Saltgruvene i Wieliczka: Krakows underverden

En verden under overflaten, med endeløse ganger, majestetiske innsjøer, grotter og skulpturer. Til og med et eget kapell. En tidsreise, mange hundre år tilbake i tid. Det er noe av det man får oppleve i saltgruvene i Wieliczka. Gruven var i aktiv drift frem til slutten av 90-tallet, men er nå et historisk monument og oppført på Unescos verdensarvliste. Man anslår at kun to prosent av gruvegangene besøkes i dag, men som turist får man allikevel flere kilometer å utforske. Man kommer imidlertid kun ned hit med guide. Sjansen for at man ville gått seg vill her nede anses å være for stor.

327 meter under bakken

Wieliczka-gruven er 327 meter dyp med ni nivåer, og gangene og kamrene strekker seg totalt over 287 kilometer. Mens man går de mange, mange trappetrippene ned (slapp av, du får ta heis opp igjen), og ser sin egen skygge blafre mot fjellveggen, kjenner man spenningen bygge seg opp. Var det kanskje den samme sitringen gruvearbeiderne følte, hver gang de skulle ned hit og grave etter salt?

Først ved rundt 60 meters dyp er man nede ved det første av de ni nivåene. Som turist kommer man ned til nivå tre på 135 meters dyp. De resterende 192 meterne må forbli uoppdaget for allmennheten.

Hvitmalingen på treverket her nede i gruvegangene synes kanskje noe underlig, men malingen skulle gjøre det lettere for gruvearbeiderne å orientere seg. De hadde bare oljelamper som belysning.

– Trebjelkene hadde også en annen funksjon, sier Iwona Zbela ved saltgruven.

– Når treverket begynte å knirke, fortalte det arbeiderne at noe var i ferd med å bli slitt og måtte utbedres.

Fra 1200-tallet

Guiden kan fortelle at folket som for mange hundre år siden bodde i området rundt og over gruven, begynte å gå tomme for salt på overflaten. De startet da å grave seg lenger og lenger ned i jorden, der de fant det de lette etter. På slutten av 1200-tallet gravde man den første gruvegangen.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

– Slik begynte gruveeventyret, forklarer Iwona Zbela, og legger til at det finnes to typer turer man kan ta her nede. Turistruten, som ikke er spesielt krevende og hvor man først og fremst får mange vakre og interessante syn. Dernest har man ekspertversjonen, kalt Miner’s Route. Der kan du virkelig få et inntrykk av hvordan en slepry (gruvearbeider-­lærling) hadde det. 

Ingen kunne ha overlevd forliset, tenkte de fastboende og begynte plyndringen av...

– Her får man en følelse av hvordan gruvearbeiderne i sin tid arbeidet, og man får til og med forsøke seg på å utvinne salt, forteller guiden.

– Ruten krever at man er i ok fysisk form, og her må man ha verneutstyr på seg. Dette får man selvfølgelig låne av oss, sier Zbela. 

Du bør imidlertid ikke ha antydning til klaustrofobi dersom du skal begi deg ut på Miner›s Route. Den omfatter noen trange passasjer. 

Temperaturen, uansett hvilken av rutene man velger, er i alle fall behagelig der den ligger i intervallet 14–18 grader. Ingen grunn til å ta med boblejakken man fikk av grandtante Margaret ned i dypet, med andre ord.

Nedlagt på 90-tallet

Staten fikk raskt øyene opp for saltgruvene i Wieliczka. Her luktet man inntekter til statskassa. Kong Kasimir III den Store innførte i 1368 en lov som garanterte gruvearbeiderne stabile arbeidsforhold.

– Driften økte i denne perioden, opplyser Iwona Zbela.

– Kanskje var det heller ikke så rart at ovennevnte konge var så ivrig på å sørge for gruvearbeidernes ve og vel. Skatter fra saltutvinningen sto på den tiden for en tredjedel av statens inntekter, legger hun til.

På slutten av middelalderen hadde gruven til enhver tid 300–500 arbeidere, og driften fortsatte med uforminsket styrke helt frem til nyere tid. Hester ble heist ned i gruvene for å slepe traller og for å trekke tredemøllene til heisene som fikk saltet opp til overflaten. For hestene var turen ned i gruvene på enveisbillett. De kom aldri opp i dagslyset igjen og ble begravd nede i gruvene.

Det var først i 1996 at selve gruvedriften ble besluttet nedlagt. Dette som følge av blant annet lavere saltpriser samt utbedringsbehov som ikke ville vært lønnsomme.

Helsebringende luft

Jo lenger ned i gangene man kommer, desto mer kan man drømme seg bort til en svunnen tid, innbille seg at man virkelig er en gruvearbeider, som jobber og sliter hardt for familien. Om ikke annet fikk de flittige gruvearbeiderne i seg rikelig med saliggjørende luft. Luften her nede er nemlig fuktig og rik på natriumklorid, noe som gjør at den er ekstra bra for personer med luftveisproblemer. Faktisk så bra at det finnes et eget spa på nederste nivå, 135 meter under bakken, med et unikt mikro­klima, rettet mot dem med luftveisproblemer. Her kan man også overnatte. Luften skal gjøre underverker for nattesøvnen, sies det.

Shopping

Julegaver i siste liten: Disse klikker du hjem på 1-2-3

Selv om man må gå i en gruppe nede i gruvegangene, er det lett å glemme tid og sted og beundre de storslåtte skulpturene eller formasjonene. Saltgruven har om lag to tusen kamre, og selv om man som turist bare får se et utvalg av dem, er det en storslått opplevelse man får være med på i disse timene man er ørlite grann nærmere jordens sentrum.

Underjordisk kapell

Etter en time kommer man til det som er den aller største attraksjonen: St. Kingas kapell fra 1895. Utskåret i salt. Gudshuset er verdens største underjordiske kapell, med plass til 500 mennesker. Her er det gudstjeneste hver søndag.

– Du kan til og med gifte deg her», sier guiden, før hun legger til:

– De fantastiske saltskulpturene som bekler veggene ble utført av bare en håndfull mennesker, som jobbet utrettelig med dette over flere tiår.

Kapellet med sine religiøse artefakter ble lager for å beskytte gruvearbeiderne mot ulykker. Det skal legges til at ikke alle skulpturene har religiøs betoning, som skulpturene av Snøhvit og de syv dvergene.

Det er også besnærende å beskue de små innsjøene, naturligvis med saltholdig vann. Det er nesten så saltfigurene, karvet ut i fjellveggen, danser mot lyset over den lille innsjøen – stilfullt akkompagnert av en dose Chopin. Ingen kan si at gruvene ikke er tilrettelagt for turisme.

Lunsj under bakken

For øvrig har saltgruvene i Wieliczka en unik geologisk struktur, ikke funnet noe annet sted i verden. Dette skyldes den tektoniske aktiviteten i fjellkjedene i området rundt, som i sin tid førte til at saltlag ble presset opp mot overflaten.

Før man vender nesen mot overflaten igjen, legges turen innom Krakow Salt Works museum, som naturligvis ligger inne i gruven, på nivå tre.

– Jeg vil også anbefale et besøk til kafeen, avrunder guiden.

– For hvor ofte inntar du en smakfull lunsj 120 meter under jordens overflate?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 51 2021