Charlotte av Belgia
Det skulle være det perfekte ekteskap – men prinsesse Charlotte ble forfulgt av intriger og tragedier
Prinsessen ble fridd til av både en prins og en konge, men det var erkehertug Maximilian av Østerrike som kapret hjertet hennes. Livet skulle imidlertid bli alt annet enn rosenrødt.
Trieste har tilhørt mange land opp gjennom tidene, men ligger i dag helt i det nordøstlige hjørnet av Italia. Her har kunstnere boltret seg, for ikke å snakke om de kongelige og adelige i Europa.
Rett utenfor byen ligger det eventyrlige slottet Miramare, ytterst på en bratt klippe. Det ble bygget i 1856 av erkehertug Maximilian av Habsburg-Lorraine, som en gave til hans kone, hertuginne Charlotte.
Av noen ble slottet imidlertid kalt «Boligen for tragisk kjærlighet». For tragedie skulle det i hvert fall bli nok av i Charlottes liv.
Oppdratt til opphøydhet
Marie Charlotte Amélie Augustine Victoire Clémentine Léopoldine de Saxe-Coburg het hun og var født i 1840 som belgisk prinsesse.
Foreldrene var kong Leopold av Belgia og dronning Marie Louise av Frankrike. Hun hadde også tre brødre.
Charlotte var bare ti år da hun mistet moren sin. Det var et sjokk for henne.
Den livlige og utadvendte, lille jenta ble raskt en ettertenksom og introvert tenåring. Kongen var lite til stede i barnas liv, han holdt seg borte fra slottet i Laeken så ofte han kunne, noe som barna led under.
Den lille prinsessen var oppvakt og lærevillig, og var i ung alder god i fransk, engelsk og tysk.
Religion hadde imidlertid en svært sterk plass i livet hennes, og oppfordret av guvernanter ble hun overbevist om sin opphøyde stilling som kongelig.
I tillegg krevde kong Leopold at barna hans med jevne mellomrom skulle gjennomføre samvittighetsundersøkelser fordi kronede hoder måtte ha stor karakterstyrke.
Ved 15-årsalderen ble Charlotte sett på som en fjern skjønnhet, klar over sin verdighet. Hun forsøkte alltid å oppnå moralsk perfeksjon.
Hun hadde en tendens til å dømme de rundt seg hardt. Mange mislikte henne for dette, og skjebnen kom til å straffe henne voldsomt.
Les også: (+) Da lille Elizabeth ble født, var det utenkelig at hun en dag skulle bli dronning
Kjærlighet og forventninger
Charlotte var vakker, og i tillegg eneste datter av Kong Leopold I. Dette gjorde henne ettertraktet på det adelige og rojale ekteskapsmarkedet.
Hun ble fridd til av en prins og av selveste kongen av Portugal, men hun sa nei til begge. Grunnen til at hun slo hånden av kong Pedro, var at hun mente at livet som dronning var for tung å bære, og hun ønsket et friere liv.
Hadde hun sett inn i en spåkule, ville hun ha skjønt at hennes rastløse ønsker om forandringer og posisjoner ville bli noe hun higet etter. Men kong Pedro ville hun altså ikke ha, skjønt det ville gitt henne status som dronning og majestet.
Da stilte saken seg annerledes da hun i mai 1856 møtte erkehertug Maximilian av Østerrike, broren til keiser Frantz Joseph av Østerrike-Ungarn.
Hun ble straks sjarmert av prinsen.
Faren hennes hadde nok heller sett Charlotte som dronning enn som en erkehertugs kone, men han ga etter da hun ikke ville føye seg etter ham.
Charlotte fikk som regel viljen sin.
Bryllupet ble holdt året etter på det kongelige slottet i Brussel, og Maximilian omtalte sin hustru slik:
«Hun er kort, jeg er lang, sånn som det skal være. Hun er brunette, jeg er blond, noe som også er bra. Hun er veldig intelligent, noe som er litt irriterende, men jeg skal nok klare å venne meg til det».
Forviklinger i keiserfamilien
Ved slottet i Wien ble hun ønsket hjertelig velkommen av svigermor, erkehertuginne Sophie, som mente at Charlotte var det perfekte partiet for en østerriksk erkehertug.
Erkehertuginnen hadde imidlertid et veldig anstrengt forhold til den andre svigerdatteren, keiserinne Elisabeth av Østerrike, som var gift med sønnen hennes. Elisabeth ble behandlet temmelig dårlig, og forskjellsbehandlingen førte til at forholdet mellom svigerinnene ble svært vanskelig.
Charlotte hadde lett for å «ta rommet» der hun kom, og dette falt ikke udelt i god jord. At hun var selvsikker og egenrådig, ble betraktet som selvgodhet og overlegenhet.
Hun var også sjalu på det nære vennskapet mellom Elisabeth og Maximilian. De var svært fortrolige og delte mange interesser.
Ettersom uvennskapet mellom de to svigerinnene ikke ga seg, var Charlotte glad da ektemannen ble sendt av broren, keiser Frantz Joseph, til Italia som visekonge av Lombardia – Venezia.
Dette var en rolle Charlotte likte, den svarte til hennes tro på sin kongelige opphøydhet over vanlige mennesker. Det var jo det hun var oppdratt til.
I Italia bodde visekongen og hans kone offisielt i Milano, som var sete for regjeringen i det lille landet. Som følge av deres nye roller ble de utstyrt med kammerpiker, kammerherrer, vakter og annet tjenestepersonale.
Charlotte frydet seg.
I løpet av påsken 1858 reiste visekongeparet nedover Canal Grande ombord i en seremoniell gondol. Charlotte besøkte også flere veldedige institusjoner og skoler. Det ble holdt fester og flere ball til ære for dem, men det var noen viktige personer som holdt seg demonstrativt borte fra festlighetene, nemlig aristokratene.
Visekongen Maximilian var upopulær i de adelige kretsene, muligens fordi han var for reformvennlig og tok en god del makt fra dem. I deres øyne var han en oppkomling og ikke sin status verdig.
Les også: (+) Edward var konge i 326 døgn: Mange oppfattet ham som en forræder
Livet i Italia og Miramare
På det private plan begynte Maximilian allerede i 1859 å neglisjere sin kone. Etter tre års ekteskap klaget hun over ensomhet og kjedsomhet.
I april samme år måtte dessuten Maximilian si fra seg tittelen visekonge, etter bare ett år i gjerningen.
Han ble anklaget av sin bror keiseren for å foreslå for liberale endringer for området han hadde ansvaret for, og i tillegg hadde han sett med overbærenhet på de italienske opprørerne, uten å gripe inn.
Charlotte og Maximilian trakk seg tilbake til Miramare slott innerst i Triestegulfen.
Før han giftet seg, hadde Maximilian bestilt byggingen av Miramare-slottet som en gave til sin elskede kone.
Men dette var ikke den eneste kjærligheten knyttet til slottet, han hadde også forelsket seg i den nydelige utsikten rundt bukten. Etter tiden i Milano bestemte de seg for å bygge ut Miramare slott. Planene ekspanderte stadig, og det var ikke måte på planer.
Charlottes bror, den neste kong Leopold, skrev i dagboken sin:
«Byggingen av dette palasset, i disse tider, er grenseløs galskap».
Det siste året av byggingen, 1860, beskriver Charlotte livet og ekteskapet som ganske idyllisk, og ekteparet var mer synlige i offentligheten enn før. Hun var opptatt av hestene i den store stallen og tok ansvaret for den store parken rundt slottet.
Barn fikk de imidlertid ikke, noe som var en stor skuffelse.
Slottet ble på dette tidspunktet ferdigstilt, og det var digert, storslagent – ja, spektakulært.
Les også: (+) Alma, Lilly (8) og Leif (4) smilte på bildet. Uvitende om den ufattelige tragedien som ventet neste dag
Ble keiserinne av Mexico
Kongetro mennesker i Mexico hadde allerede i 1859 ønsket at Maximilian skulle bestige tronen i landet.
Det var mange delegasjoner som besøkte Miramare for å overtale ham til å bli keiser i det mellomamerikanske landet. Dette skjedde med støtte fra Napoleon III i Frankrike.
Napoleons mål var å gjenopprette franske investeringer og lån, som sto i fare for å bli borte i den kaotiske politiske situasjonen i Mexico. Med støtte fra paven, sendte Napoleon sine delegasjoner til Maximilian, som ikke var lett å overtale, men samtidig lysten på en mer utfordrende rolle. Men å bli en gallionsfigur i Mexico sto nok ikke øverst på listen over livsgjerninger.
Maximilian hadde derimot ikke regnet med sin viljesterke kone.
Hun mente at en gjenoppretting av den meksikanske kronen ville kunne bringe orden og sivilisasjon i det mellomamerikanske landet. Som vanlig fikk hun viljen sin, til tross for at keiser Franz Joseph I stilte seg ambivalent til forslaget. Ministrene hans stilte også spørsmål ved hvor klokt det var å akseptere Mexicos krone.
Men Charlotte lengtet etter at noe nytt og spennende skulle skje, noe som var en sterk drivkraft i livet hennes. Hun hadde ingen skrupler med å dra langt av sted for å bygge opp et moderne keiserdømme.
Napoleon var en av de som ivret mest for å innsette Charlotte og Maximilian som keiserinne og keiser i Mexico, og han lovet å støtte militært hvis de gikk med på å reise.
Med Napoleons løfter som sikkerhet, reiste ekteparet over havet til sitt nye hjemland.
Livet i Mexico
I 1864 var paret på plass i Mexico City og startet straks arbeidet med å bygge opp landet som et keiserdømme.
Keiser Maximilian reiste mye rundt og overlot ofte styringen av landet til Charlotte. Han hadde stor tiltro til sin kones evner på dette området, og hun innfridde som den intelligente og effektive personen hun var.
Etter tre år begynte den harde skjebnen å innhente dem. Da keiser Napoleon III beordret tilbaketrekking av fransk militærhjelp som var ment å støtte Maximilian, ble situasjonen til det meksikanske keiserparet uholdbar.
På grunn av sin barnløshet, fant Maximilian to gutter, tok dem ut av hjemmet, adopterte dem – med tvang – noe som ikke gjorde paret mer populært.
Og sikkerheten ble stadig verre, ja, så vanskelig at Charlotte tok med seg de to adopterte sønnene med til Europa for å bønnfalle Napoleon og paven om støtte til ektemannen og keiserdømmet.
Tragedien
I august 1866 kom Charlotte og barna til Frankrike. Her prøvde hun å få innpass i både Paris og Vatikanet. Det ble avslag både fra Napoleon III og pave Pius IX. Det var ingen hjelp å få fra de tidligere støttespillerne.
Fremtiden så håpløs ut.
Mens hun var i Paris ble hun alvorlig psykisk syk, sannsynligvis på grunn av det mislykkede oppdraget hun hadde påtatt seg. Etter noe tid i Europa ble hun så syk at en lege tok til orde for å sperre Charlotte inne på Miramare slott.
Hun ble sett på som farlig, både for seg selv og for andre.
Det var under Charlottes opphold i husarrest at hennes ektemann, keiser Maximilian, ble avsatt og henrettet av Mexicos president i juni 1867.
Samme år ble hun tatt med tilbake til Belgia og innesperret i Pavilion de Tervueren. Det var også der hun fikk vite at hun var blitt enke, og hvordan hun var blitt det.
Dette knuste henne totalt.
Etter å ha blitt flyttet flere ganger, kom hun i 1879 til Bouchout Castle i Meise. Der ble hun værende i de neste 48 årene av livet.
Det er sagt at hun var i svært dårlig psykisk tilstand, noe som førte til mye spekulasjoner. Kongefamilien holdt dette svært privat. Etter den lovende starten på livet, ble slutten vanskelig og trist. Etter sammenbruddet i Roma, levde hun som syk og frarøvet friheten i hele 61 år.
Hun kom aldri mer tilbake til sitt elskede Miramare.
Prinsesse Charlotte – keiserinne Carlota – døde i 1927, 86 år gammel. Kanskje kom døden som en lettelse.
Kilder: «Royal Collection Trust», «Do you know Charlotte of Belgium, the cursed empress?», Focus on Belgium, 2019. l «Maximilian/archduke of Austria and emperor of Mexico», Britannica.com, 2022. Wikipedia.
