Redningen for soldatenes moral og forstand kom dalende ned i fallskjerm over slagmarken
Soldatene på slagmarken trengte musikk for å løfte moralen, fant den amerikanske hærledelsen ut. De sendte 2436 pianoer ut i krigen. Mange av dem med fallskjerm.
Elegante flygler i skinnende blank lakk hadde brått mistet sin appell. Pianofabrikken til legendariske Steinway & Sons i New York var på full fart inn i en krigsdepresjon. En mollstemt bedriftsledelse hadde allerede måtte konstatere at deres fabrikk i Hamburg var konfiskert og overtatt av det tyske naziregimet.
For å unngå nedleggelse av fabrikken i New York, begynte de å produsere likkister og deler til den amerikanske militære flyindustrien, som for eksempel glidefly av tre. Det holdt de på med i flere måneder. Fortjenesten var så vidt nok til å holde selskapet i gang.
Så kom det en henvendelse fra amerikanske myndigheter.
Kamp-piano
USAs inntog i 2. verdenskrig i desember 1941 førte til massiv mobilisering og rasjonalisering på hjemmebane. Råvarer ble omdirigert til våpen- og ammunisjonsproduksjon. Fabrikker ble ombygget for å kunne produsere krigsmateriell, noe som var regnet for å være mer formålstjenlig enn det gamle produksjonsspekteret. Trompeter, fioliner eller pianoer, for eksempel. Faktisk sto den amerikanske instrumentproduksjonen stille i årene mellom 1942 og 1945.
Men musikk er uløselig knyttet til krig. Fra basunene som fikk Jerikos murer til å falle, til soldaters taktfaste marsjering til trommer og korps. Musikk har vært brukt i både seremonier, propaganda og tortur − udødeliggjort gjennom berømte filmscener som fra «Apokalypse nå!», der amerikanske helikoptre angriper en vietnamesisk landsby til tonene av Wagners «Valkyrierittet». Eller fra «Kellys helter» der amerikanske stridsvognmannskaper skremmer vannet av tyskerne med countrymusikk.
Men musikk spiller en minst like viktig rolle for å holde soldaters moral oppe. Dette skjønte også amerikanske myndigheter. Få måneder etter at instrumentproduksjonen i USA ble stanset, kom det derfor en kontrabeskjed fra det amerikanske forsvaret.
Kunne noen designe et tangentinstrument rustet for krig? Og til å takle lufttransport til fronten?
Tilbudet gikk til flere pianofabrikanter. Henvendelsen til Steinway & Sons kan kanskje ha forløpt slik:
Logistikk-offiser: − Instrumentene skal tåle slipp i fallskjerm, og dere er jo verdenskjent som produsent av fly-gler?
Steinway: − Nei, nå må generalene ta det litt piano.
Resultatet ble i hvert fall piano. Og Steinway var eneste produsent som slo til på oppdraget. Kanskje var det fordi sjefen selv, Theodore Steinway, hadde fire sønner som alle tjenestegjorde i forsvaret.
Instrumentflyging
Steinways pianoer hadde i stor grad vært uforandret siden Heinrich Engelhard Steinweg på midten av 1800-tallet dro sammen med sine sønner fra Tyskland til USA, hvor de grunnla «Steinway & Sons», firmaet som etter hvert skulle utvikle det mest kjente pianomerket i verden.
Særlig berømt var de for sine elegante konsertflygler. Men å slippe ut klassiske Steinway-flygler i fallskjerm over amerikanske stillinger rundt om i verden var åpenbart en dårlig idé.
Derfor bestemte Steinway seg for å bygge et piano som lettere kunne bli transportert, og som også kunne takle alle mulige slags forhold.
«Dette Steinway-pianoet kom flyvende i en Flying Fortress», opplyser en annonse fra 1943. Øverst er det en illustrasjon av en B-17, bombeflyet som ble sammenlignet med en flyvende festning. Og under, et piano. Slankt, nedskalert, enkelt. Av typen «Victory Vertical», et krigspiano som også ble kalt G.I. Steinway.
I annonsen går det frem at pianoer av denne typen har blitt levert «til alle verdenshjørner», blant annet til England, Australia og Ny-Guinea.
Spesialdeler
Steinway måtte gå litt på akkord med deres vanlige standarder: Krigspianoet, kjent som Victory Vertical, ble robust og slitesterkt. Lett nok til å bli båret av fire menn. Og uten de lange, slanke benene som man vanligvis finner på flygler. Victory Verticals kunne droppes i fallskjerm uten å bli knust. I tillegg ble instrumentet grundig «tropikalisert», noe som innebar å impregnere trepanelet med insektmiddel og å bruke vannfast lim i skjøtene for å motstå tropenes forhold og klima.
Tangentene ble laget av celluloid i stedet for elfenben. Og strengene laget av jern som erstatning for kopper. Faktisk trengte Victory Verticals bare en tidel av metallet som vanligvis ble benyttet i pianoproduksjon.
Pianoene ble malt i de typiske krigsfargene, olivengrønn, blå og grå. Deretter ble de plassert i kasser og lastet om bord i tog, skip, ubåter, lastebiler og fly.
I 1942 kom de første Victory Verticals frem til soldatene. Deretter gikk det slag i slag.
Bestykket med noter
Garik Pedersen er kanskje den som i dag best kjenner historien om Victory Verticals. Den dansk-amerikanske pianisten fikk høre om krigspianoene i 2008 da han var innom Steinway-fabrikken i New York for å hente et piano.
Ifølge Pedersen ble Victory Verticals levert med et stort utvalg noter. Alt fra kjente klassikere, til salmer, patriotisk allsang eller tidsriktig boogiewoogie fulgte med. På den måten fikk soldatene en nødvendig tilflukt fra krigens nådeløse klang-inferno, med bombeflyenes brumming, disharmoniske sirener, gråt og lidelse, skudd og eksplosjoner fra frontens drønn.
Gamle bilder fra arkivene gir noen små punktnedslag fra historien. Ett fotografi viser pianoet i bruk på stillehavsøya Guadalcanal, der et sykehusorkester to ganger i uka holdt konserter for pasientene.
På et annet fotografi synger den amerikanske sangeren Benjamin DeLoache for soldater på slagmarken i Papua Ny-Guinea. Pianoet han sitter ved har nummer W-672 og hadde blitt sendt fra USA over Stillehavet og til Port Moresby, hvor det hadde endt opp få kilometer fra fiendens linjer.
«Pianoet tjente soldater, Røde Kors-arbeidere, sykehuspasienter og utallige leirshow og konserter,» erindret DeLoache senere.
Til sammen ble 2436 Victory Verticals transportert til krigsskueplasser i Asia, Afrika, Europa, Nord-Amerika og Stillehavet.
Slaktet av eksperter
Krigspianoene ble sterkt preget av tøff tjeneste i tropiske strøk.
Krigspianoene var robuste og ble levert med instruksjonshefte samt utstyr til stemming og vedlikehold, så satte tjeneste i varme strøk sine spor. En artikkel publisert i magasinet Etude i 1950 beskriver tilstanden til tre pianoer under monsuntiden på Filippinene:
«Selv om det var mulig å presse ut 88 toner av disse pianoene, ikke alle av dem naturlige, er hovedinntrykket at hammeren er slakk, lyden er vasstrukken, at tangentene enten sitter fast eller mangler og at pedalene knirker. Eksteriøret er fullt av skraper, avslepne kanter og har en trist, olivengrønn farge».
Ifølge artikkelen var det vanlig å hente reservedeler fra krigspianoene, de gangene de var så medtatte at det var fånyttes å reparere dem.
Håpet er olivengrønt
En historie fra Egypt sier litt om gleden soldatene må ha følt over de musikalske avbrekkene.
I et brev datert 6. mai 1943 forteller en Kenneth Kranes om et Victory Vertical-piano som akkurat hadde blitt fraktet til leiren i en jeep.
«Mor, du ville ledd om du så pianoet vi fikk for to dager siden, for denne Steinwayen ligner ikke på onkel Jake sin i det hele tatt. Det er mindre og malt olivengrønt, som jeepen. Vi lot oss alle begeistre og moret oss stort etter måltidene, da vi samlet oss rundt pianoet for å synge. Jeg sovnet med et smil om munnen, og selv i dag tar jeg meg selv i å nynne noen av sangene vi fremførte.»
Brevet ble sendt Kranes mor i New York. Kenneth Kranes mistet livet i kamp mot tyske stridsvogner bare en uke senere.
Ubåt-instrument
Produksjonen av Victory Vertical-pianoene fortsatte i noen måneder etter krigens slutt i august 1945.
Men flere av Steinways krigspianoer fortsatte i tjeneste lenge etter 2. verdenskrig. Da atomubåten USS Thomas A. Edison ble sjøsatt i 1961, ble et av pianoene plassert i mannskapsmessa på bestilling fra skipets kaptein. Pianoet ble værende til ubåten ble tatt ut av drift i 1983. I dag står pianoet utstilt i Navy Historical Center i Washington, D.C.
Steinway fortsatte å produsere Victory Verticals frem til 1953, da Koreakrigen endte med våpenhvile. Da hadde Steinway produsert i alt 5000 krigspianoer. Av disse ble rundt halvparten brukt av det militære. Den andre halvparten endte for det meste opp i skoler, kirker og forsamlingshus.
Men pianoene i felt hadde avtjent sin plikt. På et fremmed territorium, langt hjemmefra, hadde de bidratt til å heve moralen og minne soldatene om hva de egentlig kjempet for. Garik Pedersen mener betydningen ikke kan underslås:
– Pianoene hjalp soldatene med å beholde forstanden.
Kilder: Steinway.com, warhistoryonline.com, classicfm.com, victoryvertical.com, Atlas Obscura.
Denne saken ble første gang publisert 21/03 2023.
