Sammenbruddet
Bare 17 år etter at eventyret startet, var fiaskoen et faktum
Samfunnet blomstret opp og gikk fra intet til alt og til intet igjen i løpet av 17 år, og endte som en av Norgeshistoriens største konkurser.
Gruvedriften på Røstvangen startet i 1905 og på rekordtid vokste et lite samfunn opp. Og kollapset. Allerede i 1921 ble AS Røstvangen en av Norges største konkurser.
Hundre år er gått. Ruinene står igjen som biter av fortellingen om hvordan det moderne Norge ble til.
Livet i gruvesamfunnet. Og hvordan svingninger i verdensøkonomien kunne få konsekvenser for en avsidesliggende krok i Nord-Østerdalen.
Ved veis ende
Veien går over den idylliske Stugusjøen. Bommen er nede. Besøkende til Røstvangen gruver bes betale 30 kroner for å bevare kulturminnet. Skogen åpner seg. Veien stopper. Jeg er på Vinkelen. Stedet som fikk sitt navn etter at taubanen mellom gruvefeltet og Tynset sentrum gikk i vinkel her.
Noe avstøpning i sement og rustne vaiere ligger igjen etter taubanen. Driften av taubanen la grunnlag for arbeiderboliger, landhandel, skole og kulturelle aktiviteter. Det blomstret. Og døde. I løpet av skremmende få år.
Les også (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
Den svenske malmkongen
I begynnelsen av 1900-tallet kan Norge forenklet beskrives som et land rikt på naturressurser, men med lite kapital. Bergverk og vassdrag sto uutnyttet på grunn av mangel på kapital. Det måtte en svenske til. Ingeniøren Nils Persson (1836–1916) hadde slått seg opp med produksjon av kunstgjødsel i Sverige, men var avhengig av import av fosfor og svovel fra Florida og Nord-Afrika. For å få bedre råvaretilgang startet Persson Sulitjelma gruver AS i 1887. Driften ble senere utvidet til også å omfatte flere steder i Norge.
Undersøkelser på Røstvangen viste malm med svært ren svovelkis, samt også noe kobberkis. Siden Persson var svensk statsborger, kunne han ikke få konsesjon til gruvedriften. Men med hjelp av den norske ingeniøren Alfred Hasselblom klarte han å omgå bestemmelsen.
I 1904 startet prøvedriften, men det svenske statsborgerskapet gjensøkte Persson. 1906 ble den nye konsesjonssøknaden avslått, til lokalbefolkningens protester. I 1908 ble et forlik inngått og det norske selskapet «Dovre» som besto av kapitalsterke menn fra Kristiania, kom inn. Produksjonen tok seg opp og velstanden økte. På det meste bodde det 500 mennesker her. Av ruinene som ligger igjen etter gruvesamfunnet er det gamle vaskeriet juvelen.
Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Inn i katedralen
«Advarsel: All utforskning skjer på eget ansvar.» Tilretteleggingen av Røstvangen gruver for publikum har unngått den vanlige feilen med avstengning og sikring og kjedelig museumspreg. Lite er endret og sikringen dårlig utført! Det er flere åpninger i nettingen.
Det er som å vandre inn i ruinene av en gammel katedral. Det er kampesteiner på bakken og taket virker ustabilt. Langs veggen er de store sylindrene hvor malmen ble samlet. Røstvangen var kjent for sin rene svovelkis, og det meste kunne eksporteres slik den var. Men etter noen år med drift begynte det å samle seg opp mer uren kis.
I 1913 var det over 90 000 tonn uren kis ved gruven, hvorav 40 prosent kunne vaskes ut som ren kis. Betydelige mengder. Etterspørselen etter malm var økende i forkant av den første verdenskrig. Hva kunne vel gå galt?
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Alt som kan gå galt, går galt
Det tyske firmaet Humboldt påtok seg oppgaven å bygge et vaskeri, men ulykkene sto i kø. Krigen drev opp levekostnadene, arbeiderne murret. Byggekostnadene havnet 25 % over beregnet.
Vaskeriet sto omsider klart i 1916. Det måtte 25–30 mann til for å betjene det. Maskinene var trøblete og vanskelige, og ulykker florerte. I tillegg var man avhengig av god og jevn vanntilførsel. Det ble gravd kanal til Gløtå-elva. Men vintrene i Nord-Østerdalen kan være sprengkalde og vannet fryser. I 1919 sto vaskeriet uvirksomt i hele 3 måneder. Påsken samme år brant vaskeriet av ukjente årsaker. Heldigvis hadde arbeiderne fri.
Så bygget man opp vaskeriet igjen. Men ikke før det sto ferdig, så ble all gruvedrift stoppet. For å forstå tragedien er det nødvendig å vandre opp på snaufjellet til gruvefeltet, 2 kilometer unna.
Den industrielle revolusjon
Rester etter den gamle taubanen ligger langs stien opp til gruvefeltet. Her og der ser man enkelt vogner, eller kibber som de ble kalt. En av hovedutfordringene med Røstvangen gruver var dens isolerte beliggenhet. Hvordan skulle man frakte malmen ned det bratte fjellet til Tynset sentrum 25 kilometer unna?
De første vintrene ble lokale bønder med hest og slede leid inn. Betalingen ble beregnet per kilo. En kilo malm ble betalt ¾ øre. Et lass på mellom ett og ett og et halvt tonn kunne gi en inntjening på 7,50-11,25 kroner. Med fortidens harde levevilkår var dette gode penger!
De tunge sledene ble trukket gjennom ulendt terreng, og i perioder i sprengkulde. En tur kunne ta opptil et døgn! Arbeidet ble populært, men det var mange om beinet. Ventetiden for hver fører kunne være hele 12 timer ved gruva. Man var avhengig av snøføre, og spesielt terrenget ned fra gruvefeltet til Vinkelen var utfordrende.
I 1910 ble musklene erstattet av taubanen drevet av to dieselmotorer, en miniatyrutgave av den industrielle revolusjon. Behovet for arbeidskraft minket. Hver av kibbene kunne frakte 300 kilo og turen tok nå 2 timer og 10 minutter. 400 hestekusker ble erstattet av 25 menn på taubanen. I årene som kom økte også produksjonen på gruvefeltet. Naturen ble overvunnet og det moderne livet tok form!
Stien hvor taubanen gikk er nesten gjengrodd. Det blir brattere, og jeg krysser tregrensen.
isme.
I arbeidernes fotspor
Fjellkjedene strekker seg så langt øyet kan se. Solen varmer det nakne fjellet. Foran gruveåpningene ligger en livløs innsjø. Hvor boligene engang sto er det grunnmurer. Her startet eventyret.
Den første brakken ble satt opp våren 1905. Så dannet Øvrebyen seg her i 1000 meters høyde. Gammelt treverk er synlig i gjørmen etter skeidehuset og valseknuseverket. Snø dekker delvis inngangen til hovedstollen.
Det er kjølig i tunnelen. Stålkroker henger på veggen. Det er enkelte løse planker på bakken. Fjellet virker stabilt. Bootsene mine synker dypt ned i det rustfargede og gjørmete vannet.
Arbeiderne fikk lønn på akkord. De som sprengte ut hullene (minererne) lå høyest på rangstigen. Fordrerne fraktet malmen ut i dagen. Skildrerne (ofte kvinner og barn) grovsorterte malmen. I 1910 var gjennomsnittslønnen for en minerer 53 øre timen.
Taket blir lavere, men jeg kan fortsatt gå oppreist. Etter nærmere 100 meter innover i mørket er gangen murt igjen. Uten rappelleringsutstyr og et godt stykke mannsmot er resten av gruvene utilgjengelige.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
Den totale kollaps
Jeg kikker med interesse på noen gamle bilder fra Røstvangen. Arbeiderne poserer stolt utenfor dagbruddet. Bøndene står ved siden av hestene for å frakte malmen. På kooperativen er landhandlerne. Om vinteren var det hopp og langrenn som gjaldt. I sommerhalvåret fotball, og livet blomstret. Hvordan kunne alt vokste opp så fort for så å kollapse fullstendig?
Freden etter Første verdenskrig sendte sjokkbølger ut i verdenshandelen. De europeiske landene var utarmet. Prisen på malm sank drastisk. Produksjonen var ikke lenger lønnsom.
Den moderne driften på Røstvangen ga håp om at situasjonen kunne snus, men Centralbanken var også i krise. Banken hadde gitt et lån på 10 millioner kroner som den nå krevde tilbakebetalt. I 1921 ble AS Røstvangen slått konkurs og hver rubbel og bit ble solgt. Det var en av de største konkursene i norsk historie.
Tilbake står et åpent sår i naturlandskapet. Ruiner som minner om et samfunn som blomstret opp og gikk fra intet til alt og til intet igjen i løpet av 17 korte år.
Etterspill: Kraftverket
Gruvedriften på Røstvangen skulle gi ringvirkninger. I Kvikne, en halvtimes kjøring unna ligger Børsjøen. En kunstig innsjø dannet for å kontrollere vannføringen i Orkla-elva. Hvor er kraftverket? Jeg søker på mobilkartet og finner en bygning noen hundre meter unna. En traktorsti slynger seg ned skråningen. Rustne rør dekket av mose forteller at jeg er på rett vei.
Og der: Idyllisk plassert ved elvebredden står kraftstasjonen. Det er fortsatt en praktfull bygning. Ingen skilt. Ingen informasjon. Døren står åpen. Det er høyt under taket inne i hallen. Vinden blåser igjennom de knuste vinduene. Oppussingen har startet. Et av aggregatene står her fortsatt. Kraftstasjonen ble bygd i 1915–1917 for å forsyne Røstvangen med elektrisitet. En arbeidskonflikt forsinket bygningen og prislappen ble på 1.1 millioner kroner. Ikke småpenger på den tiden.
Konkursen i AS Røstvangen gjorde kraftverket overflødig, og det ble solgt til en skraphandler. Ny optimisme oppsto i 1932 da lokale bønder gjenopptok strømproduksjonen som varte til utpå 50-tallet. Byggverket står som et minnesmerke over norsk industrihistories spede begynnelse. Her begynte fremtiden.
Gruve og kraft
Gruvene ligger mellom Kvikne og Tynset i Østerdalen. Ruinene etter gruvedriften på Røstvangen står åpent for publikum. Hvis du skal utforske ruinene og gå opp til selve gruvefeltet så beregne minst 3–4 timer.
En halvtimes kjøring unna på riksvei 3 ved Kvikneskogen ligger Eidsfossen kraftverk. Den gamle kraftstasjonen er som en åpen bok i norsk vannkrafthistorie.
Tynsetingen Jon Ole Hokstad utga i 2018 boken «Røstvangen gruver. En økonomisk tragedie».
«Guide for vandring i sporene etter Røstvangen gruver 1904-1921» av Stein Sagbakken gir en god beskrivelse av ruinene som står igjen her. Ellers så har gruvesamfunnet blitt godt dokumenter i flere årganger fra Årbok fra Nord-Østerdalen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 34 2021
Denne saken ble første gang publisert 10/07 2021, og sist oppdatert 27/10 2023.
