Sporene etter Moskvaprosessene
Putin fant resepten hos en despot med norsk støtte
Da Vladimir Putin ryddet unna opponenter i Russland, fulgte han opp en tradisjon innstiftet av Sovjetunionens leder Josef Stalin. Men om Stalins «Moskvaprosesser» ble fordømt for sin grusomhet og vilkårlighet, hadde han profilerte norske forsvarere.
Han er ikke død ennå, Vladimir Putins argeste opponent Aleksej Navalnyj (46). Han er dømt til fengsel for brudd på meldeplikten mens han lå i koma etter forgiftning som Putins hemmelige styrker mistenkes for å stå bak. Og han er dømt for bedragerier og etterforskes for ekstremisme. Om han kommer tilbake i russisk politikk? Russisk tradisjon taler ikke akkurat for det.
I 1934 ble den daværende lederen for kommunistpartiet i St. Petersburg, Sergej Kirov myrdet. Sovjetunionens øverste leder, Josef Stalin (1878 – 1953) kastet mistanken mot maktpersoner i det kommunistiske partiet som han anså som politiske motstandere. Stalin fikk dem arrestert og stilt for retten. Noen av dem ble anklaget for å ha direkte med drapet på Kirov å gjøre. Andre for å ha bedrevet andre antisovjetiske aktiviteter, som for eksempel landsforræderi eller konspirasjoner mot Stalin eller kommunistpartiet.
Stalin ansatte Nikolaj Jezjov som ny leder for Sovjetunionens hemmelige politi NKVD, den gangen kjent som Tsjeka, og satt ham i gang med å gjennomføre massearrestasjoner. Jezjov viste seg å være rett mann for jobben, fikk tilnavnet «jernkommissæren», og ble beryktet etter utsagn som «Det er bedre at 10 uskyldige får svi enn at én spion slipper unna». Til Stalins glede lagde Jezjov kvoter for antallet innbyggere som skulle arresteres, henrettes eller forvises for hver eneste region i hele det enorme landet. Den systematiske sjefen for det hemmelige politiet laget i tillegg kvoter for hvor mange som skal arresteres innen hver eneste yrkesgruppe.
Iveren til Jezjov var smittsom. Konkurranse blant Jezjovs mellomledere om å arrestere flest og undertrykke hardest, utviklet seg raskt.
Profilerte prosesser
Den første rettssaken i det som i ettertid er blitt kjent som Moskvaprosessene, fant sted i august 1936. De sovjetiske politikerne Grigorij Zinovjev, Lev Kamenev, Ivan Smirnov og 13 andre var arrestert av Jezjov og kumpanene hans i det hemmelige politiet, og var tiltalt for landsforræderi og konspirasjon i kjølvannet av drapet på Kirov. Utfallet var gitt på forhånd. Alle unntatt Smirnov erkjente seg skyldige etter tiltalen. Rettssaken var bare et spill for galleriet. Alle ble dømt til døden, og henrettet umiddelbart i kjelleren i fengselet hvor de var anbrakt.
Senere kom det for en dag at alle tilståelsene fremkom under tortur.
I den andre Moskvaprosessen i januar 1937 kom turen til politikeren Georgij Pjatakov, leninisten og politikeren Karl Radek og 15 andre. Alle ble torturert og kvitterte med tilståelser. 13 ble dømt til døden. Deretter sto kommunisten og revolusjonslederen Nikolaj Bukharin, politikerne Aleksis Rykov og Genrikh Jagoda og 18 andre for tur − tiltalt for samme forbrytelser som forgjengerne. Av de 21 blir 18 dømt til døden.
I den tredje profilerte prosessen siktet Stalins våpendragere høyt: Én av Sovjetunionens største daværende, militære helter, marskalk Mikhail Nikolajevtsj Tukhatsjevskij, hadde vært an av organisatorene av Den Røde Hær. I Stalins øyne gjorde merittene marskalken til en skummel fyr. Sammen med syv generaler ble han i 1937 dømt og raskt henrettet for forræderi, angivelig basert på rapporter som skulle stamme fra den tyske etterretningstjenesten. I tillegg ble marskalken dømt for å ha stått i ledtog med Stalins erkefiende Leon Trotskij som hadde vært utvist fra Sovjetunionen siden 1929.
Norsk støtte til Stalin
Før den mest profilerte delen av Moskvaprosessene var over, var rundt 50 personer dømt, de aller fleste til døden. Likevel er disse rettssakene bare en liten del av den store utrenskningen som Josef Stalin gjennomførte i årene 1936 − 1938. I løpet av toårsperioden ble anslagsvis 1,4 millioner av landets innbyggere dømt for en eller annen form for illojal eller kontrarevolusjonær virksomhet. Anslagsvis 700 000 av dem ble skutt, resten råtnet stort sett bort under langvarige opphold i arbeids- og fangeleirer i Sibir. Både Stalin selv og andre ledere i partiet undertegnet personlig dødsdommer over flere titusener mennesker uten å sette seg inn i sakene deres.
Rettssakene gikk for åpne dører og med representanter for internasjonal presse til stede. Blant dem; Nordahl Grieg. Den norske forfatteren var en av ytterst få i pressekorpset som forvarte Stalins utrenskninger. Mens de fleste av kollegene hans på pressebenken kalte rettssakene rene skuespill arrangert av Stalin selv, skrev Grieg i 1937 en artikkel han kalte «Dramaet i Moskva».
Artikkelen kan i dag leses som en ren forsvarstale for Stalin og et angrep på norske skribenter som kritiserer prosessene. Selv etter å ha bevitnet Moskvaprosessene på nært hold, utviklet han et sterkt politisk engasjement for Stalins Sovjetunion.
Ris til egen bak
Stalins utrenskninger fikk ikke bare katastrofale følger for befolkningen. Sovjetunionens forsvar led også. Stalin var så mistenksom mot alt og alle at han kvittet seg med rundt 90 prosent av alle generalene, 80 prosent av alle oberstene og rundt halvparten av det øvrige offiserskorpset. Med alle de fremste generalene og offiserene drept, led Den røde hær under desperat mangel på erfarne og dyktige offiserer. Stalins paranoide utrenskninger ble ris til egen bak. Dermed var det ikke overraskende at Hitlers tropper fikk lett spill da de i 1941 marsjerte inn i Sovjetunionen og legger provins etter provins under seg.
I dag er det er mange historikere som mener at Josef Stalin beordret drapet på Sergej Kirov. Selv om hypotesen aldri er blitt bekreftet, antas drapet å ha vært et påskudd og en unnskyldning til å kvitte seg med alle Stalin mistenkte for å være imot ham.
Mot slutten av 1938 skjønte til og med Stalin at prosessene begynte å gå for langt. I november avsatte han derfor ildsjelen og «jernkommissær» Jezjov, og lot ham smake sin egen medisin. Han ble anklaget for å planlegge drap på Stalin, ble arrestert av sine tidligere menn, trukket for retten, dømt skyldig og i 1940 henrettet. Først da Josef Stalin trakk sitt siste sukk i 1953, ble bruk av tortur for å få falske tilståelser offisielt fordømt som maktmisbruk. Ikke lenge etter ble de beryktede GULag-arbeidsleirene blir lagt ned. Militærhelten marskalk Tukhatsjevskij ble rehabilitert i 1961 og hans militære skrifter utgitt. Men først i siste halvdel av 1980-tallet begynte arbeidet med en full gjennomgang av Moskvaprosessene. De fleste av de andre profilerte dødsdømte ble i likhet med marskalken rehabilitert post mortem, mens Josef Stalins skjebne var en topplass listen over tidenes verste massemordere.
På listen står ikke Vladimir Putin. Men opposisjonen hjemme i Russland har han effektivt ryddet av veien. I mai i år ba FN-eksperter om legehjelp til Aleksej Navalnyj som med svært dårlig helse soner i en straffekoloni med såkalt «hardt regime».
Denne saken ble første gang publisert 13/06 2023, og sist oppdatert 13/06 2023.
