Det norske MTB-mannskapet fikk heltestatus. I virkeligheten begikk de en katastrofal tabbe

elt frem til for fem år siden var loggbøkene for de norske motortorpedobåtene MTB 653 og MTB 627 gradert «strengt hemmelig». Og den som måtte lete frem bøkene på Riksarkivet finner kun korte innføringer for 13. februar 1944:

Kl. 17.30 er det loggført at MTB 653 «gjorde sjøklart og klar til kamp». Deretter angis at man kastet loss kl. 18.05.

Kl. 18.32 er loggført: «Torpederte».

For MTB 627 er loggføringen like knapp:

Kl. 17.45: Tok ned nettene og gjorde alt klart.

Kl. 18.10: Tok inn fortøyningene og gikk ut.

Kl. 18.35: Skjøt torpedoene.

Loggbøkene nevner ikke med ett ord at MTB-ene skjøt ca. 2000 skudd. Mot landsmenn om bord på et passasjerskip og et frakteskip. Med døde nordmenn i hopetall som resultat. Det nevnte heller ikke mannskapet da de kom hjem til basen på Shetland etter oppdraget. Der fikk mannskapet i stedet heltestatus for å ha senket «to tyske fartøyer».

Det skulle ta over 50 år før Forsvaret bekreftet en av tidenes største tabber, begått av norsk forsvarspersonell.

Ga blaffen i ordre

Vinterkvelden var klar og kald på Hustadvika, sydvest for Kristiansund. Det var morsdag, søndag 13. februar 1944, halvannen time etter solnedgang. Hurtigruteskipet «Irma» var på vei nordover med passasjerer, besetning, post og stykkgods. Det sorte og hvite passasjerskipet påmalt norske nasjonalitetsfarger og flaggemerker, hadde nettopp passert den saktegående Haugesund-lastebåten «Henry». Båten som var fullastet med stein fra Risør, lå seks-syv minutter etter.

Roen rådet på det vanligvis forblåste havstykket. Enn så lenge.

I Haltvikbukten på Ekkilsøy utenfor Averøy lå to motortorpedobåter, MTB 627 og MTB 653, begge under norsk flagg og med norsk besetning. MTB-ene var dagen i forveien blitt slept mot Norskekysten fra basen i Lerwick på Shetland – slept, fordi bensintankene var for små til at MTB-ene kunne gå tur-retur for egen maskin. Kommandoen hadde den 25 år gamle allerede høyt dekorerte løytnanten Per Edvard Danielsen, en blåøyd, blond kar på 171 centimeter. Siden 1941 hadde Per Edvard Danielsen ledet aksjoner der MTB-ene hadde gjennomført flere nålestikk-operasjoner mot fiendtlige skip, ofte med store menneskelige tap.

Hans far Edvard Christian Danielsen var nestleder og sjef for admiralstaben i London.

Planen denne gangen var å angripe mål på Rørvik havn. Dårlig værmelding gjorde at planen måtte avlyses. Natt til 13. februar la fartøyene seg i stedet i lurestilling i Haltvikbukten. Båtene ble kamuflert, og vakt- og observasjonspost ble satt ut.

I loggbøkene som sommeren 2018 ble nedgradert, fremkommer opplysninger om at de norske MTB-ene denne dagen observerte flere fiendtlige konvoier som seilte både nordover og sydover. Loggbøkene forteller detaljert om konvoiene. Men MTB-ene ble likevel liggende stille i kamuflert tilstand på Ekkilsøy.

Krigsdokumenter på Riksarkivet forteller om hvordan Danielsens besluttet å angripe «ethvert passende mål som måtte vise seg etter kl. 1600 den dagen». Disse opplysningene er i strid med den offisielle versjonen som er gjengitt på minnesmerket for det som omtales som et «krigsforlis». På minneplaten påstås det: «De (MTB-ene) har fått ordre om å angripe en fiendtlig konvoi som er ventet».

Den «fiendtlige konvoien» var to norske skip. Og styrkens øverstkommanderende, Per Edvard Danielsen, visste utmerket hva slags skip han beordret angrep mot.

-Det er jo hurtigruta!

Både lokale mannskaper på MTB 627 der Danielsen sto på broen, og ikke minst los og kjentmann Jakob Sandøy, ropte til Danielsen at det var hurtigruta han var i ferd med å angripe. Løytnant Per Edvard Danielsen reagerte ikke. Ifølge rapporten fra «Operasjon nr 89» åpnet MTB 627 ild mot «Irma» klokken 18.37 på styrkesjef Danielsens ordre.

Styrmannen på «Henry» stoppet for å komme den torpederte hurtigruta til unnsetning. Tre av mannskapet gikk i livbåtene for å hjelpe de overlevende. Da åpnet MTB 653 ild mot «Henry». Klokken 18.40 kom en torpedo som sendte «Henry» til bunns med fyrbøteren og kapteinen om bord.

Overlevende som kjempet for livet i det iskalde vannet eller søkte sammen på redningsflåter, ble pepret av maskinkanoner og mitraljøser. Over 2000 skudd ble løsnet. Våpnene som ble brukt var ikke egnet til å senke skip, kun skade mennesker. I ettertid ble det funnet lik med redningsvester – og skuddskader, avskutte ben og armer.

65 mennesker døde denne kvelden; 25 passasjerer og 36 besetningsmedlemmer på «Irma». Pluss fire av mannskapet på «Henry». Kun 25 personer overlevde infernoet, skapt av to norske krigsskip, under norsk kommando.

Styrkesjefens bløff

I sine rapporter oppga løytnant Per Edvard Danielsen at skipene inngikk i en konvoi og seilte for fienden, ettersom de ikke var korrekt merket. Han påsto at «Irma» hverken hadde hatt nasjonalitetsmerker eller navigasjonslys – og at skipet ble eskortert av tyske marineskip. Ikke minst mente han at «Irma» måtte hatt eksplosiver om bord, fordi det straks etter torpederingen oppsto en voldsom indre eksplosjon forut i skipet.

Under sjøforklaringen i Bergen byrett 24. april 1944 ble det dokumentert at «Irmas» last bare besto av vanlig stykkgods, post – og 1650 kasser agnsild. Hurtigruteskipet var dessuten tydelig merket og i tillegg malt i vanlige passasjerbåtfarger med hvit overbygning og sort skrog.

I rapporten oppga Danielsen at MTB-ene avsluttet aksjonen ti minutter etter at siste torpedo var avfyrt, og nevnte ingen ting om det påfølgende blodbadet. Gunnar Fjørtoft er oppvokst utenfor Ekkilsøy, bare noen steinkast fra stedet der de norske MTB-ene lå kamuflert. Hans foreldre kunne fortelle enn annen historie:

– Mine foreldre observerte det som skjedde da MTB-ene gikk ut og rundet Raudholmen. Etter operasjonen kom begge båtene inn igjen, samme vei som de kjørte ut, forteller Fjørtoft.

Hyllet som krigshelt

I dagene etter aksjonen mottok Danielsen hyllest av britiske og norske militærledere. De ville endog dekorere ham for innsatsen med å ha senket to «tyske» fartøyer, slik tapene ble statistikkført på den norske MTB-basen på Shetland. «Vi vil fremheve sjefen for MTB-enheten og de kommanderende offiserene fortjener stor ros for hele operasjonen», skrev den britiske kommanderende offiseren til kommanderende admiral 20. februar 1944.

Da orlogskaptein E.A. Steen i 1965 arbeidet med bokverket «Norges Sjøkrig» og MTB-flotiljens operasjoner, fikk Per Edvard Danielsen tilsendt Steens utkast til manuskript. Danielsens svarbrev er arkivert på Marinemuseet. Her skriver han:

«Det burde muligens komme til uttrykk en viss kritikk over måten angrepet ble utført på. Jeg tenker da særlig her på den noe meningsløse skytingen med mitraljøser og maskinkanoner.»

Etter hvert fikk forsvarsledelsen vite sannheten. Men sannheten var imidlertid så pinlig og alvorlig at forsvarsmyndighetene i over 50 år la lokk på fadesen.

Trollet sprakk

Én som ikke slo seg til ro med å ikke få vite, var Astrup Nilssen. Han var 25 år gammel da han mistet sin far i tabbe-angrepet.

– I mer enn 50 år løy forsvarsledelsen for oss. Vi fikk ikke innsyn i dokumenter. Jeg fikk ikke engang min fars dødsattest. Vi ble fortalt at det var tyske eller britiske styrker som senket «Irma», sa Nilssen til Dagbladet i 2001.

Nilssen, som selv var ansatt i Forsvaret, klarte etter flere års iherdig innsats å dokumentere omstendighetene. Da først krøp den politiske ledelsen til korset og beklaget forsvarsledelsens oppførsel gjennom mer enn 50 år. Omsider innrømmet Forsvaret at det var norske styrker som drepte egne landsmenn, og at «Irma» hadde vært forskriftsmessig merket.

Først i 1999 fikk de overlevende og pårørende en unnskyldning fra den norske stat. Og i 2002 avduket kong Harald minnesmerket for tragedien.

– Den smerte som denne tragedien har påført mange av dere er uopprettelig. Nye sorger har kanskje også blitt lagt til, både under krigen og senere. Det er forståelig at det har vært en stor belastning å bære denne byrden, sa kongen.

Han la til:

– Også de som var om bord på motortorpedobåtene har lidd.

Det var én person som ikke var velkommen på seremonien: Per Edvard Danielsen. De pårørende hadde ikke glemt hans rolle i katastrofen. Ikke han selv heller.

– Det var jeg

Noen år i forveien, på slutten av 90-tallet, hadde kaptein og hurtigrute-legende Sten Magne Enge vakt på broen på hurtigruteskipet «Nordnorge». Uanmeldt dukket en eldre kar opp.

– Jeg satt på kapteinsstolen midtskips. Karen kom rett bort til meg. Helt uoppfordret sa han «Det var jeg som senket «Irma». Det var jeg som senket «Irma»».

Engen har et spesielt forhold til senkningen av «Irma». Hans onkel, Fridtjof Tranås hadde hyre som byssegutt på «Irma». Fridtjofs familie har i alle år sørget over det meningsløse dødsfallet, og alltid mintes Fridtjof når den var samlet.

– Jeg ble helt satt ut, men tok meg kjapt inn igjen og spurte: «Du hørte jo at matrosene dine ropte at det var hurtigruta som kom»? Danielsen svarte: «Da var ordren gitt!» Jeg sa til Danielsen at det går an å være voksen og ta tilbake en ordre. Det ville han ikke høre på. De hadde åpenbart bestemt seg; de skulle senke to skip og komme seg tilbake til basen på Shetland, sier Engen.

– Historien er så sterk, ikke minst at de skjøt mot dem som lå i sjøen. Og der sto jeg plutselig ansikt til ansikt med mannen som tilsto at han drepte min onkel Fridtjof og 64 andre mennesker.

Han fikk ingen beklagelse fra Danielsen.

– Vi har alle våre måter å åpne oss på. Jeg tror han kom opp på broen for å lette sitt hjerte, sier Engen.

– Sannheten ble holdt hemmelig altfor lenge. Det må ha holdt hardt for dem som visste, men som måtte holde kjeft om det de hadde vært med på, sier den pensjonerte hurtigrutekapteinen.

Per Edvard Danielsen var førstemann som under krigen ble tildelt krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.

Dekorert

Danielsen fikk etter hvert også St. Olavsmedaljen med eikegren og flere britiske medaljer. Han fikk også æren av å motta de tyske styrkers kapitulasjon i Nord-Norge i 1945. Oppdraget og midlertidig forfremmelse til kapteinløytnant fikk han av sin egen far, sjefen for Sjøforsvaret, admiral Edvard Christian Edvardsen.

Etter krigen gikk det dårlig med Danielsen. Han ble radikalisert og leder av Vestkantlaget i Oslo NKP. I april 1951 han arrestert og tiltalt for spionasje til fordel for Sovjet. Skandalen var så stor at hans far fratrådte sin lederstilling i Sjøforsvaret.

Danielsen ble frikjent, men saken vakte voldsom internasjonal oppmerksomhet. Tre år før sin død 8. juni 2013, ble han og 14 andre nordmenn tildelt den russiske krigsmedaljen 65 år etter krigens slutt. Danielsen var den eneste som ikke møtte opp da medaljene ble utdelt av den russiske presidenten Dmitrij Medvedev, i nærvær av både kong Harald og dronning Sonja.

Far ble drept

Kjellaug Buset mistet sin far da «Irma» ble senket. Faren ble aldri funnet. Tilbake satt Kjellaugs 53-årige mor med fem unger og et gårdsbruk i Bondalen.

Da Kjellaug ble voksen, giftet hun seg med Ingvald Buset, og flyttet til Vartdal, sør for Ålesund. På nabogården bodde Ingvalds fetter, Ragnvald Myklebust (1917-1998).

− Da jeg kom hit i 1956, fikk jeg vite at han hadde vært skytter om bord på en av MTB-ene, fortalte Kjellaug i 2018 før hun gikk bort.

Fetteren var med som mitraljøseskytter på toktet der «Irma» og «Henry» ble senket.

− Ragnvald snakket aldri med meg om hva han hadde vært med på. Men han slet. De ga ham alkohol for å glemme. Men han fikk aldri fred for å ha vært med på å senke hurtigruta. Han ble aggressiv når det ble snakk om dette.

Men ektemannen og fetteren snakket sammen om opplevelsene fra Marinen.

− Han visste angivelig ikke at min far hadde vært med. Men han ville ikke snakke med meg om det. Å skyte på folk som ligger i sjøen, er jo ikke vanlig skikk og bruk, selv ikke i krig, sa Kjellaug Buset i 2018.

Det gikk mange år før Kjellaug fikk vite at de overlevende ble beskutt. Derimot gikk ryktene tidlig om at det var norske styrker som hadde senket «Irma».

− Det kom masse folk hjem til oss for å trøste. Noen sa at de kanskje hadde tatt opp folkene som lå i sjøen og at de var blitt tatt med til England og at de ville komme hjem igjen når krigen var over, erindret hun.

88-åringen er spesielt kritisk til handlingene til styrkesjef
Per Edvard Danielsen:

− Han skulle sikkert ha noe å vise til når han angrep til tross for at mannskapet ropte til ham at det var hurtigruta de hadde i siktet. Han må jo ha vært temmelig gal i toppen, sa hun.

Etter krigen fikk hver av oss ungene 1000 kroner, og mamma fikk en liten enkepensjon. Noe satte jeg i banken, mens resten brukte jeg på et år på folkehøyskole, fortalte Kjellaug Buset før hun døde.

Vi Menn har vært i kontakt med Per Edvard Danielsens datter, men hun ønsker ikke å bidra med opplysninger eller omtale av sin far.