Fra dynamitt-transport til sykkelsti
Historien bak Rallarvegen
Rallarvegen er Norges mest kjente sykkelsti, og et biprodukt av en av Norges største ingeniørbragder. Men hva er egentlig Rallarvegen, og hva er historien bak?
Den mest populære sykkelturen i Norge – Rallarvegen – går mellom jernbanestasjonen Haugastøl i Hol kommune i Buskerud og stasjonen Myrdal i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Hvert år pumper omtrent 25 000 sykkelturister opp sykkelhjulene på Haugastøl, som ligger 1000 meter over havet, og legger i vei på den 79,4 kilometer lange grusveien.
Turen går mellom Hallingskarvet i nord og Hardangerjøkulen i sør, og fra rolige fjellheier i øst til bratte vestlandsdaler i vest. På veien kan du stoppe på Finsehytta, Rallarmuseet på Fagernut (1343 moh.) og den selvbetjente turisthytta på Hallingskeid.
Du sykler ned det ville Klevagjelet og kommer til Vatnahalsen hotell. Der må du velge om du vil sykle oppover til Myrdal stasjon hvor Bergensbanen går, og hvor den offisielle Rallarvegen ender. Eller du kan driste deg ned de 21 krappe hårnålssvingene mot Flåm innerst i Aurlandsfjorden. Alternativt kan du fortsette helt til Voss – i så fall er turen på 120 kilometer.
For en gjennomsnittssykler kan turen gjennomføres på ti timer, men man haster ikke igjennom et slikt landskap, og du vil bli fristet til å gå av sykkelen mer enn én gang.
Men hva er egentlig Rallarvegen, og hva er historien bak?
Anleggsvei
Historien bak Rallarvegen er egentlig historien bak Bergensbanen. I 1870 ble det nemlig lagt fram et forslag på Stortinget om å opprette togforbindelse mellom Bergen og Oslo. 13 år senere åpnet en smalsporet jernbane mellom Bergen og Voss, og først 11 år etter det – i 1894 – ble det bestemt at jernbaneskinnene skulle legges videre østover over høyfjellet.
Avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av blant annet Fridtjof Nansens omtalte skitur over Hardangervidda i 1884, og de erfaringene han gjorde seg rundt viddas geografi.
Rallar
Order «rallar» ble brukt om anleggsarbeidere som i stor grad var med på å bygge ut kommunikasjoner som vei, telegraf og jernbane fra midten av 1800-tallet og fram til mellomkrigstiden. Yrket regnes gjerne som et norsk og svensk særfenomen, og rallarene kom gjerne fra fattige kår. De dro fra sted til sted, og søkte seg til jobber der hvor det var jobb å få.
Siden rallarene til en viss grad var avsondret fra resten av samfunnet, oppsto det en egen kultur som ble kjennetegnet av blant annet egne rallarviser og en spesiell kles-stil med filthatter og busseruller. De var også sentrale i oppstarten av de første fagforbundene i Norge, og ble således pionerer for arbeiderbevegelsen.
For å få til dette majestetiske prosjektet, i et område hvor knapt annet enn villrein hadde ferdes tidligere, trengtes det en anleggsvei. Fra midten av 1890-tallet og fram til 1902 jobbet rallarer med å bygge denne veien parallelt med at jernbanen ble lagt.
Først ble en gammel kjerrevei fra Voss, og opp til den øverste gården i Raundalen, utvidet. Deretter ble det bygget vei til Upsete, og derfra gravde de seg igjennom fjellet Urdshovd og laget det som er Bergensbanens lengste tunnel, nemlig Gravhalstunellen, på 5311 meter.
Samtidig ble veien fra Flåm og opp til Myrdal påbegynt, og derfra jobbet de seg østover til de kom til Haugastøl, som i dag er utgangspunktet for Norges vakreste sykkeltur.
Frakt av dynamitt
Rallarvegen – altså anleggsveien – ble i stor grad utført som manuelt arbeid, og arbeidet pågikk i de snøfrie månedene mellom juni og oktober. Man antar at rundt 2400 rallarer var med på å bygge Bergensbanen, og i så måte også Rallarvegen. Brorparten av disse kom fra Hallingdalen og Gudbrandsdalen, og det var jobb nok til alle. Som anleggsarbeider fikk du relativt godt betalt. I tillegg fikk du tre måltider om dagen og en seng i de overfylte brakkene.
Materialer ble i første omgang trukket med hest opp fra Flåm, Granvin og Hallingdal. Siden kontraktørene ikke selv hadde transporthester, ble dette en god attåtnæring for de lokale bøndene.
Og veien ble bokstavelig til mens de gikk. Om våren ble den måkt fri for snø av flere hundre sesongarbeidere, og så fort den var tørr, begynte de første forsyningene. Først ut var ved og mat. Dette ble fraktet til de ulike brakkene langs anleggsveien hvor rallarene bodde. Langs veien ble det også satt opp hestestaller, vannverk, telefonlinjer og kraftverk.
Det tyngste som ble fraktet på denne veien, var dynamitt. En hest kunne transportere 350 kilo dynamitt fra kaia på Granvin, og turen tok gjerne to dager.
Livet langs Rallarvegen
Livet som rallar kunne være hardt fysisk, og langs Rallarvegen ble det behov for både prest, lege, smed og kasserer. Anleggspresten Haugsøen holdt til på Myrdal, og skrev i sin memoarer at menigheten hans var «70 kilometer lang og sju meter bred». Angivelig vandret han mellom rallarbrakkene med rypesekken full av salmebøker.
Legen, doktor Hans Bruun, var stasjonert på Nygård, og tok seg til de ulike brakkene til fots og på ski.
Og smeden var gjerne en populær altmuligmann. Som oftest sto det en mobil esse – altså smedens ildsted – ved inngangen til de mange tunnelene, og der fikk rallarene kvesset redskapen, kokt kaffen og tint opp matpakka. Av og til ble også en dunk sats brent om til brennevin.
Turistflom
Bergensbanen sto ferdig i 1908, og det første ordinære toget fra Christiania til Bergen gikk 10. juni 1908 og brukte 21 timer. Banen ble riktignok ikke offisielt åpnet før 27. november året etter.
Siden det alltid var en risiko for at togene skulle bli forsinket, eller rett og slett stående på grunn av snøblokader, ble det bygget fjellstuer som kunne ta imot passasjerer på blant annet Finse og Haugastøl. Og med disse fjellstuene kom også fjellturistene. Tidligere var fjellturer, for turens skyld, stort sett forbeholdt «nikkersadelen», men med ny ferielovgivning kunne «alle» komme seg ut på tur, og Haugastøl ble et populært utgangspunkt.
Og like populær ble den gamle anleggsveien til rallarene. Den ble brukt som tursti så fort Bergensbanen ble åpnet, og allerede i 1911 slo en stortingsproposisjon fast at jernbanen skulle vedlikeholde veien – «saaledes at veien blir let trafikabel for fotgængere» – med tilskudd fra kommunene, Den Norske Turistforening, hotell og støler.
Sykkelvei
Nansen på vidda
I 1884 gjennomførte Fridtjof Nansen sin berømte tur fra Bergen til Oslo. Nansen var en fortsatt ukjent mann da han krysset Hardangervidda den vinteren med kun en hund som selskap. Ifølge hans egen beretning, var turen svært spontan, og angivelig hadde han verken sovepose, kompass eller telt. Provianten besto av en ost og litt flatbrød, og strengt tatt brøt han alle dagens fjellvettregler.
Nansen tok først toget til Voss, og derfra krysset han Hardangervidda før han gikk om bord på toget på Krøderen. Derfra tok han seg til Oslo, og ble med i et skirenn i Husebybakken, før han dro tilbake til Bergen igjen, omtrent på samme måte som han kom.
Turen gjorde Nansen landskjent, og hans observasjoner ble tatt i betraktning da Bergensbanen skulle anlegges.
I 1974 ble Rallarvegen åpent som sykkelvei, og i dag har veien status som kulturminne. Veien går igjennom et variert terreng med storslått natur, og man kan ikke unngå å la seg imponere av det manuelle arbeidet som lå bak denne veien.
Foruten den slående naturen langs Rallarvegen, finner en også en del vakre hus. Disse ble i stor grad tegnet av Paul Anton Due, og i første omgang ble de brukt av ingeniørene og deretter av vokterne. Da Bergensbanen ble bygget, brukte NSB store ressurser på disse øde husene, og trolig skyltes det at ledelsen var så stolte over Bergensbanen at de nærmest ville signere banen med vakre bygg.
Som grusvei er standarden som oftest god, men i bratte partier opplever man at vårflommen ofte vasker vekk grusen og etterlater pukk. Veien er ikke særlig sikret for utforkjøring, så på utsatte områder anbefales å trille sykkelen.
Fra øst til vest
1. etappe:
Haugastøl–Finse (27 km):
Her følger veien Finse-dalføret, og det er en stigning på 222 meter fra 1000 mo.h. til 1222 mo.h. På dette strekket ligger en rekke serveringssteder som er åpne om sommeren, og én og annen gammel rallarbrakke. Rett før Storurdi går fylkesgrensa mellom Buskerud og Hordaland. Finse er det høyeste punktet langs Bergensbanen, og derfra kan du se Hardangerjøkulen.
2. etappe:
Finse–Hallingskeid (21 km):
Fra Finse går sykkelruta til Fagervatnet, 1343 mo.h. Dette er Rallarvegens høyeste punkt, og herfra er det stort sett nedoverbakke.
Et stopp på Fagernut Voktarbolig og Rallarmuseet er lurt å få
med seg.
3. etappe:
Hallingskeid–Vatnahalsen (17 km):
Mellom Grøndalsvatnet og Kleivavatn går fylkesgrensa mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Nå begynner landskapet å endre seg, og det blir stadig villere og brattere. Her går veien gjennom Klevagjelet og ved de buldrende Moldåfossene. Etter 17 kilometer dukker Vatnahalsen Høyfjellshotell opp.
4. etappe:
Vatnahalsen–Flåm
(17 km):
Noen avslutter turen på Myrdal stasjon, som ligger noen kilometer sør for Vatnahalsen, men de fleste fortsetter ned til Flåm. Her går veien ned 21 krappe svinger før den til slutt ender på fergekaia innerst i den vakre Aurlandsfjorden.
Kilder: «Rallarvegen» – Bach, Tron og Gjerdåker, Johannes (Cappelen, 1992), www.haugastol.no, www.snl.no
Denne saken ble første gang publisert 02/07 2020, og sist oppdatert 04/10 2021.
