe i løpet å gjøre. Ti år tidligere, under Boston Marathon 1957, hadde Jock Semple kroppstaklet en deltaker som hadde kommet løpende i svømmeføtter og ansiktsmaske.
– Fyren menget seg med de seriøse løperne, var Jock Semples forklaring på hvorfor han angrep deltakeren.
Tre år senere hadde Jock Semple kastet ut en annen løper av maratonet fordi vedkommende deltok i et Uncle Sam-kostyme. Og når det gjaldt kvinner og deres deltakelse ... Vel, kvinner var ureglementerte deltakere og hadde dermed ingenting i Boston Marathon å gjøre, må Semple ha ment. Synet fikk støtte av Boston Marathon-direktør Bill Clooney.
– Kvinner er ikke fysisk i stand til å løpe 42 kilometer, hadde Clooney hevdet.
Les også: (+) Jeg var utro og ble avslørt. Av min datter
Ville løpe
Men en kvinne hadde motbevist denne påstanden året før, i 1966. Bobbi Gibb hadde blitt nektet av direktør Bill Clooney å få utlevert startnummer. Men Bobbi hadde møtt til start allikevel, og fullført løpet uten nummerskilt på brystet. Hun kom i mål på tiden 3:21:40; raskere enn omtrent to tredeler av deltakerne hvorav resten jo var menn.
Men, Bobbis prestasjon endret ikke på verken løpsleder Jock Semple eller løpsdirektør Bill Clooneys syn. Kvinner hørte ikke hjemme i et maraton. Punktum.
Katherine Switzer forklarte i sine memoarer at hun tross arrangørenes avvisende syn på kvinnelig deltakelse, var fast bestemt på å delta. Med startnummer på brystet.
– Ikke fordi jeg ville bevise noe, anførte hun. – Jeg var simpelthen en ungdom som hadde lyst til å løpe mitt første maraton.
Og Katherine visste råd for å omgå innmeldingsproblematikken: Hun skrev seg inn under initialene sine: K.V. Switzer.
Dermed fanget ikke arrangøren opp at en kvinne sto påmeldt. Katherine fikk en mannlig venn til å hente ut startnummeret.
Nå gjensto kun å vente på startsignalet.
Sto klar
Onsdag 19. april 1967 sto Katherine klar på startstreken sammen med med de 741 mannlige deltakerne. Blant dem var hennes trener Arnie Briggs samt Katherines kjæreste, den storvokste fotballspilleren Tom Miller.
Med temperaturer få grader over frysepunktet og piskende regn og vind, hadde Katherine tatt på seg en ekstra hettegenser før start. Den hjalp også til å skjule hvem hun var.
– Men flere på start oppfattet allikevel at jeg var en kvinne. De virket alle støttende og oppmuntret meg. Et ektepar ville til og med ta bilde, sa Katherine.
Noen kilometer ut i løpet, gled hetten av. Nå fremsto klart for alle at en kvinnelig deltaker var med. Attpåtil med startnummer på brystet.
En som etter hvert fikk nyss om dette, var en mann i penbukse og mørk dressjakke. En som ikke likte ureglementerte deltakere.
Omen i mørk dress
I sine memoarer gjengitt på hennes egen hjemmeside, forklarte Katherine hvordan hun, noen kilometer ut i løpet, så en mann i mørk frakk som hadde stilt seg opp midt i løypa. Mannen forsøkte å oppnå kontakt.
– Det var som om han prøvde å si noe til meg. Men vi bare løp forbi ham.
Men inntredenen til mannen med frakken, som senere skulle vise seg å være selve direktøren for Boston Marathon Bill Clooney, var bare et forvarsel om hva som skulle komme.
Les også: Valget Anette Bøe gjorde før start, var med på å starte et jordskjelv
Hørte skritt
Katherine hadde bare løpt noen meter til, da hun hørte lyden av sko som skrapet mot asfalten bak henne. Noen nærmet seg kraftig bakfra. En mann i penbukse og mørk dressjakke.
– Instinktivt snudde jeg hodet rundt, og så inn i det mest ondskapsfulle ansiktet jeg noensinne har sett, forklarte altså Katherine senere. – Jeg så en stor mann, med blottede tenner som virket klare til å hugge. Før jeg rakk å reagere, grep han tak i skulderen min og dro meg bakover mens han brølte at jeg skulle komme meg ut av løpet og gi ham startnummeret mitt.
Katherines trener Arnie forsøkte å beskytte Katherine, men ble med stor kraft dyttet vekk av angriperen. Mannen forsøkte å rive av Katherine nummerskiltet.
– Det var først da Arnie sa navnet til mannen, at jeg forsto hvem han var, sa Katherine.
Løpsleder Josh Semple.
Angrepet ble først avbrutt da Katherines kjæreste Tom kom til, og fikk dyttet Semple unna.
Ga seg ikke
Katherine, Arnie og Tom stoppet et øyeblikk opp. Skulle de avbryte løpet?
– Jeg var livredd, vettskremt etter det jeg nettopp hadde opplevd, forklarte Katherine.
Men å gi seg? Aldri, var Katherines svar. Nummerskiltet var fortsatt trygt forplantet utenpå hettegenseren.
– Jeg visste at om jeg ga meg, ville Josh Semple og alle som ham få rett i utsagnet om at en kvinne ikke kunne løpe et maraton. Jeg måtte fullføre, sa hun i et senere TV-intervju.
Som sagt, så gjort. Underveis i løypa ble hun stoppet av flere journalister som spurte om når hun hadde tenkt å bryte løpet.
– Det virket som de trodde det var et PR-stunt. Det gjorde meg enda mer bestemt på å fullføre.
Overfallet og heftelsene til tross, Katherine kom i mål på en tid rundt 4 timer og 20 minutter. Som første kvinne i historien hadde hun løpt Boston Marathon med nummerskilt på brystet.
Banet vei også for norske kvinner
Senere ble Katherine en forkjemper for kvinners rett til å få delta i maratonløp, slik som Boston Marathon. Hun vant til slutt frem: fra 1972 ble Boston Marathon offisielt åpnet for kvinner. 8 kvinner sto på startstreken det året. Og Katherines kampglød ble til inspirasjon for kvinner verden over. Også norske.
I 1978 løp første norske kvinne et maraton; det skjedde da Grete Waitz deltok i New York Marathon og fullførte på supertiden 2:32:29, den gang uoffisiell verdensrekord for kvinner. Grete Waitz endte for øvrig som nummer 105 i løpet og ble naturlig nok beste kvinne. Mange mener at Grete Waitz' fantomløp i New York Marathon la grunnlaget for hennes eventyrlige karriere innen langløp, og som ga henne tilnavnet løpedronningen.
Selv deltok Katherine Switzer i et stort antall maratonløp gjennom årene. Rekorden sin på 2:51:37 satte hun under nettopp Boston Marathon i 1975. 70 år gammel stilte hun også til start i 2017-utgaven av Boston Marathon - 50 år etter debuten hennes som endret maraton-historien.
Gode venner
Josh Semple uttrykte senere anger over det han hadde gjort mot Katherine, og beklaget oppførselen sin. Katherine tilga ham.
– Han var et produkt av sin tid og gjorde det han mente var rett der og da, sa hun i et intervju.
Josh Semple ble senere en pådriver for at kvinner skulle få løpe maraton. Han og Katherine Switzer endte opp som nære venner. Et vennskap som varte helt til frem til Semples død i 1998.
– Hver dag takker jeg Josh Semple for det han gjorde mot meg (i 1967 journ.anm.). Det tente gnisten i meg.
I da er cirka 40-45 prosent av deltakerne i Boston Marathon, kvinner. Katherine Switzer banet veien.
Kilder: makers.com, kathrineswitzer.com, boston.com, Wikipedia, BBC
