Hard kamp om sand som ressurs
Sand er gull verdt
Kampen om sand som ressurs hardner stadig til. Strender verden rundt raseres. Idyllen da et grustak i Bygde-Norge jublet over å klare bragden «å selge sand til Sahara», er slutt.
Klarer du «å selge sand til Sahara» kan du selge det meste. Svein Arne Woldstad greide faktisk for 30 år siden kunststykket å eksportere sand til nettopp Sahara – fra sitt grustak på Vestre Spone i Modum kommune.
− Det stemmer at det i sin tid ble solgt sand til Sahara herfra. Men i dag eksporterer vi ikke sand utenfor Norden, forteller site operations manager Martin Solheim i Sibelco Group. Det globale belgiskeide gruveselskapet kjøpte sandtaket for ti år siden.
Tilstandene på et idyllisk norsk grusverk, beliggende midt i furuskogen, litt utenfor allfarvei i Modum − i hjertet av Buskerud, minner lite om den knallharde kampen ute i verden om sand som råstoff. For nå er det ingen sak å få solgt sand, hverken til Sahara eller andre steder. Tvert imot.
Etterspørselen har eksplodert
Etterspørselen etter bygningssand har eksplodert. Med spader, bøtter og maskiner plyndres strender over hele verden. Årsaken er at storbyene i India og den delen av verden har en nesten umettelig sult etter sand − materialet som betong og kunstige øyer er skapt av.
I India kommer Vinod opp fra det gjørmete elvevannet og gisper. Nå holder han fast på båten med venstre hånd, og løfter en tung bøtte med den andre hånden. Han er full av sand.
Elven Thane renner rolig gjennom den tettbygde sletten nord for den indiske metropolen Mumbai med 18,4 millioner innbyggere. En gang i tiden var fiskerne ute og gikk med garnene sine. Men i rundt 15 år har mange nye fabrikker forgiftet elva med ubehandlet utslipp. Dermed forsvant fisken. Siden den gang har fiskerne gravd sand i elveleiet.
− Sand er det eneste som kan selges her, sukker 25 år gamle Vinod overfor det tyske magasinet Focus. Som barn fikk han sammen med faren sin mye fisk i den samme elva.
Dykker til lungene sprenger
Det er et tøft og slitsomt liv. 200 ganger om dagen, noen ganger oftere, dykker Vinod til bunnen, på opptil åtte meters dyp. Det sprenger i lungene, og han gisper etter pusten. Øynene verker etter alle timene i den giftige kloakksuppa. Leddene hans verker. I åtte år har Vinod fylt og tømt bøtte etter bøtte. På gode dager tjener han ti dollar.
Når båten er full, styrer han den til land. Lastebiler venter der – for å bringe sanden til en av de mange byggeplassene i og rundt Mumbai. Etterspørselen er stor fordi India har opplevd en enorm byggeboom over 20 år.
Sysselsetter 40 millioner
Næringen utgjør nesten ti prosent av bruttonasjonalproduktet i India, og sysselsetter mer enn 40 millioner mennesker. I år 2030 vil 600 millioner indere bo i byer. Ifølge FNs prognoser, kommer to tredeler av alle mennesker til å bo i byer i 2050.
Sand var i sin tid selve begrepet på det uuttømmelige. Etter vann, er sand det viktigste råstoffet til menneskeheten. Men nå begynner det å gå opp et lys for planleggere og politikere. Sandmengdene er ikke utømmelige.
− Kan ikke bare ta og ta
Uttømmingen av denne naturressursen vil få dramatiske økologiske konsekvenser. Sandtak uten lisens er forbudt i India. Men knapt noen byr seg. Strandrøvere raider strendene langs kysten og deler overskuddet med politi og myndigheter.
− Dette er en virksomhet der du kan tjene mye penger uten å investere stort. Det eneste du trenger er en lastebil, sier miljøforkjemper Debi Goenka til Focus.
Menneskeheten bruker i dag dobbelt så mye sand og grus som naturen leverer. Ifølge beregninger fra FNs miljøprogram, er tallet 40 milliarder tonn pr. år. Dette ville gjøre det mulig å bygge en vegg som er omtrent 30 meter høy og 30 meter bred rundt ekvator.
Og etterspørselen øker raskt: Kina har bearbeidet mer sand de siste fem årene enn Amerika gjorde gjennom hele 1900-tallet.
På samme tid svikter påfyllingen. Ikke engang halvparten av sanden som elvene fører med seg, når elvemunningen. Den blir stoppet av demninger eller er allerede mudret på vei til sjøen.
Klaus Schwarzer, kystgeolog ved universitetet i Kiel, advarer i magasinet Focus: − Vi kan ikke alltid bare ta og ta. På et tidspunkt er fatet tomt.
Sand og grus er big business og genererer verdier for rundt 70 milliarder dollar i året. Silikaen av kvartssand er det viktigste råstoffet for glass. Sand brukes til sliping og polering, også i kosmetikk.
Fremfor alt er byene våre laget av sand, fordi sanden stivner til betong når den blandes med sement og grus. Sivilisasjonen vår er bygget på sand.
Tatt med 40 kilo sand
Det er tydeligvis lettere å slå ned på den lille mann som stjeler sand.
På Sardinia i Italia risikerer et fransk par opp mot seks års fengsel for å ha fylt opp 14 flasker med hvit sand som de forsøkte å ta med seg til fastlandet.
Det tilsvarte 40 kilo. I 2017 kom det en ny lov som gjør det ulovlig å fjerne sand fra Sardinias strender.
Paret hevder at de ikke visste at de hadde brutt loven. De ønsket bare å ta med seg suvenirer.
Lokalt politi sier at det er satt opp skilt på flere språk som informerer om at det er forbudt å ta med seg sand.
Sommeren 2015 ble det beslaglagt fem tonn med sand på flyplassen ved Cagliari.
Gjør moderne liv mulig
Den britiske geologen Michael Welland er derfor klar: Sand er rett og slett uunnværlig. Den muliggjør moderne liv.
« Det stemmer at det i sin tid ble solgt sand til Sahara herfra.
I Tyskland er det ikke behov for import. De siste istidene har etterlatt enorme reserver ved foten av alpene, langs de store elvedalene og også i den nordtyske sletten. Naturlig sand forblir til en pris av rundt 20 euro pr. tonn billigproduserte varer.
I Singapore kjøper man derimot råstoffet til mer enn tidoblet pris. Den trange asiatiske bystaten vinner nytt terreng ved hjelp av sand. Sanddeponier har utvidet Singapore med 138 kvadratkilometer de siste 50 årene.
24 øyer som forsvant
Samtidig forsvant 24 øyer i Indonesia hvor brorparten av sanden i Singapore stammer fra.
Selv De forente arabiske emirater lider av mangel på sand. Til de kunstige øyene Palm Jumeirah, Palm Jebel Ali og «The World» utenfor Dubai sugde araberne nesten en milliard tonn opp fra havbunnen.
Dermed tømte de sine marine reserver. Til byggingen av det 828 meter høye tårnet Burj Khalifa måtte araberne importere sand fra Australia.
For å dekke den enorme etterspørselen etter sand er strendene i Marokko, Sierra Leone, Jamaica og Vietnam nå plyndret. Men ingen steder er situasjonen så dramatisk som på Santiago, den største øya på Kapp Verde. To tredjedeler av alle sandstrender har forsvunnet i løpet av de siste 25 årene.
Gravde vekk alt
− Tidligere var alt fullstendig dekket av sand, husker Maria José da Costa Pires i den lille kystbyen Ribeira da Barca.
− Vi gravde alt vekk til steinene under sanden kom frem, forteller han til Focus.
Strandsmuglere − eller såkalt strandmafia, opplever en gylden bonanza over store deler av verden. Sandtyvene «støvsuger» strendene og etterlater seg kun stein når de er ferdige med plyndringen.
I India anslås det at strandmafia selger stjålet sand tilsvarende ca. 20 milliarder kroner årlig.
Forduftet over natten
På Jamaica forduftet i 2008 en hel strand − over natten. Etter 500 lastebillass transportert ut lå bare stein igjen.
Konsekvensene miljømessig er store. Sand utgjør en naturlig form for kystbeskyttelse. Havet stiger på grunn av klimaforandringene. Når sanden plutselig mangler, øker risikoen for at havet gjør enda større innhugg i kystområdene, og deretter landområdene.
Med livet som innsats
I Afrika graves det etter sand – med livet som innsats. Sandtyvene i Zimbabwe gjør ikke bare stor skade på landets miljø. De to siste årene har myndighetene i Harare registrert mer enn 300 dødsfall som følge av sandgraving.
− Sandtyveriene fører til mange unaturlige og farlige grøfter. Tyvene risikerer selv å miste livet, fordi haugene de graver opp kan rase sammen og begrave dem, forteller landets miljøvernminister, Oppah Muchinguri.
Prisen på sand er seksdoblet i løpet av de siste 25 årene. Krisen er mye større enn mange tror: I Vietnam mangler man sand allerede i det nye året vi akkurat har begynt på.
Det er som om verden har skjønt det de gjorde på Woldstad sandtak i Modum; at man kunne gjøre gull av gråstein. I hvert fall den som er malt til sand.
Ubrukelig ørkensand
Den fine ørkensanden er uegnet når det skal bygges flotte hus, hoteller og palasser i De forente arabiske emirater.
Når folk tenker på sand, tenker de vanligvis på varme ørkener, som dekker omtrent 20 prosent av jordens areal. Den største er Sahara-ørkenen i Afrika. Den er rundt ni millioner kvadratkilometer i størrelse. Enkelte av sanddynene kan bli 180 meter høye.
Men ørkensanden er ingen velsignelse for byggebransjen.
Derfor importerte for eksempel de syv statene i Emiratene sand, stein og grus for 456 millioner dollar i 2014, ifølge BBC.
Det tilsvarer nærmere 3,7 milliarder norske kroner.
Man skulle kanskje tro at det fins sand nok i området. Men sanden i ørkenen er for finslipt til at den kan brukes som i betong og sement.
Derfor går så mye av oljepengene til sandimport.
Da emiren i Dubai skulle bygge to nye veddeløpsbaner for hester, var ikke den myke ørkensanden god nok. Det endte med import av sand fra et område i nærheten av Liverpool i England.
Også i Asia er det stort behov for å importere sand. India og Kina er storimportører. Kina, som er det landet som importerer mest sand, står alene for en femtedel av verdens totale sandimport, viser FN-tall.
Tyrkia er på topp blant landene som eksporterer sand, og står for 12,1 prosent av verdens sandeksport.
Norge er nede på 11. plass på denne listen. Det tilsvarer snaue tre prosent, og har en verdi av rundt 2,6 milliarder kroner.
− Vi eksporterer riktignok sand, men ikke lenger enn til Sverige, sier daglig leder Kristin Husebø Hestnes i Svelviksand AS.
Natursanden går til glassproduksjon. Fra gammelt av har sanden vært råvare til sementindustrien.
– Sanden vår har tradisjonelt gått til mørtel og betong på hjemmebane, sier Husebø Hestnes.
Norges geologisk undersøkelse regner Svelviksand for å være et nasjonalt viktig sand- og grustak. Norge har sand, grus og pukk til en verdi av nær 500 milliarder kroner. De samlede reservene er regnet til 8 300 millioner tonn. De er ventet å vare i godt over 100 år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2020
Denne saken ble første gang publisert 09/01 2020, og sist oppdatert 12/03 2021.
