Sjeldenhetene står i kø

Den årlige Motorworld Classics-utstillingen i Berlin byr på mengder av motoriserte skatter fra fordums dager. Hvor du enn snur og vender deg, skinner det i glattpolert lakk, krom og treverk. Listene skinner som blankpussede speil.

Her er det tett mellom klassiske godbiter fra de tyske prestisjemerkene, men inn imellom venter en og annen raring på publikums beundring – og kanskje sågar en ny eier.

Østblokkens Ferrari

Som en kommunistisk superbil, også omtalt som «østblokkens Ferrari» grunnet likhetstrekkene med Ferrari 250 GTO. Vi snakker om Melkus RS 1000 – RS står for Rennsportwagen – som ble utviklet i 1969 av den tidligere racerbilsjåføren Heinz Melkus for å feire DDRs 20-årsjubileum.

Det var ingen enkel oppgave å skulle bygge en «superbil» i en stat med planøkonomi. Bilen måtte derfor baseres på det man hadde. Mye av bilen er fra Wartburg 353. Den 1,0-liters totaktsmotoren med tre sylindre ble trimmet til rundt 70 hester. Likevel var Melkus ingen sinke siden karosseriet var i glassfiberforsterket plast, noe som gjorde den svært lett.

12 sekunder på sprinten fra 0 til 100 var derfor mulig, med en toppfart på 165 km/t. Det kom også en versjon med 1,2-liters motor. En femtrinns girkasse sendte kreftene til bakhjulene. Melkus RS 1000 ble skrudd sammen i Dresden frem til 1979. 101 eksemplarer ble produsert før det var slutt.

Amfibiebil

Mange av etterkrigstidens tyske konstruktører kunne ikke riktig få seg til å glemme at krigen var over – og ikke mye tydet på at en ny var på vei. Men de tenkte vel at det kunne være smart å bruke kompetansen sin på halvmilitære amfibiebiler for sivilt bruk i USA. Ville det ikke være praktisk å ha en bil som hadde propeller og som kunne ta seg frem på så vel land som vann?

Hanns Trippel var den som kom lengst, og som greide å overbevise en storkapitalist. Varemerket Amphicar ble i 1961 lansert for det amerikanske publikum – og i løpet av de kommende fire årene ble det solgt 3878 eksemplarer. Bare noen hundre havnet på europeiske veier. Og for et konsept. Etter hver svømmetur måtte bilen oljes og smøres – en prosess som blant annet betydde at setene måtte skrus ut. Den kunne oppnå en hastighet på syv knop i det våte elemetn – 110 km/t som landkrabbe. Styremekanismen var heller middels og motoren med sine 38 hestekrefter altfor liten. I kupeen var det dårlig med plass, og etter sigende lå den heller ikke særlig godt i vannet. Det var og ble et kostbar leketøy. I dag sliter de få lykkelige innehaverne med å skaffe reservedeler, fordi slike som regel må hentes fra USA. Og skulle noen snuble over et eksemplar innerst i bestefars båthus, så kan det godt tenkes at utbyttet vil holde til et sabbatsår for alle barnebarn.

Etterkrigstidens mikrobiler

Etterkrigstiden bød på utfordringer for bilprodusentene i et land som var bombet sønder og sammen, hvor millioner av menn var døde eller satt i krigsfangenskap. Men Tyskland er ikke omtalt som Europas nav uten grunn. «Det økonomiske underet» som på 50-tallet ble Vest-Tyskland til del, gjorde at folk flest fikk arbeid. Men de kunne ikke slå om seg med penger, og det visste bilprodusentene også. Så nå gjaldt det å innrette seg under helt nye omstendigheter i markedet.

Redningen kom i form av mikrobilene. De var gunstige å bygge – og med dette produktet ble mang en produsent spart for den tunge veien til skifteretten.

BMW Isetta var tuftet på designet fra italienske Isa Isetta – bygget av motorsykkelprodusenten Iso Revolta. Til å begynne med foregikk det på lisens, men etter at den var gått ut, endret og forbedret BMW konstruksjonen. Resultatet ble en formidabel suksess så vel i inn- som i utland. Den reddet dermed BMW fra en sikker konkurs, og ga firmaet samtidig inntekter og spillerom til å utvikle fremtidige best­selgere

BMW Isetta 600 så dagens lys i 1957. Med plass til fire personer ble den kjent som ”Den store Isetta”. Men i motsetning til sine forgjengere, ble den ingen slager. Problemet var hovedsakelig prisen. Den kostet nemlig like mye som Volkswagens Type 1 – altså VW-bobla – men hadde betydelig mindre plass. Og etter hvert tjente folk nok til å skaffe seg et kjøretøy med fire hjul og hvor det ikke var nødvendig å brette ut hele rattet for å komme inn eller ut.

Kabinenroller

Messerschmitt ble etter krigen kastet ut av flybransjen av de allierte. Fremtiden skulle reddes av raringen «Kabinenroller», som brisket seg blant kjøretøy med langt flere hestekrefter enn dens egen som mest lignet en strikkmotor. Eldre herrer svermer rundt den, tar et skritt tilbake og beundrer raringen med gjenkjennelse og en eksperts blikk. Allerede i 1955 ble det solgt 12 000 slike mikrobiler, som i virkeligheten er en scooter på tre hjul og med en liten kabin på toppen. Produksjonen fortsatte helt til 1964. En «KR 200» blir i våre dager omsatt for rundt 200 000 kroner.

Neste Motorworld Classics Berlin går av stabelen i november. Dersom du ikke kan vente så lenge så arrangeres Die Oldtimer Show i Berlin fra 8. til 10. juni.

Kilder: Wikipedia, Motor1 og CarThrottle