Selvmorderen som ikke ville dø

Walter Stewart slapp så vidt krigsrett, enda han hadde forsøkt seg på selvmord.

Etter engelsk lov er det ingen vei utenom hvis en militærperson forsøker å ta sitt eget liv. At Stewart unngikk det, kan han bare takke feltpresten ombord på jageren HMS Opal for. Det var da Stewart kom hjem fra et farlig tokt, en gang under 1. verdenskrig, og oppdaget at hans kone hadde rømt med en annen mann, at han grep til denne fortvilte utvei. Men Gud som hadde gitt ham livet, sa feltpresten, var den eneste som hadde rett til å frata ham det.

Så dro Stewart ut på jagertokt igjen. En uke senere var Opal og jageren HMS Narborough på vei hjem til Scapa Flow. I det forrykende uværet gikk begge destroyere på grunn mot den forrevne kysten ved Pentland Skerries i Nord-Skottland. De ble knust til «pinneved», og alle omkom i det frådende havet. Alle unntatt Walter Stewart. Hans tid var ennå ikke inne. Som det fremgår av denne beretning, som VI MENN har hentet fra britiske marinearkiver, var det intet annet enn et mirakel som gjorde at han berget livet.

(NB! Det er imidlertid uforståelig hvorfor Vi Menn kalte mannen for Walter Stewart i 1960. I alle offisielle kilder går han under navnet William Sissons. Se faktaboks.)

Isnende sno

Vinteren er hard i Nord-Atlanteren, men januar er verst. Da raser vinterstormene mellom Orknøyene og nordspissen av Skottland med ubendig styrke. Bølgene tordner mot de nakne klipperevene på begge sider av den smale passasjen som fører til den store flåtehavnen Scapa Flow. Og denne januarnatten i 1918, da jagerne Opal og Narborough pløyde tungt gjennom et opprørt hav for å nå frem til Scapa Flow, herjet havets vetter verre enn noensinne. En bitende snøstorm slettet alt av syne. Det var som å seile i blinde.

De to krigsskipene hadde forgjeves jaget en tysk ubåt som tre dager i forveien hadde senket en annen jager. Nå var de på vei hjem med 20 knops fart, gjennom frådende skumsprøyt. Bare det mest nødvendige mannskap var på dekk. Tre mann i alt. Bortsett fra offiserene på broen som sto i ly for vind og sjø.

Matros Walter Stewart var en av de tre. Han hadde vakt ved kanonstillingen midtskips på Opal. Klokken var litt over 22, og han skulle avløses først klokken 24. Snoen fra nord var så isnende skarp at han syntes den gikk tvers gjennom oljehyren og de varme klærne, der han travet sine reglementerte fire skritt frem — fire skritt tilbake og slo floke. På fire skritts avstand var han ikke i stand til å se kanonen i det heftige snødrevet — bare skjelne den. Hvordan skipsoffiserene greidde å styre skuten, lå over hans forstand. Men de visste vel hva de gjorde, trøstet han seg med. Det måtte de, i et så farlig farvann og i et slik et overhendig vær. Og med 20 knops fart.. .

Ingen hadde snakket om straff. Likevel var denne vakten — liksom alle de andre hundevaktene han hadde fått på reisen — intet annet enn straff. Fra de stakk i sjøen igjen etter den fatale selvmordhistorien, hadde han fått alle de verste jobbene ombord. Som den å skrelle poteter — nærmest en fornærmelse mot en fullbefaren sjømann. Egentlig var denne vakten heller ikke hans. Han hadde stått vakten fra middag til klokken fire, og skulle vært avløst, og ikke gått en ny tørn før fra midnatt til fire neste morgen. Og på den tid skulle Opal ligge trygt forankret i Scapa Flow.

Intet så galt ...

Men ordre er ordre. Stewart visste hvorfor de lot ham gjennomgå. På et vis var han glad til. Heller stå vakt enn sone en vond fengselsstraff. For det ville han fått, om ikke skipspresten, fader MacVeigh, hadde tatt ham i forsvar. Nå syntes han det var tåpelig det hele. At de skulle finne ham hjemme i et gassfylt værelse i Glasgow, døden nær av gassforgiftning.

− Den som vil ta livet av seg for en kvinnes skyld, er en stor tosk, hadde presten sagt. − Kvinnfolk . . . de er som busser eller trikker. Rekker du ikke den ene, så rekker du den andre...

Men det hadde vært et sjokk for ham da han kom hjem etter to måneders hard krigstjeneste, å bli møtt av en liten lapp hvor det sto: «Jeg er blitt glad i en annen og er reist bort med ham. Jeg vil ikke motsette meg skilsmisse. Janet.» Det var alt. Etter fire års ekteskap.

Det var da Stewart gikk til sengs bak låst dør med gasskranen åpen. Men så var det kommet beskjed om at han måtte møte øyeblikkelig, fordi «Opal» skulle ut og jage etter denne ubåten som hadde senket en britisk jager. Da Stewart ikke svarte på rop og banking, ble døren åpnet med vaktmesterens passnøkkel. Slik fant de ham.

Nå etterpå, som han gikk der og slo floke og frøs i nattemørket, måtte han innrømme at det var tåpelig gjort. Han slapp de seks eller tolv måneders fengsel han ellers ville ha fått. Han tittet på armbåndsuret, men kunne ikke se viserne. Isteden tittet han opp mot himmelen og syntes et svært, svart fjell tårnet seg opp mot skipet forut.

En kasteball

Etter det første sammenstøtet tok en kjempebølge fatt i skipet, løftet det og slengte det sidelengs langs fjellveggen så det landet på noen taggete skjær. Der brakk det i to, akkurat idet en ny 10 meter høy bølge veltet seg over det. Neste bølge sopte de to halvpartene med seg og feide dem mot de nærmeste skjær.

Bak Opal kom den andre jageren, Narborough, dampende for full fart mot sin skrekkelige undergang og tilintetgjørelse. For sent så man hva som skjedde med Opal. Et øyeblikk etter tok den grunnen nesten jevnsides med Opal mens havet kokte som under et vulkanutbrudd.

Stewart hørte skrik i natten, men svimeslått som han var, kunne han ikke en gang hjelpe seg selv. En bølge grep ham og rev ham løs fra det han klamret seg til — hva det nå kunne være. I neste øyeblikk var han slengt mot bardunene som holdt skorsteinen på plass, og han tviholdt på wiren som han merkelig nok fikk mellom fingrene sine.

Selvmorderen som kjempet for livet

Mannen som en ukes tid i forveien rolig hadde lagt seg ned for å dø, klamret seg nå til livet med alt han eide av krefter. Den halvparten av jageren han befant seg på, reiste seg kneisende på en kjempebølge for i neste sekund å falle tungt og stønnende mot skjærene under. Hele skorsteinen svaiet, skroget la seg over, og plutselig svevet Stewart i luften, hengende etter hendene i bardunen over glefsende brottsjøer. Fingrene hans hadde fått neglene revet av — og hvor krampaktig han enn holdt fast, ble wiren slitt ut av nevene på ham. Han gikk dypt under. Sank og sank mens den isnende kulden gikk ham gjennom marg og ben. Han holdt på å bli kvalt og sparket maktesløst og sanseløst fra med benene for å komme opp til overflaten.

Han brøt vannet, svelget vann og luft, en bølge løftet ham — fremover og oppover. Så bar det i vill fart mot foten av fjellskrenten der brenningen brøt mot knudrete steiner. Dragsuget av den siste bråttsjøen suget ham til seg, la ham under vann, prøvde å presse ham under for alltid. Det sang og suste i ørene hans, og lungene kjentes som om de skulle briste til han endelig — endelig — kunne gispe etter luft.

Bare en munnfull fikk han revet til seg. Neste bråttsjø vasket allerede omkring ham. Med utrolig fart ble han så vasket opp på en smal strandhylle. Dragsuget trakk seg snerrende tilbake da han omsider kunne reise seg, først på knærne, så sammenbøyd som under en stor vekt. Han vaklet et skritt eller to fremover og sank på kne mot et blankskurt men, sleipt svaberg, vel én meter høyt.

Prøvelsene var ikke slutt

Neste bråttsjø var ingen alminnelig bråttsjø. En demon kastet seg over ham med tusen fingre og rev ham løs fra halvstrået han klynget seg til. Med en dump lyd og en smerte som bare nådde halvveis frem til den omtåkete hjernen, ble kroppen hans slengt i berget. Lungene var klemt tomme for luft. Der lå han, døden nær, på en berghylle. Hendene uten følelse, kroppen en verkende byll.

Han løftet hodet og speidet utover mot det sted hvor jagerne måtte være. Det var intet å se. Bare en uendelig rekke av rullende bølger som brøt og brøt mot en sagtakket kyst. Gigantiske bølger. Nord-Atlanteren i kav og brott. Det som kunne være igjen av jagerne — disse tekniske vidundere — var slått i stumper og stykker av naturkrefter som intet kunne hamle opp med.

Og ennå var ikke prøvelsenes tid forbi. Tidevannet steg. Hver bølge var et varsel til Stewart om at det nærmet seg flotid. Om ikke lenge ville berghyllen han lå på være under vann, og han ville bli vasket ut mot knivskarpe skjær og slått i hjel.

Han måtte reise seg. Kroppen kjentes smadret, øynene sved og alt han kunne skimte var svart sjø og bølger som knustes mot de harde, ubarmhjertige klipper. Den smale hyllen som hadde reddet ham var omgitt av sleipt og slimete fjell som kneiste loddrett opp. Bølgene tordnet alt i ett mot klippeveggen.

− Pussig i grunnen, sa han etterpå, − at jeg som en uke i forveien bare ønsket å dø, nå ikke hadde noen annen tanke i hodet enn å overleve. Jeg famlet etter feste i den stupbratte fjellveggen. Og endelig, der fikk de negleløse, blødende og følelsesløse fingrene mine tak om en ørliten sprekk. Jeg var barfotet. Jeg aner ikke når eller hvordan støvlene forsvant.

De nakne føttene fant feste i ørsmå sprekker eller småskjell, og han heiste seg langsomt opp. En fot eller to om gangen. Som en flue på veggen. Seks fot. Så glapp taket og han deiset ned igjen på fjellhyllen.

Halvt ihjelfrosset

Der lå han. Mørbanket. Halvdød av frost, og sjokk. Men han kom seg på bena.

− Og denne gangen var jeg mer forsiktig, fortalte han senere. − Istedenfor å klatre i panikk, slet jeg meg opp, tomme for tomme, uten tanke på annet enn de djevelene som jaget meg. Hvor høyvannsmerket var, ante jeg naturligvis ikke, men jeg karret meg opp til en liten avsats, og satt der og stirret på bråttsjøene som tordnet mot fjellsiden. Fikk de tak i meg én gang til, visste jeg det ville bety slutten.

Han hvilte et par minutter. Møysommelig kom han seg på benene, og langt om lenge kjente han fingrene famle i løse luften. Han hadde nådd toppen. Med sine siste krefter halte han seg over kanten og akte gjennom sneen som dekket toppen av fjellknausen. Halvannen meter under ham raste bølgene, men han var kommet til topps og kunne intet mer gjøre.

− Jeg lå der, dødsens redd, klamret meg panisk til fjellet hver gang en bølge traff klippen med voldsom kraft. Jeg kjempet fortvilet mot trangen til å sove.

Først etter en time forsto Stewart at høyvannet ikke kom til å nå ham. Tidevannet hadde snudd. Først da torde han reise seg og begynne å slå kulden ut av kroppen. Det måtte være over midnatt.

Stemmer i natten?

Han var ikke sikker. Men han syntes grandgivelig han hørte noen snakke rett under seg. Kunne noen fra Opal eller Narborough ha overlevet katastrofen? Forsiktig klatret han ned fra toppen, speidet og ropte. Ingen svar. Intet tegn til skipsvrakene. Han klatret opp igjen.

Siden var det å kjempe mot søvnen, mot den dødbringende døsigheten som truet med å ta makten fra ham.

Sent neste dag

Langt ut på ettermiddagen øynet han langt til havs en jager som hadde kurs for den klippen han lå på. Vrakene av de to strandede skip var nå tydelige, og jageren måtte også ha sett dem. Den kom stadig nærmere, og med to korte støt i fløyten til slutt fortalte den at han var observert. En flatbunnet redningsbåt ble firt ned fra dekket, fire mannskaper bemannet den, og langsomt nærmet den seg de farlige skjærene.

Stormen var løyet, men fremdeles gikk sjøen høy. Den lille redningsbåten forsvant rett som det var i dønningene. Mannen i baugen festet en merlespiker til en redningsline, og Stewart forsto. Møysommelig klatret han fra fjellknatten og ned til den smale strandhyllen.

Matrosen med redningslinen svingte repet to ganger over hodet og enden med merlespikeren fløy ut. Det var et godt kast. Merlespikeren landet bare en meter fra Stewart, der han sto skjelvende og forkommen. Han bant repet rundt livet og vasset ut. Så tok sjøen ham og repet ble stramt, og han visste ikke mer før han ble halt ombord.

De flådde av ham de stivfrosne klærne, og svøpte ham i et ullteppe. Han oppfattet det som i en tåke. Han ble løftet, følte en vidunderlig varme og sovnet. Han våknet 36 timer senere i sykestuen i Scapa Flow, og det første han sa var:

− Hvor mange av skipskameratene mine er reddet?

Kapteinen på jageren som hadde reddet ham, svarte stille: − Du var nok den eneste du, Stewart.